Nazisme, nasjonalsosialisme, politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter første verdenskrig, parallelt med fascismens fremvekst i Italia.

Nasjonalsosialismen bygde på politiske strømninger som gjorde seg gjeldende i Østerrike og Tyskland omkring 1900, spesielt den ultranasjonalistiske völkisch-tenkningen.

Hovedtrekkene i ideologien var en aggressiv, rasebasert nasjonalisme, en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til de demokratiske styreformene.

Nasjonalsosialismen var rettet mot alle ledende politiske retninger, både marxismen, liberalismen, den borgerlige konservatismen og pasifismen.

Den nasjonalsosialistiske bevegelsen utgikk fra en politisk sekt i München, Deutsche Arbeiterpartei, som var stiftet i 1919. Adolf Hitler, medlem nr. 7 i dette lille partiet, overtok i 1921 ledelsen.

Med hjelp av blant andre Hermann Göring, Joseph Goebbels, Gregor Strasser, Alfred Rosenberg, Rudolf Hess, Wilhelm Frick, Robert Ley og Julius Streicher skapte han etter hvert gruppen om til et totalitært masseparti, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei (NSDAP).

De politiske og økonomiske krisene, særlig fra 1929 til 1932, ledet til at partiet fikk masseoppslutning. Ideene, som ble fremført med intens, fargerik og krigersk propaganda, fenget blant alle misnøyde, alle som drømte om en stor fremtid for det tyske folk og en stabil, sterk statsledelse. I 1933 lyktes partiet i å gripe makten.

Nasjonalsosialismen manglet et klart ideologisk innhold, og det hersker forskjellige oppfatninger innen forskningen om hva som utgjorde dens mest sentrale trekk.

Partiet hadde et program fra 1920 på 25 punkter, som var sterkt agitatorisk preget og utarbeidet av Gottfried Feder, Dietrich Eckart og Hitler. Man bygde også på egne fortolkninger av rekke forfattere og tenkere, som i større eller mindre grad kan sies å ha gitt inspirasjon til nazistenes egen ideologiproduksjon, blant andre Nietzsche, Sorel, Gobineau og H. S. Chamberlain.

Dertil kom forskjellige teorier om «rase- og blodsrenhet» og en ytterst uklar økonomisk teori om antikapitalisme. I tillegg forfektet partiet en konspirasjonsteoretisk anlagt antisemittisme, der jødene ble beskyldt for å arbeide planmessig for å undergrave tyskerne og den «germanske rase» med det siktemål å oppnå verdensherredømme.

I sin bok Mein Kampf forsøkte Hitler å gi en sammenfattende oversikt over nasjonalsosialismens ideologiske grunnlag.

På det forfatningsmessige plan gikk bevegelsen inn for totalitetsprinsippet. Samfunnet skulle underordnes partiets myndighet og førerprinsippet skulle gjennomføres innenfor alle deler av samfunnslivet. Parti og stat var en enhet. Nasjonalsosialismen hevdet nasjonal enhet og ekspansjon.

På det sosiale og økonomiske område ble det utviklet en særegen form for planøkonomi, der det private eierskapet til de fleste bedrifter ble beholdt, men hvor staten utformet helhetlige, økonomiske planer, som også var bindende for private virksomheter. Det økonomiske systemet ble også i løpet av nazistenes tolv år ved makten i Tyskland stadig sterkere preget av statlig sentraldirigering, etter hvert som krigsinnsatsen la stadig flere av premissene for den økonomiske politikken. Det ble i tillegg nedlagt forbud mot uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverforeninger, samtidig som at etableringer av nye virksomheter ble kontrollert og begrenset av myndighetene.

Men en rekke sosiale tiltak skaffet også nasjonalsosialismen sympati. Kulturpolitikken var sterkt antiliberal. Det ble gjennomført full ensrettining, og alle avvikende retninger innen kunst og kultur ble bekjempet. Kirkens innflytelse ble begrenset.

Særlig uhyggelig var regimets raseideologiske og antisemittiske politikk, som endte i forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Også sigøynere, slavere og såkalte «asosiale» ble svært hardt rammet av nazistenes brutale «rasepolitikk».

Nasjonalsosialismen ble et forbilde for totalitære bevegelser i enkelte andre land, heriblant for Vidkun Quislings Nasjonal Samling i Norge, men dens grunntrekk fant aldri særlig tilslutning utenfor Tyskland.

Ved Tysklands sammenbrudd 1945 ble alle nasjonalsosialismens organisasjoner forbudt. Senere forsøk på å skape en ny nasjonalsosialisme har ikke vunnet særlig tilslutning.

