Da de politiske institusjonene skulle reorganiseres sommeren 1945, gikk regjeringsoppdraget til Gerhardsen etter at Hjemmefrontens leder, Paal Berg, hadde frasagt seg det. Einar Gerhardsen var da nettopp valgt til Arbeiderpartiets formann, men var likevel forholdsvis ukjent for store deler av det norske folk da han dannet sin samlingsregjering (Gerhardsens første regjering). Av regjeringens 15 medlemmer tilhørte seks Arbeiderpartiet.
Etter stortingsvalget høsten 1945 ble Gerhardsen i november samme år sjef for en ren partiregjering (Gerhardsens andre regjering). Den støttet seg til et knepent flertall i Stortinget (76 mandater), men flertallet ble økt ved valget i 1949, da Arbeiderpartiet fikk hele 85 mandater, den største partigruppering noen gang på Stortinget.
I 1951 gikk Gerhardsen av som statsminister og ble avløst av Oscar Torp. Gerhardsen tok sete i Stortinget, der han avløste Torp som parlamentarisk leder.
I 1954 ble han stortingspresident, men kom tilbake som regjeringssjef i perioden 1955–1965 (Gerhardsens tredje og fjerde regjering), bare avbrutt av de fire ukene med Lyng-regjeringen i 1963. Etter regjeringsskiftet i 1965 gikk Gerhardsen tilbake til Stortinget. Han trakk seg ut av aktiv politikk høsten 1969. Som pensjonist var han en ettertraktet foredragsholder, og han utgav også viktige politiske memoarer (se nedenfor).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.