Sakprosa er i vid forstand tekster som mottakeren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.

Flere definisjoner og betydninger av sakprosa er diskutert nedenfor i avsnittene om bruk og definisjoner.

Tekstene kan være både skriftlige og muntlige. Eksempler på sakprosa i vid forstand er læreboka, biografien, busstabellen, leksikonet, statsbudsjettet og nettavisenes artikler og leserkommentarer.

Sakprosa finnes i de fleste medier: internett, bøker, TV, radio, aviser. Informasjon på skilt og produkter er også sakprosatekster. Men for at noe skal kalles sakprosa, må det ha et innslag av verbalspråk (ord: skriftlig eller muntlig). Når ordene opptrer sammen med for eksempel bilder eller musikk, skapes sammensatte sakprosatekster, som også kalles multimodale sakprosatekster.

Nyere teknologi som smarttelefoner og internett utvikler og forandrer mange sakprosasjangre. For eksempel er læremidler på nett annerledes enn lærebøkene. Avisartiklene på internett har lenker, video og kommentarfelt, noe artiklene i papiravisen ikke har. Gjennom sosiale medier offentliggjøres en mengde virkelighetsnære tekster som før ville hørt til den private telefonsamtalen eller fotoalbumet.

I svært mye av det vi foretar oss forholder vi oss til sakprosa. I skolen brukes lærebøker og digitale læremidler. Uansett hvilket yrke man har, møter man sakprosa på arbeidsplassen. Taxisjåføren bruker GPS, sykepleieren skriver rapporter og leser Felleskatalogen, snekkeren leser plantegninger og skjemaer og regnskapsmedarbeideren bidrar til bedriftens årsberetning. Alle må forholde seg til instrukser, lover og regler.

Sakprosa er særlig viktig for demokratiet. Det trengs sakprosa for å informere folk om deres rettigheter og plikter. Vårt politiske system er bygget opp rundt sakprosasjangre som stemmeseddelen, valgprogrammet, stortingsmeldingen, innleggene stortingsrepresentantene holder på Stortinget, folkeregisteret.

Hele tiden trengs ny kunnskap og nye ideer for å utvikle samfunnet, og dette blir publisert som sakprosa. Innbyggere i et land vil diskutere hvordan ting er og hvordan de bør være gjennom sakprosatekster som avisartikler, kommentartråder, og oppdateringer i sosiale medier.

Da den finlandssvenske språkforskeren Rolf Pipping fant opp begrepet sakprosa i 1938, var han opptatt av å fremme en saklig skriftkultur for å styrke demokratiet.

Siden det er så mange forskjellige sakprosasjangre og fordi det er viktig at man behersker mange av dem, har sjangerforståelse og kildekritikk blitt et stadig viktigere undervisningsemne i skolen.

Det stilles krav til etterrettelighet i sakprosaen som ikke stilles til skjønnlitterære tekster. Etterrettelighet betyr at vi har mulighet til å kontrollere det som står i teksten. Vi forventer full etterrettelighet av en faghistorisk bok om den andre verdenskrig, mens vi ikke stiller samme krav til en historisk roman om samme tema.

Sakprosatekster kan godt ha innslag av fiksjonssjangre, som når matematikkoppgaven inneholder en fortelling om eplene til «Per» og «Kari». Det finnes også mange tekster som oppfattes som fiksjon av noen og ikke-fiksjon av andre, for eksempel religiøse tekster.

I norskfaget lærer man å mestre ulike sakprosasjangere. Her norskboka Ord for alt fra Gyldendal forlag.

. Begrenset gjenbruk

Lærebøker er en viktig sakprosasjanger. Her naturfagboka Eureka fra Gyldendal.

. Begrenset gjenbruk

Det finnes mange sakprosasjangre. Det er blitt vanlig å skille mellom litterær sakprosa og funksjonell sakprosa, selv om grensen mellom kategoriene ikke alltid er like klar.

  • Litterær sakprosa er bøker og artikler med navngitte forfattere og som vanligvis gis ut av forlag
  • Funksjonell sakprosa publiseres av institusjoner, for eksempel departementer, skoler eller private firmaer.

Viktige sjangre i den litterære sakprosaen:

  • Artikkelen
  • Essayet
  • Læreboka
  • Reportasjeboka
  • Biografien
  • Selvhjelpslitteratur
  • Historisk dokumentar
  • Fagboka
  • Den vitenskapelige avhandlingen
  • Den offentlige, publiserte talen

Det finnes svært mange sjangre innen funksjonell sakprosa. Noen er praktiske, noen er livsviktige og andre har stor betydning for demokratiet:

  • Veiskilt, for eksempel: Kautokeino 30 km
  • Reklameplakater, for eksempel utenpå busser, tog, drosjer og trikker.
  • Produktinformasjon, for eksempel om kjøttdeigen inneholder svin, storfe eller kylling.
  • Medisiner har sakprosatekster med viktig informasjon om bivirkninger.
  • Bruksanvisninger, for eksempel for IKEA-møbler eller LEGO-byggesett.
  • Sikkerhetsforskrifter på giftige kjemikalier.
  • På bæreposen finnes korte sakprosatekster, gjerne med navnet til butikken.
  • Norges lover
  • Statsbudsjettet
  • Folkeregisteret

Begrepet sakprosa brukes forskjellig i undervisning, i bokbransjen og i kulturpolitikken.