  • Herf, Jeffrey: The Jewish enemy. Nazi propaganda during World War II and the Holocaust, 2006
  • Kershaw, Ian: The Nazi dictatorship. Problems and Perspectives of Interpretation, 1993
  • Mosse, George L: The Crisis of the German Ideology. Intellectual origins of the Third Reich, 1998
  • Payne, Stanley: A history of Fascism 1914-1945, 1995

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. oktober 2015 skrev Helge Nordgård

Hvordan i alle dager har artikkelforfatteren kommet frem til den konklusjonen at Nietzsche var en "raseideologisk" forfatter?! Denne artikkelen inneholder en dårlig standard og trenger opprydding.

23. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Ja, den formuleringen var nok litt i overkant kompakt, og skyldes nok at setningen stammer fra papirutgaven, der kravene til kortfattethet noen ganger gikk ut over presisjonsnivået.

23. oktober 2015 svarte Helge Nordgård

Igjen, hvordan kan du begrunne at Nietzsche var en forløper til Nazismen? Det er absolutt ingen holdepunkter for denne påstanden det er en ganske uhyrlig påstand å komme med. Den sentrale filosofien til Nietzsche var individet og individets frihet til å forme ens egen karakter og skjebne. Han ville ha forkastet nazismen som en ideologi for "undermennesker". Og det er kanskje her hele forvirringen ligger for en som ikke kjenner til Nietzsche da han i sine verker ofte brukte betegnelsen "overmenneske", et begrep Nazistene senere trykket til sitt bryst

29. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Nietzsches verker kan tolkes på ulikt vis, og har også blitt tolket i svært forskjellige retninger helt fram til vår egen tid. Det kan ikke være tvil om at Nietzsche var en premissleverandør eller forløper for nazistenes egen ideologiproduksjon, i den forstand at nazistene ble inspirert av Nietzsche. Dette er et forhold som man nok bør anerkjenne, selv om man mener at det ikke er grunnlag for nazistenes tolkninger av Nietzsche.

30. oktober 2015 svarte Helge Nordgård

Jeg kan bare konkludere med at din manglende interesse for å begrunne denne påstanden bunner i at du ikke evner å gjøre det selv om jeg nå flere ganger har bedt deg komme med noe holdbart forutenom dine egne subjektive tolkninger.

At nazistene refererte veldig sporadisk til Nietzsches filosofi og begrepet "overmenneske" (Nietzsche brukte dette ordet i en helt annen sammenheng en det nazistene brukte det i) gir deg ikke grunnlag for å påstå at han var en av forløperne til Nazismen. Det er en direkte faktafeil og forurenser denne artikkelen grovt.

Det er overhodet ingen måte å tolke Nietzsches filosofi til fordel for nazisme. Påstanden er ganske uhyrlig i seg selv.

Nietzsche talte ganske åpent og klart mot antisemitisme, pangermanisme og i mindre grad nasjonalisme. Han brøt med sin forlegger i 1886 pga forleggerens antisemitisme og han dedikerte mye av sitt verk til å kritisere Tysk imperialisme. Dette er historiske fakta. Hvordan du da kan koble han opp imot nazismen er fullstendig uforståelig.

Konklusjonen er at denne artikkelen er direkte misvisende og SNL i sin helhet ikke er til å stole på vedrørende fremtidige kildehenvisninger.

30. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Takk for nok et innspill. Det er to forhold her som bør være ukontroversielle. For det første er det ukontroversielt at Nietzsche ikke var nazist, all den stund han døde før noen begynte å bruke den betegnelsen om en noenlunde sammenhengende politisk ideologi. For det andre er det ukontroversielt å hevde at nazistene lot seg inspirere av Nietzsches tenkning etter hans død. Man kan naturligvis diskutere i hvilken grad nazistene misforstod Nietzsche - og de misforstod som kjent ganske mye - men det er faktisk ikke kontroversielt å hevde at de var inspirert av hans tenkning, noe som også med rette nevnes i de fleste oppslagsverk som omtaler filosofen.

30. oktober 2015 svarte Helge Nordgård

Du skriver at "Nietzsche er en forløper til nazismen", noe som impliserer at Nietzsche delte nazistenes tankegods noe han overhodet ikke gjorde. "De fleste oppslagsverk" sier du, samtidig som du ikke bringer frem en eneste kildehenvisning til dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må gjenta meg selv her, så jeg gir opp.

23. oktober 2015 skrev Helge Nordgård

At Nazityskland også innførte planøkonomi er vel heller ikke helt korrekt, jeg skulle gjerne sett en begrunnelse for dette.

23. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Påstanden er etter mitt beste skjønn ikke uriktig, men den er fortettet og kan presiseres. Dette er nå gjort.

