Ferdaminne

Ferdaminne betyr «reiseminner». Minnene er forfatterens egne, og de er bare noen måneder gamle. Reisens mål er Karl XVs kroning i Trondheim. Dit går forfatteren stort sett til fots. På hjemveien avbrytes fortellingen halvveis nede i Gudbrandsdalen. Trolig hadde Vinje da fylt det antall spalter han hadde til rådighet.

Fortellingen om det forfatteren ser og opplever på turen, og om de menneskene han møter, utgjør grunnstrukturen i verket. Samtidig tegner han et utførlig bilde av seg selv som reisende resonnør. Denne resonnøren måtte leserne straks gjenkjenne som «Dølen», offentlighetens mest rabulistiske og paradoksalt vittige figur.

Selv om fortellingen dominerer fremstillingen, kan Ferdaminne også leses som essaysamling. I det første kapitlet diskuterer forfatteren den epokegjørende jernbanen («Eidsvoll vardt liksom ikki Eidsvoll, fyrr denne Vegen kom»), i det andre moderne jordbruk, i det tredje sammenlikner han svensk og norsk skikk osv. De emnene han tar opp, har høy aktualitet i samtiden og behandlingen av dem kan i noen grad minne om sosiologiske opptegnelser à la Eilert Sundts. Vinje vet det godt og trekker seg: «Eg vil ikki tapa i Tevling.» Ikke desto mindre skriver Vinje på en måte som løfter teksten ut av den dagsaktuelle debatten og inn i essaylitteraturen. I kapitlet om «Grauten paa Grut» skildrer han nasjonalt kosthold med feirende ironi: «det skurade ned igjenom Halsen, liksom naar Grantoppen verdt slipat og dregjen ned igjennom Ovnspipa.» I kapitlet «Hovudstadsfolk» utlegger han det «tvisynet» som har bidratt til hans berømmelse: evnen til å se «liksom Retta og Vranga paa Livsens Vev, soleides at me lettare kunne liksom graata med det eine Augat og læ med det andre».

Ofte synes det klart at forfatteren prioriterer retorisk effekt på bekostning av pålitelighet. Faktisk inneholder Ferdaminne tekstlige elementer som peker mot roman- og novellesjangrene. Som helten i en roman dyrker den reisende forelskelsen. Han får stadige glimt av en jente («Drosi»), som han til slutt forenes med, om enn på skuffende allegorisk vis.

Mange har framholdt naturskildringene og de lyriske diktene som verkets desiderte høydepunkter. I Østerdalsfjellet gjenkjenner Vinje barndommens landskap: «No seer eg atter slike Fjøll og Dalar/ som deim eg i min fyrste Ungdom saag».

Som tittel var «Reise-Minder» eller «Reise-Erindringer» vel etablert på dansk i 1860. Utgivelser av denne typen kunne også kombinere vers med prosa. Likevel peker allerede den første anmelderen på forbindelsen til Heinrich Heines Reisebilder (1826–1831), som Vinje kjente godt. I 1856 hadde han skrevet Heines nekrolog: «At læse ham er, som det må være for Kineserne at røge Opium.» Baggesens Labyrinthen (1792–1793) er en annen forløper i den «subjektive» varianten av sjangeren.

De best kvalifiserte anmeldelsene fikk Vinje av sin gamle venn Paul Botten-Hansen i Illustreret Nyhedsblad. Botten-Hansen betoner den ironiske selvframstillingen og den «lungerystende» humoren: Vinje som «Fritænker» og forelsket romanfigur. Dagsavisene ga ham bare motvillig omtale.

Som bok ble Ferdaminne utgitt første gang i 1871, året etter Vinjes død. I 1911 kom den første skoleutgaven. Som pensum overtok Ferdaminne hegemoniet til Storegut fra midten av århundret. Til 150-årsjubileet i 2010 bidro Jon Severud med sin Gjenreise. I Severuds bok oppsummeres forskningen om verket på dølsk manér, den litteraturvitenskapelige så vel som den lokalhistoriske.

• Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1860-61)
• Ferdaminne frå sumaren 1860 (1942)
• Ferdaminne frå sommaren 1860 (1973)

• Aasmund Olavsson Vinje
• No ser eg atter slike fjell og dalar

• Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (1861). Les boken hos Bokselskap.no.

• Faksimileutgave av Dølen (1973), utg. Reidar Djupedal, bd 4, Oslo.
• Skrifter i Samling (1993 [1921]), utg. Olav Midttun, bd 4, Oslo.
• Skrifter i Samling. Folkeutgåve [språklig normalisert] (1942), utg. Olav Midttun, bd 4, Oslo.
• Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (2010), Oslo.

• Alvsen, Ruth (1960), Ferdaminni 100 år etter, Skien.
• Botten-Hansen, Paul (1860 og 1861), [forhåndsomtale og anm.], Illustreret Nyhedsblad, nr 36 (1860), s. 154–55; nr 5 (1861), s. 24; nr 31 (1861), s. 131–32.
• Braset, Leif (1987), «Vinjes Malene», Arbeidets Rett 28.08.1987.
• Dalgard, Olav (1960), «Vinje i Oppdal», Opdalingen 31.07.1960.
• Djupedal, Reidar (1973), «Meisterstykket», forord til faksimileutgave av Dølen, bd 4, Oslo, upaginert.
• Djupedal, Reidar (1969), «Innleiing», i Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminni fraa Sumaren 1860, Bergen, s. III–XIII.
• Fløgstad, Kjartan (2010), «Innleiing», i Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminni fraa Sumaren 1860, Oslo, s. 7–12.
• Grønoset, Dagfinn (1960), I Vinjes fotspor, Oslo.
• Gullvåg, Kåre (1943), «ʻFerdaminne’ og samtidslitteraturen», Austland.
• Hohle, Per (1955), «Aasmund Olavsson Vinje paa seterbesøk», Jakt–fiske–friluftsliv 11–12.
• Haarberg, Jon (1985), Vinje på vrangen, Oslo, særl. s. 63–69 og 84–87.
• Johannesen, Ole R. (1948), «I Vinjes fotefar», Hamar og Hedmark Turistforening. Årbok, s. 54–60.Midttun, Olav (1925), «Vinje i ʻNo ser eg atter slike fjell og dalar’», i Heidersskrift til Marius Hægstad, Oslo.
• Midttun, Olav (1928), «Fjellferdene og naturkjensla aat Vinje», Den Norske Turistforening. Årbok , s. 34–49.
• Midttun, Olav (1949), «Vinje og Øysterdalen. Kvar dikta Vinje: ʻNo ser eg atter slike Fjøll og Dalar?’», Den Norske Turistforening. Årbok, s. 41–55.
• Midttun, Olav (1960), «Vinje i ʻNo ser eg atter slike Fjøll og Dalar’», Syn og Segn, s. 438–46.
• Midttun, Olav (1966), «Aasmund Vinje i lag med glåmdøler», Årbok for Glåmdalen, s. 11–29.
• Midttun, Olav (1967), «Innleiing» til Ferdaminne frå sumaren 1860, Norges nasjonallitteratur, bd 12, Oslo, s. VII–XVII.
• Midttun, Olav (1973), «Innføring», i A.O. Vinje, Ferdaminne frå sommaren 1860. Skuleutgåve med merkader, Oslo, s. 233–37.
• Norheim, Bjarne (1958), «Huslyden som Vinje kvilde hos i Sollia», Årbok for Glåmdalen.
• Nygaard, Mette (1993), «Ferdaminni som pilegrimsberetning», i Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne (red.), Villmann, vismann og veiviser, Oslo, s. 140–58.
• Severud, Jon (2010), Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje, Oslo.
• Støen, Per (1972), «Da far møtte Vinje», Årbok for Glåmdalen.
• Trøseid, Hans Marius (1972), «Dei to grannar i Odalen», Årbok for Glåmdalen, s. 57–62.
• Vesaas, Olav (2001), A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, Oslo, s. 229–70.