Sakprosa har en viktig plass i norsk skole, hvor det forstås vidt og inkluderer både litterær og funksjonell sakprosa. Læreplanene i norsk legger vekt på å lære elevene å beherske ulike sjangere. Og i tekstsamlingen Sakprosa i skolen er både Grunnloven og en tekstmelding tatt med.

Bokbransjen bruker sakprosa snevrere. Forlag og bokhandel skiller mellom ulike bokgrupper: skolebøker (gruppe1), fagbøker og lærebøker (gruppe 2) og sakprosa  (gruppe 3). Sakprosa inneholder blant annet biografier, historie, selvhjelpslitteratur og dokumentarlitteratur. For de ulike bokgruppene har forlag og bokhandel egne rabattordninger. Bokgruppene reflekterer ulike redaksjoner i forlagene og bøkene selges til ulike markeder. Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa til bibliotekene forholder seg til sakprosa fra bokgruppe 3.

På tross av ulik begrepsbruk kan det hevdes at sakprosaen danner et eget felt i det litterære Norge. Det er siden årtusenskiftet opprettet innkjøpsordninger for sakprosa, og det er etablert sakprosaforfatterutdanninger og priser for sakprosa og sakprosakritikk. Ved universitetene i Oslo og Bergen er det opprettet sakprosaprofessorater. Det vitenskapelige tidsskriftet Sakprosa har eksistert siden 2009, og fra 2014 er en bibliografi over norsk sakprosaforskning, Sakbib, på plass på nettet.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), etablert 1978, er sakprosaforfatternes forening og har medlemmer som publiserer både biografier, kokebøker og lærebøker. Foreningen forvalter relativt store midler gjennom Kopinor-avtalen om kopivederlag, noe som har gitt mulighet til å styrke sakprosaen gjennom ulike forfatter- og oversetterstipend og gjennom å være pådrivere for flere av de tiltakene og ordningene som her er nevnt. NFF gir også ut tidsskriftet Prosa, som handler om sakprosa og er landets største litterære tidsskrift.

Definisjonen ovenfor er hentet fra boka Hva er sakprosa (Tønnesson 2012). Her presiseres det at definisjonen skal forstås praktisk, den er «ikke noe forsøk på å gripe en grunnleggende essens» ved sakprosaen (s. 34). Definisjonen tar stilling i et spørsmål som ikke er ukontroversielt; den stiller et krav om etterrettelighet i sakprosaen som vi ikke stiller til andre tekster (se avsnitt om etterrettelighet ovenfor). Det kan innvendes mot denne definisjonen at det er uklart hvordan forholdet mellom ytringer og virkelighet er. Verken språkfilosofien eller semiotikken (tegnvitenskapen) gir holdepunkter for å påstå at ytringer kan ha et direkte forhold til sin gjenstand. Det er heller ikke klart hvordan ideen om virkeligheten skal forstås.

Også skillet mellom litterær og funksjonell sakprosa stammer fra definisjonen i boka Hva er sakprosa. Litterær sakprosa er «forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere», mens funksjonell sakprosa er «offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner.» Forfatterne av litterær sakprosa forstås som individer, forfattere av funksjonell sakprosa som medlemmer av en kollektiv enhet, for eksempel et firma eller en kommunal etat. Dette forslaget til todeling har vunnet bred oppslutning. Men det har vært innvendt at dagens og morgendagens teknologi gjør det mindre uklart hva som kan sies å være «forlagspublisert»; det kan være viktigere å knytte begrepet til individuell opphavsrett. Dessuten kan det forvirre at uttrykket «litterær sakprosa» ofte brukes i en helt annen betydning, om kulturelt særlig verdifull sakprosa.

I Det litterære skattkammer. Sakprosaens teori og retorikk (Ottar Grepstad, 1997) defineres sakprosa slik (på s. 500):

«Sakprosa er føremålsretta og situasjonsprega saksframstilling av individuelle eller kollektive forfattarar som styrer lesinga av tekstane i retning av deira intensjonar. Framstillinga er prega av etterlikning av etablerte skrivemåtar og sjangrar, dominert av tekstsamspel og autorisert gjennom tekstar som alt ligg føre. Tekstane har ein relativ litterær kvalitet som varierer med brukssituasjonen. Tekstane blir publiserte i periodika, småtrykk eller bøker, og fungerer som underhaldning, opplysning eller nytte.»

