Bokmål, fra 1929 den ene av de to offisielle målformene i Norge: bokmål og nynorsk.

Betegnelsen bokmål brukes til forskjell dels fra nynorsk, dels fra riksmål. Ved rettskrivningsreformen for bokmål (1981) ble bl.a. den obligatoriske hunkjønnsbøyningen opphevet, noe som minsket avstanden til riksmål. I samme retning drar en revidering som fra Norsk språkråds side ble fullført i 2003 og en justering av riksmålsnormen noen år tidligere.

Valgfriheten i bokmål gjør det mulig å skille mellom en variant nærmest mulig riksmål, kalt «moderat bokmål», og én nærmest mulig nynorsk, kalt «radikalt bokmål».

Jamstellingsvedtaket er et vedtak gjort i Stortinget 12. mai 1885. Bildet over viser representantframlegget som var grunnlaget for vedtaket.

 

Det endelige vedtaket i Stortinget ble vedtatt med 78 mot 31 stemmer og lød «Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.» Folkesproget i vedtaket var landsmål, senere omdøpt til nynorsk.

 

Vedtaket førte til at landsmål ble et offisielt skriftspråk i Norge. Skriftspråket som ble brukt i Norge på 1800-tallet ble kalt riksmål, og var for det meste identisk med dansk.

Jamstellingsvedtaket 1885 av Stortinget. Falt i det fri (Public domain)

Bokmål betyr egentlig det målet som brukes i bøker. I norrønt er bókamál brukt om «latin, kirkelig mål» (slik alt hos skalden Þórarin Loftunga før 1050). I nyere tid har bogsprog til dels vært brukt om «knot» i dansk og norsk. På 1800-tallet kom navnene «bokspråk» og «bokmål» sterkere inn i diskusjonen om målspørsmålet. A. O. Vinje brukte «bokspråk» og «bokmål» om skriftspråket i motsetning til det landsmål han selv skrev (slik i Dølen I, nr. 2, 31. okt. 1858). Ivar Aasen brukte «bokmål» om «skriftspråk» i 1857 (jfr. Skrifter i samling III, s. 96). I Norsk Grammatik (1864, s. 359) sier Aasen at hans eget forslag til landsmål blir «at betragte som Normalsprog eller Mønsterform imellem Landskabsmaalene, ligedan som det svenske Bogmaal imellem de svenske Dialekter, det danske imellem de danske Dialekter osv.». Her bruker han det altså om et felles skriftspråk i motsetning til dialektene. I Norsk Ordbog (1873) forklarer Aasen ordet som en «Sprogform som bruges i Bøger».

I 1885 henstilte 41 stortingsrepresentanter til Stortinget å be regjeringen «sjaa til kva som best kann gjerast for at det norske Folkemaalet ... kann faa full Rett og Fridom jamsides med Bokmaalet». Henstillingen ble behandlet av Kirkekomiteen, som i sin flertallsinnstilling nytter betegnelsen «vort almindelige Skrift- og Bogsprog». I lov om folkeskolen av 1892 brukes «landsmaal» og «det almindelige bogmaal»; fra begynnelsen av 1900-tallet forekom det siste navnet (eller «bogsprog») i veksling med «bokmål», «riksmål» og til dels «dansk-norsk» «norsk-dansk».

Under revisjonen i 1928–29 av loven om lærerskoler var navnespørsmålet under sterk debatt i Kirke- og skolekomiteen og i Stortinget, og bokmål og nynorsk kom ved flertallsvedtak inn i lovteksten som offisielle navn på målformene. I rundskriv 20. juni 1929 til de andre departementene uttalte Kirke- og undervisningsdepartementet at «benevnelsene «nynorsk» for landsmål og «bokmål» for riksmål må ... betraktes som offisielle og følgelig bli å bruke av administrasjonen».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.