Mikkjel Fønhus, født i Sør-Aurdal, norsk forfatter, debuterte 1917 med fortellingen Skoggangsmand. Men det var med dyrefortellingene Der vildmarken suser (1919), Det skriker fra Kverrvilljuvet (1920) og Trollelgen (1921, filmatisert 1927) han slo igjennom. Her la han for dagen et makeløst kjennskap til dyrelivet i skog og fjell, stor innfølingsevne når det gjaldt dyr, og fin natursans. Språket er kraftig og malende og har en ekte norsk klang. Dels dyrefortellinger, dels folkelivsskildringer er hans senere bøker, Under polarlyset, en fortelling fra Spitsbergen (1922), Reinsbukken på Jotunfjell (1926), Vandringen mot nord, fortellinger (1927), Skogenes eventyrer, fortellinger om en rev (1929), Beveren bygger ved Svartkjenn (1937), Tredalsmåren (1950), Snøen fyker over Nøsfjell (1957), Av ulveslekt (1961), Det raser i Haukefjellet (1965), Gaupe (1966), Gjemt i villskogen (1967), Villgås flyr mot nord (1968), Hubroen roper (1971), Under Skagsnuten (1973), I susen av Storelva (1974) og Halling-Svarten (1975). Skildringer fra andre verdensdeler gir Løvene i Kilimatui (1931), Ontarioskogen (1934), Leoparden (1956) og Urskogene (1964). Romanen Skiløperen (1936) handler om det ødeleggende ved konkurranseidretten.
Skrev Fønhus om mennesker, ble han straks mer alminnelig; mens dyrene er levende individer, blir menneskene sjelden mer enn typer. Karakteristiske eksempler er Køia i Tusterdalen (1945) og Kampen mot villmarka (1946). Mannen med ormeøynene (1951) har atskillig kulturhistorisk interesse; den dreier seg om striden mellom nordmenn og innflyttede finner i norske grensetrakter. En minnebok, Mikkjel Fønhus. Slik som vi husker ham, ble utgitt i 1974. I tillegg til de posthumt utgitte bøkene etterlot Fønhus seg ca. førti manuskripter; et utvalg av dette stoffet ble utgitt 1978 i tolv bind. Fønhus hadde kunstnerlønn fra 1952.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.