Definisjonen peker på en rekke fellestrekk ved sakprosa, men det kan innvendes at de fleste, hvis ikke alle trekkene, også kan prege fiksjonsprosa. Men forfatterintensjon, situasjonstilknytning og autoritet gjennom etterlikning preger utvilsomt sakprosa mer enn fiksjonsprosa. I definisjonen er det satt langt strengere grenser for hvilke medier som kan sies å formidle sakprosa enn hva som ellers er vanlig i dag.

I den svenske antologien Teoretiska perspektiv på sakprosa (2003) avstår forskerne fra å definere sakprosa, de mener begrepet mer kan tjene som en slags kompass i et stort landskap av tekster. Men boka og forskningen som lå til grunn bør sees i sammenheng med et tidligere forskningsprosjekt om arbeiderbevegelsen og språket. Man har studert de tekstene som har vært mye lest, og setter hele sakprosabegrepet i sammenheng med folkelig dannelse og organisering. De folkelige bevegelsene overtok ikke bare ferdige litterære former, men skapte også en ny bruksprosa, en saklig prosa.

Da den finlandssvenske språkforskeren Rolf Pipping tok ordet i bruk for første gang i en artikkel i 1938, brukte han begrepet om en saklig stil, som han også vurderte å kalle «normalprosa». I denne stilen er det lite rom for forfatterstemme, følelser og hensyn til publikum. Pippings forståelse av sakprosa er dermed blitt karakterisert som anti-retorisk, og den avviker sterkt fra måten vi forstår begrepet på i dag. Men den kan tjene som en påminnelse om at det er viktig å diskutere forholdet mellom stil og saklighet, ikke minst i de offisielle nett-debattenes tidsalder.

Det har vært forsket på sakprosa like lenge som det har foregått akademisk virksomhet selv om man ikke har kalt det sakprosaforskning. Den europeiske antikkens retorikere bidro med kunnskap og teorier om tekst – talt og skriftlig – som fremdeles brukes aktivt i forskningen. Filosofer har til alle tider diskutert hverandres skrifter. Innenfor fag som teologi og historie ble det tidlig dyrket opp avansert tekstkunnskap, gjerne under fagbetegnelsen filologi.

I den nyere litteraturvitenskapen var det lenge ikke noe skarpt skille mellom studiet av skjønnlitterær prosa og annen prosa, men på 1900-tallet ble det vanlig at litteraturforskere kun beskjeftiget seg med skjønnlitteratur, eventuelt også sakprosa skrevet av skjønnlitterære forfattere. Dette gjelder internasjonalt, og i høy grad i Norge, og er én viktig forklaring på at det på 1970- og 80-tallet ble tatt til orde for fornyet utforsking av sakprosaen. Her var retorikeren, litteraturforskeren og den skjønnlitterære forfatteren Georg Johannesen en pionér, dels gjennom å formidle essay-teori, dels ved å trekke inn moderne massemedier i en utvidet forståelse av litteratur.

Da det første norske sakprosaforskningsprosjektet ble etablert i 1994 med støtte fra Forskningsrådet og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), var målet dels å utvikle teori, dels å fylle ut det som ble oppfattet som et stort hull i litteraturhistorien. Prosjektet engasjerte et høyt antall litteraturforskere, men også historikere og fagfolk innen bransjer som medisin og naturvitenskap. To hovedresultater var Grepstads Det litterære skattkammer og tobindsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 (1998). Grepstads bok gir en fyldig innføring i retorikk, sjangerkunnskap og tekstteori, mens tobindsverket, redigert av Trond Berg Eriksen og Egil Børre Johnsen, gir en kronologisk presentasjon av sakprosaforfatterskap og sakprosatekster.

Samtidig ble det i Sverige gjennomført et prosjekt om Svensk sakprosa (1996-2003) som skilte seg fra det norske gjennom å interessere seg for «det mycket lästa», slikt som soldathåndbøker og ukeblad, mer enn for prestisjelitteratur innen kunst og vitenskap. Dessuten ble det utviklet mer felles, solid teori i et samarbeid mellom en rekke forskere.

