romantikken - litteratur

I opplysningstiden på 1700-tallet hadde forfatterne lagt vekt på å formidle nyttige kunnskaper om mennesket og samfunnet i et vakkert språk og en klassisistisk form. Man var opptatt av felles visdom og fornuft og av å skaffe seg orden og oversikt over en mangfoldig og kaotisk verden.

Mot slutten av 1700-tallet oppstod det en dyptgående reaksjon mot disse kontrollerende, allmennmenneskelige og vitenskapelige sidene ved tenkning og kultur. En av de første til å vende seg mot ensidige dyrking av fornuften, var filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau. Hos ham kan man spore mye av det som senere skulle bli romantikkens hovedanliggender: Vektleggingen av individet, følelsene, fantasien, naturen, genialiteten, det særegne, underlige, originale og visjonære. Rousseaus tragiske kjærlighetsroman Julie ou la nouvelle Héloïse peker fremover mot Goethes ungdomsverk Den unge Werthers lidelser (1774), men også tilbake til Samuel Richardsons massive roman Clarissa (1748/49). Samlet utgjør disse tre brevromanene et grunnlag for den senere romantiske følsomhet eller sensibilitet. For øvrig var romantikken lyrikkens og musikkens epoke fremfor noen.

Romantikken springer for alvor ut i det kaos som den franske revolusjon etterlot seg. Det gjaldt å definere mennesket og verden på ny. Det selvstendige og skapende individ setter seg selv i sentrum av diktningen, og søker nå å uttrykke sin særegne originalitet. Denne originaliteten søkes i de dunkleste lidenskaper, i den sosiale interaksjon og i den høyeste visjonære imaginasjon. Skillet mellom det høye og det lave – det tragiske og det komiske – brytes ned. Det typiske romantiske individ er mangfoldig og alltid i bevegelse og tilblivelse (vorden). Det streber etter å realisere nye og intense former for kjærlighet, rettferdighet, frihet og sannhet, uten forankring i regler og lover og konvensjoner. Det åpne og ufullendte og pluralistiske er derfor en side ved romantiske prosjektets etterliv; det samme er den stående konflikten mellom individ og samfunn. Det romantiske individ kunne per definisjon ikke innrette seg etter eller underkaste seg samfunnets mer allmenne krav. Til det var dets behov for autentisitet og ekthet for store. Fra og med romantikken setter den opposisjonelle kunstneren seg opp mot sivilisasjonens krav og folkemeningens konvensjoner. Det romantisk individ er ofte en outlaw, og kan også gli over mot det demoniske, den som bryter absolutt alle regler. John Miltons Satan ble dyrket av romantikerne, det samme ble opprørere som den greske sagnhelten Promethevs, som stjal ilden fra gudene og bibelens Kain, som slo i hjel broren sin Abel.

I norsk litteraturhistorie blir den romantiske periode for alvor innledet med Henrik Wergelands utgivelser Digte. Første Ring (1829) og Skabelsen, Mennesket, Messias (1830). 1830-tallets harde strid mellom Wergelands patrioter og Welhavens Intelligens-krets handlet i stor grad om å definere hva litteratur grunnleggende skulle være. Welhavens idealistiske skjønnhetsdyrking med klare røtter i tysk klassisisme stod mot Wergelands mer fransk-engelske og opprørske ånd som ville forene litteratur og politikk. Welhaven var opptatt av diktningens vesen og dens streben mot en ideell form. Wergeland søkte en mer utfordrende spontanitet som brøt med nedarvede regler og formkrav.

1840-tallet ble en mer forsonlig tid og utgjør en «nasjonalromantisk» periode, der det moderne Norge får etablert kontakt med sin særegne nasjonale fortid gjennom historieskriving (P. A. Munch), språkforskning (Ivar Aasen), eventyrinnsamling (Asbjørnsen og Moe), billedkunst (J. C. Dahl, Tidemand og Gude), musikk (Halfdan Kjerulf) og litteratur (Welhaven).

Det varierer i hvor stor grad romantikeren er uvillig til å inngå kompromisser. Ibsens Brand, med hans krav «alt eller intet» kan være et eksempel på en absolutterende romantiker som velger tragedien fremfor ettergivelsen. Bjørnsons romantikere er mer forsonlige, og forfatteren har forbedringen av det sosiale fellesskapet hele tiden for øyet.

Opptattheten av det særegne åpnet også opp for en mye større opptatthet av historiske og geografiske forskjeller nasjoner og tidsepoker imellom. Den moderne historisme og relativisme er derfor også frukter av romantikken, med tyskeren Johan Gottlob Herder som en foregangsmann.

Både når det gjelder filosofisk påvirkning og litterær utforming, hadde den tyske romantikken avgjørende betydning. Kant og Schiller var tenkerne i bakgrunnen. Friedrich Schlegel ble en sentral teoretiker. Et dikterisk høydepunkt nådde tysk romantikk med lyrikere som Novalis og Hölderlin og fortellere som Heinrich von Kleist og E. T. A. Hoffmann.

Begynnelsen av engelsk romantikk tidfestes vanligvis til 1798, da William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge utgav Lyrical Ballads. Annenutgavens berømte forord (skrevet 1800) definerer poesiens formål og stil. Andre sentrale engelske romantikere er lyrikerne William Blake, Lord Byron, Percy Bysshe Shelley og John Keats. Skotten Walter Scotts historiske romaner er romantiske for så vidt som de skildrer det eksotiske livet blant opprørere i det skotske høylandet, men antiromantiske for så vidt som de til syvende og sist tar sivilisasjonens og forsoningens side i den politiske kampen.

En lignende dobbelthet preger Scott-eleven James Fenimore Coopers skildring av livet blant indianere og hvite i USA på 1700-tallet, med den urtypiske romantiske helt Natty Bumppo i (også kalt Lærstrømpe, Falkøye, Stifinner, etc.). Den amerikanske romantikken toppet seg på 1840-tallet og 50-tallet, med naturglade essayister som Ralph Waldo Emerson og Henry David Thoreau, poeten Walt Whitman og mørke fortellere som Nathaniel Hawthorne og Herman Melville.

I Frankrike forsinket de politiske hendelsene romantikkens gjennombrudd. Et vendepunkt er Victor Hugos forord til tragedien Cromwell (1827). Romanforfattere som Balzac og Stendhal regnes snart til romantikken, snart til realismen.

• realismen - litterær periode
• nyromantikken - litterær periode
• romantikken - forstått videre som kultur og kunstperiode