Postmodernisme er en litterær retning som må forstås i forlengelse av den litterære modernismen og i kontrast til denne retningen.

Postmoderne litteratur kjennetegnes av metafiksjon, selvbevissthet, ironi, formeksperimenter og blanding av høyt og lavt. Den litterære modernismen var også kjennetegnet av formeksperimenter, men hadde også et mål om å oppnå erkjennelse. Den postmoderne litteraturen har ikke på samme måte dette målet om erkjennelse og forholder seg mer lekent til virkeligheten, sjanger og forfatterrollen,

Begrepet brukes først og fremst om litteratur etter 1960, men man finner også postmoderne trekk ved litteratur før dette. Thomas Pynchon, og Umberto Eco er ofte trukket fram som forfattere av postmoderne litteratur. I Norge er Jan Kjærstads Homo falsus et godt eksempel. På 2000 tallet har en ny generasjon forfattere med blant annet Dave Eggers utviklet postmoderne litterære tradisjonen videre.

Postmodernisme brukes om nyorientering innenfor flere åndsretninger etter andre verdenskrig. Disse har noen fellestrekk og er løst forbundet med hverandre.

Fellestrekk i såkalt postmoderne litteratur kan samles i begrepet metafiksjon. Det vil si litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, ved innmontering av andre tekster, ved dramatisering av leserrollen. Slik representerer denne litteraturen også den selvopptatthet som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmoderne tilstand. Selvbevisstheten gjelder i den postmoderne litteratur selve kampen med teksten, med det å skape litteratur, men det forhindrer ikke at hendelser, tildragelser og personer kan fremstilles slik at leseren berøres sterkt. Noen har til og med snakket om en «postmoderne humanisme».

Postmoderne litteratur stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Det som kan virke som lekende og lett i mange postmoderne romaner, er gjerne en bevisst kritikk av tidligere skrivemåter og litterære konvensjoner. Ironi og parodi er typiske trekk. Det er også markerte brudd i fortellingen slik at den stanser opp og kommenterer seg selv nettopp som fortelling. Skiftende fortellerstemmer, brå skift fra en beretning i 3. person til førstepersonberetning, kan også nevnes. Slike «fiksjonsbrudd» eller avvikende fortellemåter har i nyere tid blitt et eget forskningsområde som kalles «unaturlig fortelling» eller «unaturlige stemmer», og kan forstås som en videreutvikling av metafiksjonsteoriene fra 1980-tallet.

Postmoderne litteratur viser både gjennom det litterære formspråk og valg av temaer sterk vilje til å eksperimentere. Den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og forsøker å løse opp eller undergrave den autorale kontroll med teksten. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmoderne litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene».

Postmodernismen oppsto i forlengelsen av og i reaksjon til den litterære modernismen, men det er ikke noe absolutt brudd mellom de to retningene. Det er også slik at bøker som man i dag opplever som svært postmoderne ble til lenge før det noen har kalt «den postmoderne tilstand» (Jean-François Lyotard), og lenge før litteraturteoretikere begynte å diskutere og finne kjennetegn for den postmoderne litteratur.

Med støtte i flere teoretikere (Linda Hutcheon, Brian McHale) kan man hevde at det er en sammenhengende utvikling fra modernistisk til postmoderne litteratur, men også at det finnes et grunnleggende skille i dette at modernistiske forfattere søkte erkjennelse og mente forståelse var mulig, mens de postmoderne etterkommerne i stedet velger å leke eller spille med selve det å skrive litteratur og med leserrollen.

Det er viktig å huske at postmodernisme her er mer av et sjangerkjennetegn enn en litterær periode, og at eldre forfattere som Jorges Luis Borges og Vladimir Nabokov i noen av sine bøker helt klart er «postmoderne» hva formspråk og fremstilling angår.

Postmoderne litteratur er et etterkrigsfenomen. Som periode hører det i hovedsak til i årene fra 1960 og fremover, med et høydepunkt hos ekstreme utøver som Thomas Pynchon, Richard Brautigan, Kurt Vonnegut – alle amerikanere. Men også Umberto Eco, Italo Calvino og Alain Robbe-Grillet kan nevnes i denne sammenheng. Hos flere av disse forfatterne ser vi gjenbruk av andre tekster, bruk av populærkulturelle fenomen, men også et forsøk på å bygge et system av ord for ikke å bli slave av alle systemene omkring oss som er innsnevrende og lite frigjørende.

Litterære retninger er gjerne forbundet med egne miljøer, tidsskrifter og etter hvert diskuteres den nye litteraturen av forskerne. De første litteraturvitenskapelige arbeider om denne nye «-ismen» kom tidlig på 1970-tallet. I Norge ble hele tidsskriftnummer viet begrepene «postmoderisme» og «metafiksjon» først fra midten av 1980-tallet. Da var flere romaner som enten nyskrev eldre klassikere (den mest grunnleggende form for metafiksjon) gitt ut, mens en roman som Homo Falsus av Jan Kjærstad (1984) er et ypperlig eksempel på en postmoderne roman.

På 1990 og 2000 tallet gjør en ny generasjon forfattere seg gjeldende i denne tradisjonen. Miljøet rundt småforlaget McSweeney og tidsskriftet The Believer har inspirert mange forfattere. Av utgivelser som kan trekkes fram er David Foster Wallace Infinite jest (1996) og Dave Eggers A Heartbreaking Work of Staggering Genius (2000).

Selv om postmodernismens glanstid er over, ville litteraturen i dag sett helt annerledes ut om ikke alle de postmoderne eksperimentene viste både blindveier og noen farbare veier fremover.

  • Francois Lyotard, The Postmodern Condition (1979)
  • Brian McHale, Postmodernist Fiction (1987)
  • Linda Hutcheon, Narcissistic Narrative (1984)
  • Hans H. Skei, På litterære lekeplasser. Studier i moderne metafiksjonsdiktning (1995)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. mars 2017 skrev Vebjørn Svare

På hvilken måte fremstår den postmodernistiske litteraturen anti-psykologisk?

14. mars 2017 svarte Hans H. Skei

I artikkelen om postmodernistisk litteratur er det forskjellen mellom en sterk psykologisk interesse i modernismen som er satt opp mot den postmoderne litteraturs opptatthet av seg selv, sine egne strukturer, slik at selve forståelsen av litterære karakterer forsøker å unngå det subjektive og det psykologiske. Krever egentlig en lang utlegning; se min gamle bok På litterære lekeplasser!
HHS

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.