Prosjektmiljøet Norsk sakprosa (2000-2003) bygde videre på begge disse prosjektene, men hadde som formål å etablere mer felles teori og å institusjonalisere sakprosaforskningen, slik det skulle skje gjennom etableringen av sakprosaprofessoratene og faste studieemner i sakprosa.  Gjennom noen «tekst-teoretiske teser» trakk prosjektlederen, professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge, opp noen linjer som fremdeles er styrende for mye av den norske sakprosaforskningen. De to siste tesene arter seg som en oppsummering og lyder slik: «Måtene tekster er konstruert på, må forstås i lys av de kontekstene de er skapt i og de funksjonene tekstene har. Å studere tekster og teksters strukturer innebærer at man studerer samhandlingen mellom kontekst og tekst. Enhver tekstkultur må forstås fra deltakerperspektivet.» Her ble begrepet «tekstkultur» lansert for første gang. Dette er siden blitt definert som «en gruppe mennesker som samhandler gjennom tekster ut fra et noenlunde felles normsystem» (Tønnesson 2012, s. 58). Tenkningen i Berges artikkel og teser baserer seg på innsikter fra så forskjellige forskningsfelt som tekstlingvistikk, semiotikk, litteratursosiologi, literacyforskning og retorikk, men peker også hen mot filologiens interesse for hvordan tekster endrer seg gjennom historien og hvordan en tekst bærer spor av tidligere tekster.

Dette siste ble grundig belyst gjennom prosjektet Tekst og historie (2003-2008), hvor sakprosaforskerne samarbeidet med en gruppe litteraturforskere og historikere, og som resulterte i boka Tekst og historie. Å lese tekster historisk. (2008). Denne boka kan langt på vei hevdes å være en formidling av sakprosateori.

Antropologen og medieforskeren Anders Johansen ved Universitetet i Bergen ble den andre sakprosaprofessoren i Norge i 2011. Han har for det første arbeidet mye med den norske politiske talens historie i retorisk og teknologisk sammenheng. Boka Virksomme ord, en samling av taler med kyndige presentasjonstekster (2005), som han skrev sammen med Jens Elmelund Kjeldsen, er blitt et nytt supplement til den norske sakprosahistorien. Men Johansen har også levert viktige bidrag om skriveprosess og tekstkvalitet i akademisk sakprosa, blant annet gjennom boka Skriv. Håndverk i sakprosa (2009).

Erik Knains lærebokanalyse Naturfagets tause stemme (2001) Boka i fulltekst

Trygve Riiser Gundersens studie av Hans Nielsen Hauges forfatterskap, Om å ta ordet (2001) Boka i fulltekst

Yngve Hågvars diskursanalyse av VG, Hele folkets diskurs (2003) Boka i fulltekst

Kjersti Rongen Breivegas undersøkelse av skriving i medisin, språkvitenskap og historie, Vitskaplege argumentasjonsstrategiar (2003) Boka i fulltekst

Johan L. Tønnessons avhandling om historiefaglig skriving Tekst som partitur (2003). Boka i fulltekst

Astrid Granlys lærebokanalyse Multimodalitet, mening og modelleseren (2007). Boka i fulltekst

Aslaug Veums pressehistoriske tekstgransking Avisas andlet (2008)

Eirik Vatnøys teksthistoriske undersøkelse Vaart Valgopraab (2010). Boka i fulltekst

Berge, K.L. (2001). Det vitenskapelige studiet av sakprosa. Om tekstvitenskapelige ut­fordringer og løsninger i norsk og svensk sakprosaforskning. I: Berge mfl. 2001:Fire blikk på sakprosaen. INL, Universitetet i Oslo. Prosjektmiljøet Norsk sakprosa, skrift nr 1, (s. 9-74). Boka i fulltekst

Berge, K.L. og J.L. Tønnesson (2009): Forskningen om sakens prosa. I: Sakprosa Vol. 1 Nr. 1 Art. 1. Boka i fulltekst

Englund, B. og P. Ledin (Red.) (2003). Teoretiska perspektiv på sakprosa. Lund: Studentlitteratur.

Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer: sakprosaens teori og retorikk, 1997, Finn boka

Johnsen, Egil Børre & Trond Berg Eriksen, red.: Norsk litteraturhistorie: sakprosa fra 1750 til 1995, 1998, 2 b., Finn boka

Tønnesson, Johan L.: Hva er sakprosa, 2008, Finn boka

Johansen, A. (2009). Skriv! Håndverk i sakprosa. Spartacus.

Kleiveland, A.E. og K. Kalleberg (2010). Sakprosa i skolen. Fagbokforlaget

Tønnesson, J (2012). Hva er sakprosa. (2. utgave). Universitetsforlaget.

Johansen, A og J. E. Kjeldsen (2005) Virksomme ord Politiske taler 1814-2005 Universitetsforlaget. Prosjektets nettsted.

Tønnesson, J. (2013). Nyere sakprosaforskning i Norge. En kort presentasjon. Nordisk Tidsskrift for Informationsvidenskab og kulturformidling 2013 ;Volum 3

Sakbib - Norsk sakprosaforskningsbibliografi, med oversikt over publikasjoner.

Talen Dr. Martin Luther King jr. holdt i forbindelse med March on Washington er en av verdens mest kjente taler. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.