Einar Gerhardsen av Ukjent/Stortingsarkivet. Gjengitt med tillatelse

Einar Gerhardsen var en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Han var formann i Arbeiderpartiet i 20 år, fra 1945 til 1965. Han er kjent som «landsfaderen» fordi han var statsminister i Norge i 17 år, lenger enn noen annen.

Gerhardsen var statsminister i periodene 25. juni–5. november 1945, 5. november 1945–19. november 1951, 22. januar 1955–28. august 1963 og 25. september 1963–12. oktober 1965.

Einar Gerhardsen arbeidet som visergutt i årene 1907–1915 og i Oslo veivesen i perioden 1915–1922. I 1919 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening, i 1920 ble han valgt til formann i Oslo Arbeidersamfund. Han var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking i perioden 1919–1926, blant annet var han en periode både formann og nestformann.

Gerhardsen var sekretær i Norsk Kommuneforbund i årene 1922–1923, i Det norske Arbeiderparti i årene 1923–1926 og i Oslo Arbeiderparti i årene 1926–1936. Deretter ble han igjen sekretær i landspartiet, nestformann fra 1939 og fra 1945 til 1965 var han Arbeiderpartiets formann.

Einar Gerhardsen var medlem av Oslo bystyre og formannskap i perioden 1932–1945, viseordfører i perioden 1938–1940 og ordfører i noen timer i 1940. De tyske okkupantene nektet å godta ham som ordfører.

Gerhardsen spilte en aktiv rolle i det nasjonale motstandsarbeidet. I september 1941 ble han arrestert og satt så i konsentrasjonsleir i Tyskland i årene 1942–1944 og deretter på Grini til 8. mai 1945. Etter krigen ble han valgt som stortingsrepresentant for Oslo i perioden 1945–1969.

Da de politiske institusjonene skulle reorganiseres sommeren 1945, gikk regjeringsoppdraget til Gerhardsen etter at Hjemmefrontens leder, Paal Berg, hadde frasagt seg det. Einar Gerhardsen var da nettopp valgt til Arbeiderpartiets formann, men var likevel forholdsvis ukjent for store deler av det norske folk da han dannet sin samlingsregjering (Gerhardsens første regjering). Av regjeringens 15 medlemmer tilhørte seks Arbeiderpartiet.

Etter stortingsvalget høsten 1945 ble Gerhardsen i november samme år sjef for en ren partiregjering (Gerhardsens andre regjering). Den støttet seg til et knepent flertall i Stortinget (76 mandater), men flertallet ble økt ved valget i 1949, da Arbeiderpartiet fikk hele 85 mandater, den største partigruppering noen gang på Stortinget.

I 1951 gikk Gerhardsen av som statsminister og ble avløst av Oscar Torp. Gerhardsen tok sete i Stortinget, der han avløste Torp som parlamentarisk leder.

I 1954 ble han stortingspresident, men kom tilbake som regjeringssjef i perioden 1955–1965 (Gerhardsens tredje og fjerde regjering), bare avbrutt av de fire ukene med Lyng-regjeringen i 1963. Etter regjeringsskiftet i 1965 gikk Gerhardsen tilbake til Stortinget. Han trakk seg ut av aktiv politikk høsten 1969. Som pensjonist var han en ettertraktet foredragsholder, og han utgav også viktige politiske memoarer (se nedenfor).

Gerhardsen begynte for alvor som politiker i Arbeiderpartiets revolusjonære periode i 1920-årene og måtte den gang sone flere dommer for sin politiske virksomhet. Han fulgte partiets overgang til reformismen i 1930-årene, ble varig preget av okkupasjonsårenes samhørighet og fremstod som en felles gjenreisningsmann etter krigen.

Gerhardsen tok et oppgjør med kommunistene i 1948, men han befant seg likevel noen ganger til venstre i partiet, ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette var bakgrunnen for det til tider anspente forholdet mellom Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie.

Einar Gerhardsen fremstod som «landsfaderen» – han var regjeringens sjef i 17 år, lenger enn noen annen statsminister. Han var sitt partis formann i 20 år, samtidig som han nøt tillit langt inn i andre partier.

Gerhardsen har blitt stående som den fremste eksponenten for de første 20 årene av norsk etterkrigshistorie, preget av økonomisk vekst, mesteparten av tiden av en relativ politisk harmoni, av NATO-medlemskap og en sterk utbygging av forbindelsene med utlandet. I 1972 ble han tildelt Norges høyeste sivile utmerkelse, borgerdådsmedaljen i gull.

Gerhardsen utgav blant annet Tillitsmannen – håndbok i praktisk organisasjonsarbeid (1930 og senere utgaver). Han var hovedredaktør for Tidens leksikon (1975) og utgav sine memoarer i fem bind, som alle er viktige kilder til norsk historie:

  • Unge år (1974)
  • Fellesskap i krig og fred 1940–45 (1970)
  • Samarbeid og strid 1945–55 (1971)
  • I medgang og motgang 1955–65 (1972)
  • Mennesker og politikk. Erindringer 1965–78 (1978)
  • Nyhamar, Jostein: Einar Gerhardsen, 1982–83, 2 bind, Finn boka
  • Olstad, Finn: Einar Gerhardsen: en politisk biografi, 1999, isbn 82-00-12828-8, Finn boka

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.