Ferdaminne betyr «reiseminner». Minnene er forfatterens egne, og de er bare noen måneder gamle. Reisens mål er Karl IVs (i Sverige kalles han Karl XV) kroning i Trondheim. Dit går forfatteren stort sett til fots. På hjemveien avbrytes fortellingen halvveis nede i Gudbrandsdalen. Trolig hadde Vinje da fylt det antall spalter han hadde til rådighet.
Fortellingen om det forfatteren ser og opplever på turen, og om de menneskene han møter, utgjør grunnstrukturen i verket. Samtidig tegner han et utførlig bilde av seg selv som reisende resonnør. Denne resonnøren måtte leserne straks gjenkjenne som «Dølen», offentlighetens mest rabulistiske og paradoksalt vittige figur.
Selv om fortellingen dominerer fremstillingen, kan Ferdaminne også leses som essaysamling. I det første kapitlet diskuterer forfatteren den epokegjørende jernbanen («Eidsvoll vardt liksom ikki Eidsvoll, fyrr denne Vegen kom»), i det andre moderne jordbruk, i det tredje sammenlikner han svensk og norsk skikk og så videre. De emnene han tar opp, har høy aktualitet i samtiden, og behandlingen av dem kan i noen grad minne om sosiologiske opptegnelser à la Eilert Sundts. Vinje vet det godt og trekker seg: «Eg vil ikki tapa i Tevling.» Ikke desto mindre skriver Vinje på en måte som løfter teksten ut av den dagsaktuelle debatten og inn i essaylitteraturen. I kapitlet om «Grauten paa Grut» skildrer han nasjonalt kosthold med feirende ironi: «det skurade ned igjenom Halsen, liksom naar Grantoppen verdt slipat og dregjen ned igjennom Ovnspipa.» I kapitlet «Hovudstadsfolk» utlegger han det «tvisynet» som har bidratt til hans berømmelse: evnen til å se «liksom Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at me lettare kunne liksom graata med det eine Augat og læ med det andre».
Ofte synes det klart at forfatteren prioriterer retorisk effekt på bekostning av pålitelighet. Faktisk inneholder Ferdaminne tekstlige elementer som peker mot roman- og novellesjangrene. Som helten i en roman dyrker den reisende forelskelsen. Han får stadige glimt av en jente («Drosi»), som han til slutt forenes med, om enn på skuffende allegorisk vis.
Mange har framholdt naturskildringene og de lyriske diktene som verkets desiderte høydepunkter. I Østerdalsfjellet gjenkjenner Vinje barndommens landskap: «No seer eg atter slike Fjøll og Dalar/ som deim eg i min fyrste Ungdom saag».
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.