Maurits Hansen

Maurits Hansen var en norsk forfatter, lærer i Trondheim 1820–1826 og bestyrer av Kongsberg middelskole fra 1826.

Han utgav en rekke pedagogiske skrifter, blant annet en større norsk grammatikk. Femte opplag av denne (1836) ble trykt i en rettskrivning som var så radikal at den foregrep de reformene som ble gjennomført på 1900-tallet. Den ble da heller ikke brukt, men fjerde opplag ble gjenopptrykt, senest 1858.

Sin betydeligste innsats gjorde Hansen som novelledikter. Han er den sentrale forfatteren i Norge i tiden mellom Det Norske Selskab og Henrik Wergeland. Ved sin vide orientering formidler han impulser fra europeisk romantikk, noe som blant annet kommer til uttrykk i hans ungdomsverker, som Palmyra (1821) og Othar af Bretagne (1819). Han er med og skaper «den nationale Fortælling» med Luren (1819).

I sine fortellinger fra de «konditionertes» miljø innfører Hansen den fortellemåten som Camilla Collett og Jonas Lie kom til å bygge videre på. Ved sin retrospektive avsløringsteknikk peker han frem mot Henrik Ibsens drama. Romanen Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840) er et av de tidligste eksemplene på sjangeren detektivroman. Som de beste av hans fortellinger kan nevnes Keadan (1825), Cicisbeatet (1833), som gir en ypperlig skildring av livet på det gamle Kongsberg, Fru Birthe (1834), Pastelmaleriet (1836), med veltrufne portretter av hans litterære venner Conrad Nicolai Schwach og Henrik Anker Bjerregaard, og hans siste novelle Tone, som kom ut etter hans død med innledningsdikt av Wergeland.

Schwach gav ut hans Noveller og fortællinger (8 bind 1855–1858). Et utvalg i 1 bind ved Henrik Jæger kom 1882, mindre utvalg ved Bodil Jensen (1969) og Edvard Beyer (1976). En del brev fra Hansen til Schwach (1820–1842) er med i Historiske samlinger (bind 2, 1907).