23. oktober 2015 svarte Helge Nordgård

Det er allikevel ikke pr. definisjon planøkonomi. Man kan ikke kalle det en "sær form for planøkonomi" dette begrepet i seg selv er uleksikalsk. Men det er i alle fall bedre enn ingenting at du har gitt en utbrodering med hva du mener med "sær form for planøkonomi", da det opprinnelige utsagnet var forvirrende.

I en planøkonomi har staten total kontroll på produksjonsmidlene. Dette var ikke tilfelle under Hitlerregimet, selv om kontrollen ble mer og mer altomfattende etter nederlaget i Stalingrad i 1943, da regimet bestemte at den samlede industrien i Tyskland skulle fokuseres på krigsinnsatsen. Inntill da produserte mesteparten av industrien fortsatt forbruksartikkler til private forbrukere, ikke krigsmateriell.

Dette er ganske godt dokumentert, til og med i biografien til Albert Speer, rustningsministeren og mannen som faktisk hadde ansvaret når det kom til å eventuelt nasjonalisere industrier som ikke fulgte partilinjen etter 1943.

23. oktober 2015 svarte Helge Nordgård

Kan også nevne at mye av rustningsindustrien i Tyskland ga totalt blaffen i hva Nazistene beordret de til å gjøre. Et godt eksempel er da Hitler personlig beordret rustningsindustrien til å legge om bestykningen på PzKpfw III fra den ferdigproduserte 37.5mm kanonen om til en 50mm med lengre løpelengde for å kunne bli bedre rustet mot Franske stridsvogner. Dette ga Daimler Benz totalt blaffen i, de ble ikke nasjonalisert for det. En av de få fabrikkene som ble nasjonalisert var Heinkel, men det hadde ingen sammenheng med produksjonen, men Heinkel selv som var åpent kritisk mot naziregimet da han ble beordret til å sparke jødiske ansatte.

29. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

For det første så er det betydningsforskjell mellom "sær" og "særegen". Det er heller ikke riktig at staten nødvendigvis har total kontroll over produksjonsmidlene i en planøkonomi, slik denne betegnelsen vanligvis brukes innen samfunnsøkonomiske studier. Konsekvensen av den forståelsen du legger til grunn er at ingen kjente økonomiske systemer kan omtales som planøkonomier, og at termen blir en ren idealtype. Det vil i så fall ikke være i tråd med godt etablert språkbruk.

23. oktober 2015 skrev Helge Nordgård

Forresten en liten presisering til den forrige kommentaren min. Heinkel ble tvunget til å sparke alle ansatte som var Jødiske i 1933 og pga kritikken som han ikke la noe lokk på ble han tvunget til å selge eierskapet til Göering i 1942, så man kan kanskje heller ikke kalle det for en "nasjonalisering", bare tvungen bytte av private eiere.

30. oktober 2015 skrev Frank Meyer

To forslag til forandringer:
1. "Det ble i tillegg nedlagt forbud mot uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverforeninger, samtidig som at etableringer av nye virksomheter ble kontrollert og begrenset av myndighetene." Artikkelen bør få fram at fagforeningsfolk, akkurat som sosialdemokrater, sosialister og kommunister, var de første ofrene til nasjonalsosialistene. Artikkelen bør nevne og dokumentere dette.
2. Nazismens forhold til konservatismen og det borgerlige samfunn var mer fiendtlig i ord enn i handling. Dette bør komme fram i artikkelen. Det er også gode grunner for å se på nasjonalsosialisme som en form for borgerlig og kapitalistisk herredømme. Slik ble den private eiendom av bedrifter respektert av nasjonalsosialistene (med unntak av bedrifter eid av jøder), og det ble ført en politikk for private storkonserner.
3. Påstanden: "I 1933 lyktes partiet i å gripe makten", er sterkt omdiskutert i forskningen. Det er gode grunner for at man snarere skal si at Tysklands borgerlige maktelite overga makten til Hitler i 1933. NSDAP fikk aldri flertall ved noe fritt riksdagsvalg i Tyskland (37,4 prosent i juli 1932 og 33,1 (!) i november 1932.

30. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Det er jeg ikke uenig i, selv om jeg nok vil mene at valgstatistikk hører mer hjemme i beslektede artikler om NSDAP eller Weimar-republikken, enn i en artikkel om ideologien nazisme. Her bør vi nok begrense oss til å omtale forhold som knytter seg opp mot nazistenes anvendelse og tolkning av sin egen (og eventuelt andres) politiske tenkning. Men skriv gjerne et endringsforslag til teksten, så skal jeg sørge for en effektiv redaksjonell behandling av endringsforslagene dine.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.