Tormod Haugen, norsk forfatter og oversetter; skrev siden debuten med Ikke som i fjor (1973) en hel rekke stilsikre og gode barne- og ungdomsbøker, og er innenfor dette feltet en av sin generasjons mest sentrale og nyskapende forfattere. Første boken og Til sommeren – kanskje (1974) var ordinære, men fra og med Nattfuglene (1975, som hørespill i NRK 1976) går Haugen nye veier, både i emnevalg og formbruk. Hans tema er det forsømte og sviktede moderne barnet. I Zeppelin (1976, filmatisert 1981) er barnet offer for idyllisert familieliv, i Synnadrøm (1977) for fraflytting og rotløshet, og i eventyrromanen Slottet det hvite (1980) for misbruk av farsautoritet.

Fantasien er kilde både til virkelighetsflukt og virkelighetserobring i den fantastiske barneboken Dagen som forsvant (1983), mens modernistiske grep preger ungdomsbøkene Vinterstedet (1984) og Romanen om Merkel Hanssen og Donna Winter og den store flukten (1986). Etter eventyrromanen Farlig ferd (1988) fulgte tre stort anlagte bøker: «filmromanen» Skriket fra jungelen (1989), Øglene kommer (1991) og Tsarens juveler (1992), som alle er preget av postmoderne sjangerblanding og av et sterkt sivilisasjonskritisk perspektiv. I 1996 kom Georg og Gloria (og Edvard), en fortelling om kjærligheten, og året etter den frittstående fortsettelsen Hjerte og smerte (og Taj Mahal). I Luftvandreren (1999) skildrer han de voksnes vanskelige liv, men det er barnet som blir den lidende part. Prinsusse Klura og dragen (2002) og Prinsusse Klura og Pellus (2003) er bildebøker (ill. Anders Kaardahl) og Doris Day og tordnvær (2005) er fortellinger.

Haugens bøker er oversatt til godt over 20 språk. En rekke priser, bl.a. den høythengende H. C. Andersen-prisen 1990. Norske Barne- og Ungdomsbokforfatteres ærespris 2000. – Statsstipendiat fra 2004.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.