postmodernisme (litteratur)

Fellestrekk i såkalt postmoderne litteratur kan samles i begrepet metafiksjon – det vil si litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse ved hjelp av kommentarnivåer, innmontering av andre tekster og dramatisering av leserrollen. Slik representerer denne litteraturen også den selvopptattheten som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmoderne tilstanden. Selvbevisstheten gjelder i den postmoderne litteraturen selve kampen med teksten – med det å skape litteratur – men det forhindrer ikke at hendelser, tildragelser og personer kan fremstilles slik at leseren berøres sterkt. Noen har til og med snakket om en «postmoderne humanisme».

Postmoderne litteratur stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Det som kan virke som lekende og lett i mange postmoderne romaner, er gjerne en bevisst kritikk av tidligere skrivemåter og litterære konvensjoner. Ironi og parodi er typiske trekk. Det er også markerte brudd i fortellingen, slik at den stanser opp og kommenterer seg selv nettopp som fortelling. Skiftende fortellerstemmer og brå skift fra en beretning i 3. person til 1. person kan også nevnes. Slike «fiksjonsbrudd» eller avvikende fortellemåter har i nyere tid blitt et eget forskningsområde som kalles «unaturlig fortelling» eller «unaturlige stemmer» og kan forstås som en videreutvikling av metafiksjonsteoriene fra 1980-tallet.

Postmoderne litteratur viser en sterk vilje til å eksperimentere, både gjennom det litterære formspråket og valg av temaer. Den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet og forsøker å løse opp eller undergrave den autorale kontrollen. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmoderne litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene».

Med støtte i flere teoretikere (Linda Hutcheon, Brian McHale) kan man hevde at det er en sammenhengende utvikling fra modernistisk til postmoderne litteratur. Man kan også hevde at det finnes et grunnleggende skille i det at modernistiske forfattere søkte erkjennelse og mente forståelse var mulig, mens de postmoderne etterkommerne i stedet velger å leke eller spille med selve det å skrive litteratur og med leserrollen.

Det er viktig å huske at postmodernisme her er mer av et sjangerkjennetegn enn en litterær periode, og at eldre forfattere som Jorges Luis Borges og Vladimir Nabokov i noen av sine bøker helt klart er «postmoderne» i formspråk og fremstilling.