Tarjei Vesaas var en norsk forfatter. Han debuterte med romanen Menneskebonn (1923). Denne og det meste av hans øvrige mellomkrigsproduksjon består av bygde- og utviklingsromaner i realistisk form, men med visse eksperimentelle innslag. Høydepunkter er Klas Dyregodt-trilogien (1930–1932) og Det store spelet (1934). Han fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Kimen (1940), som speiler tidens krigsatmosfære i en tilnærmet allegorisk form.
Det senere romanforfatterskapet kan inndeles i to grupper:
- symbolske og allegoriske romaner
- realistiske romaner med sentrale, underliggende symbolmønstre
Til den første hører okkupasjonsromanen Huset i mørkret (1945), Bleikeplassen (1946, dramatisert 1953), Tårnet (1948), Signalet (1950), Brannen (1961, filmatisert 1973) og det selvbiografiske «testamentet» Båten om kvelden (1968).
Til den andre Vårnatt (1954), Fuglane (1957, filmatisert 1968), Is-slottet (1963, filmatisert 1987) og Bruene (1966).
Som dikterens hovedverk regnes gjerne Fuglane, en gripende skildring av en evneveik og følelsesvar mann som drives mot undergang. Som pubertetsskildring rager også Is-slottet høyt. For denne fikk han tildelt Nordisk Råds litteraturpris.
Ensomhet, samvittighetsangst, irrasjonell skyldfølelse og kamp mellom oppbyggende og destruktive krefter i menneskesinnet er hovedtemaer i hans diktning. Som modernist er Vesaas blant annet påvirket av tysk ekspresjonisme, men naturskildringer opptar større plass enn vanlig i den urbant orienterte modernismen. Forfatterskapet har også et vitalistisk drag, med tillit til de positive krefter i livet.
Vesaas utgav også flere novellesamlinger og fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den prisbelønnede Vindane (1953). I 1946 kom hans første diktsamling Kjeldene. Med denne og fem etterfølgende bidrog han på avgjørende vis til utviklingen av etterkrigsmodernismen.
Som skuespillforfatter debuterte Vesaas alt i 1925 (Prosten, utrykt) og stykker som Ultimatum (1934) og Morgonvinden (1947) ble begge oppført på Det Norske Teatret. Men det er som hørespillforfatter Vesaas har nådd lengst som dramatiker; særlig i 1950-årene var han en aktiv hørespillforfatter i NRK med stykker som Laurdagskveld (1950), Det rare (1952), Regn i hår (1958) og flere. Etter Vesaas' død ble tidligere ikke-publisert diktning publisert i boken Huset og fuglen (1971).
Med sin omfattende produksjon innenfor ulike sjangere er han en av de viktigste skikkelser i nyere norsk litteratur. Han fikk statens kunstnerlønn fra 1947; Gyldendals æresgasje fra 1951; Doblougprisen 1957. Nestformann i Den norske Forfatterforening 1963–66. Skrifter i samling (1–14) ble utgitt i 1987/1988.
Tarjei Vesaas gift med Halldis Moren Vesaas.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.