Einar Gerhardsen

Einar Gerhardsen er en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Han var formann i Arbeiderpartiet i 20 år, fra 1945 til 1965. Han er kjent som «landsfaderen» fordi han var statsminister i Norge i 17 år, lenger enn noen annen.

Gerhardsen var statsminister i periodene 25. juni – 5. november 1945, 5. november 1945 – 19. november 1951, 22. januar 1955 – 28. august 1963 og 25. september 1963 – 12. oktober 1965. 

Einar Gerhardsen arbeidet som visergutt i årene 1907–15 og arbeidet i Oslo Veivesen i perioden 1915–22. I 1919 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening, i 1920 ble han det samme i Oslo Arbeidersamfund. Han var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking i perioden 1919–26, blant annet var han en periode nestformann og formann.

Gerhardsen var sekretær i Norsk Kommuneforbund i årene 1922–23, i Det norske Arbeiderparti i årene 1923–26 og i Oslo Arbeiderparti i årene 1926–36. Deretter ble han igjen sekretær i landspartiet, nestformann fra 1939 og fra 1945 til 1965 var han Arbeiderpartiets formann.

Einar Gerhardsen var medlem av Oslo bystyre og formannskap i perioden 1932–45, var viseordfører i perioden 1938–40 og ordfører i noen timer i 1940. De tyske okkupantene nektet å godta ham som ordfører.

Gerhardsen spilte en aktiv rolle i det nasjonale motstandsarbeidet, september 1941 ble han arrestert og satt så i konsentrasjonsleir i Tyskland i årene 1942–44 og deretter på Grini til 8. mai 1945. Han ble valgt som stortingsrepresentant for Oslo i perioden 1945–69.

Da de politiske institusjonene skulle reorganiseres sommeren 1945, gikk regjeringsoppdraget til Gerhardsen etter at Hjemmefrontens leder, Paal Berg, hadde frasagt seg det. Einar Gerhardsen var da nettopp valgt til Arbeiderpartiets formann, men var likevel forholdsvis ukjent for store deler av det norske folk da han dannet sin samlingsregjering (Gerhardsens 1. regjering). Av regjeringens 15 medlemmer tilhørte seks Arbeiderpartiet.

Etter stortingsvalget høsten 1945 ble Gerhardsen i november samme år sjef for en ren partiregjering (Gerhardsens 2. regjering). Den støttet seg til et knepent flertall i Stortinget (76 mandater), men flertallet ble økt ved valget i 1949, da Arbeiderpartiet fikk hele 85 mandater, den største partigruppering noen gang på Stortinget.

I 1951 gikk Gerhardsen av som statsminister og ble avløst av Oscar Torp. Gerhardsen tok sete i Stortinget, der han avløste Torp som parlamentarisk leder.

I 1954 ble han stortingspresident, men kom tilbake som regjeringssjef i perioden 1955–65 (Gerhardsens 3. og 4. regjering), bare avbrutt av de fire ukene med Lyng-regjeringen i 1963. Etter regjeringsskiftet i 1965 gikk Gerhardsen tilbake til Stortinget. Han trakk seg ut av aktiv politikk høsten 1969. Som pensjonist var han en ettertraktet foredragsholder, og han utgav også viktige politiske memoarer (se nedenfor).

Gerhardsen begynte for alvor som politiker i Arbeiderpartiets revolusjonære periode i 1920-årene og måtte den gang sone flere dommer for sin politiske virksomhet. Han fulgte partiets overgang til reformismen i 1930-årene, ble varig preget av okkupasjonsårenes samhørighet og fremstod som samarbeidets og den felles gjenreisnings mann etter krigen.

Gerhardsen tok et oppgjør med kommunistene i 1948, men han befant seg likevel noen ganger til venstre i partiet, ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette var bakgrunnen for det til tider anspente forholdet mellom Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie.

Einar Gerhardsen fremstod som «landsfaderen» – han var regjeringens sjef i 17 år, lenger enn noen annen statsminister. Han var sitt partis formann i 20 år, samtidig som han nøt tillit langt inn i andre partier.

Gerhardsen vil antakelig bli stående som den fremste eksponenten for de første 20 år av norsk etterkrigshistorie, preget av økonomisk vekst, mesteparten av tiden av en relativ politisk harmoni, av NATO-medlemskap og en sterk utbygging av forbindelsene med utlandet. I 1972 fikk han landets høyeste sivile utmerkelse, borgerdådsmedaljen i gull.

Gerhardsen utgav blant annet Tillitsmannen – håndbok i praktisk organisasjonsarbeid (1930 og senere utgaver). Han var hovedredaktør for Tidens leksikon (1975) og utgav sine memoarer i fem bind, som alle er viktige kilder til norsk historie:

• Unge år (1974)
• Fellesskap i krig og fred 1940–45 (1970)
• Samarbeid og strid 1945–55 (1971)
• I medgang og motgang 1955–65 (1972)
• Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78 (1978)

• Om Einar Gerhardsen i Norsk biografisk leksikon
• Norge i etterkrigstiden

• Nyhamar, Jostein: Einar Gerhardsen, 1982-83, 2 b., Finn boka
• Olstad, Finn: Einar Gerhardsen: en politisk biografi, 1999, isbn 82-00-12828-8, Finn boka