En gruppe kurdiske kvinner i en fredsdemonstrasjon i byen Var i Tyrkia. Kurderne er den fjerde største folkegruppen i Midtøsten og lever i et område som er delt mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria.  I Tyrkia har kurderne sloss for uavhengighet i over hundre år. ©iStockphoto.

. Begrenset gjenbruk

Nasjonalisme er både en følelse av tilhørighet mennesker kan ha og en politisk ideologi. Det er likevel klart at de to henger sammen.

For eksempel føler mange nordmenn tilhørighet til landet sitt og anser seg som en del av et nasjonalt fellesskap. Det er til en viss grad et produkt av at mange historiske aktører har tatt konkrete og politiske grep for å fremme denne tilhørigheten, for eksempel gjennom å bygge felles nasjonale institusjoner. En politisk nasjonalistisk bevegelse har dermed spilt på og utviklet en nasjonal tilhørighet.

Nasjonalismen kan være både ekstrem og moderat. Nazismen i Tyskland før og under andre verdenskrig er et eksempel på ekstrem nasjonalisme. Den norske patriotismen er et eksempel på moderat nasjonalisme.

Nasjonalismen som bevegelse var viktig i etableringen av de moderne nasjonalstater og i demokratiseringen av dem. Den spilte også en sentral rolle i frigjøringen av koloniene og etableringer av stater i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall.

Nasjonalismens historiske rolle betyr ikke at den er ferdig som politisk kraft. Innvandring har skapt nye utfordringer for nasjonalstatene og har ført til en oppblomstring av innvandringskritiske og nasjonalistiske partier. I flere land, som Spania og Skottland, spiller nasjonalismen en potensielt destabiliserende rolle. 

Nasjonalisme oppfattes ofte som en typisk høyreideologi, men dette er ikke nødvendigvis riktig. Mange partier og bevegelser på den politiske venstresiden har utgangspunkt i nasjonale bevegelser og argumenterer for nasjonalt selvstyre. Separatismen i spanske regioner er for eksempel representert ved nasjonalistpartier både på høyresiden og venstresiden.

Nasjonalismens mål er at nasjonen, altså en språklig, kulturell og historisk enhet, skal utgjøre en selvstendig stat. I fravær av en allerede etablert nasjonalstat kan dette handle om å samle en nasjon som er splittet av politiske grenser eller kreve nasjonal frigjøring fra et fremmed folks styre.

Nasjonalistiske bevegelser tar gjerne utgangspunkt i et landområde de oppfatter som folkets eiendom og felles arv som skal forsvares mot inntrengning eller angrep utenfra. Nasjonalistiske bevegelser som ønsker å skille ut en nasjon fra en eksisterende stat, kalles separatistiske.

Rendyrket nasjonalisme krever at alle nasjonens medlemmer skal samles innenfor grensene av en nasjonalstat. Nasjonalistisk politikk gir gjerne nasjonens eget språk og levesett prioritering foran andre språk og levesett. Nasjonalistisk politikk søker derfor å hindre påvirkning eller overdreven innvandring utenfra.

Nasjonalismens vektlegging av nasjonen som en grunnleggende enhet er blitt kritisert for å idealisere forestillingen om et lands befolkning som en ensartet gruppe med særlige historiske kjennetegn og rettigheter, som skiller dem fra andre folkegrupper.

I virkeligheten er det sjelden at et land består av bare én folkegruppe. Som oftest lever flere grupper sammen, med en av gruppene som dominerende.

Dette er kjent i Norge, som gjennom hele landets skrevne historie har bestått av to nasjoner – samer og etniske nordmenn – med hvert sitt språk og hver sine tradisjoner. Lenge etter andre verdenskrig var samisk språk offisielt undertrykt i Norge, og samiske politiske institusjoner er stadig underlagt klare begrensninger.

Noen kritikere hevder at nasjonen bare er en konstruksjon, et forestilt fellesskap. Denne kritikken vektlegger det subjektive i nasjonalismebegrepet.

For mer om skillet mellom det subjektive og objektive nasjonalismebegrepet, les artikkelen om nasjon.

Nasjonalismen finnes i både moderat og ekstrem form. Moderat nasjonalisme bygger på kompromisser. En moderat nasjonalisme er vanlig i svært mange land, blant annet Norge. Moderat nasjonalisme aksepterer innvandring og opptak av nye statsborgere, men forventer tilpasning til landets språk og skikker.

En mer ekstrem form for nasjonal selvdyrking kalles sjåvinisme. Sjåvinister eller ytterliggående nasjonalister insisterer på at statsborgerskap skal reserveres for barn av foreldre med samme statsborgerskap og er imot innvandring fra det de ser som fremmede kulturområder.

Radikale nasjonalistiske partier står som regel for motstand mot innvandring fra andre kulturområder eller innvandringskritikk.

Radikal nasjonalistisk politikk har i mange tilfeller ført til krig og voldelig konflikt, som i Japans politikk fra sent 1800-tall til 1945, Tysklands politikk på 1930-tallet og i det tidligere Jugoslavia etter oppløsningen av føderasjonen.

Ekstrem nasjonalisme har også historisk skapt problemer ved å hevde den etnisk ensartede nasjonens egenverdi, med undertrykking av minoriteter, etnisk rensning og folkemord som resultat.

Nasjonalismen vokste frem som politisk bevegelse i Europa på 1800-tallet etter den franske revolusjonen i 1789.

Nasjonalistisk oppstand gikk i bølger fra land til land i 1830–31 og 1848. Inntil denne perioden hadde de fleste stater vært organisert som monarkier, og monarken (kongen/keiseren) la under seg de områder og folkeslag han eller hun ønsket eller klarte å beseire.

Nasjonalistiske krav ville derfor i de fleste tilfeller bety at konger og keisere mistet makt. Mange av Europas kongedømmer og keiserriker sto derfor lenge sammen i motstand mot nasjonalismen.

I nasjonalismen ble det lagt vekt på at hver nasjon skulle danne en stat og at hver stat skulle være nasjonal. De grupper som reiste nasjonalistiske krav, var som oftest ikke brede folkebevegelser, men heller eliter med utdanning eller sosial status, som så en fremtid for seg selv i en ny stat bygd på nasjonen. Enkelte mener at nasjonalismen på 1800-tallet var en ideologi påført ovenfra for å fremme et bestemt statsbyggingsprosjekt (se spesielt Gellner i litteraturlista).

I løpet av 1800- og store deler av 1900-tallet ble nasjonalstaten i økende grad den dominerende politiske enhet. Dette medførte også i mange tilfeller en demokratisk omforming, som innebar at representanter for folket fikk delta i styret av landet.

Nasjonalismen fikk spille en markant rolle i Norges tilfelle. Landet hadde frigjort seg fra dansk overhøyhet, men ble med militær makt underlagt Sverige isteden. Gjennom mange år krevde nordmennene sin nasjonale uavhengighet fra den påtvungne unionen. Til sist gjennomførte det norske Storting kravet i 1905, mot den svenske regjeringens vilje.

Noen steder medførte nasjonalismen samling, andre steder splittelse. På 1800-tallet førte nasjonalismen til samlingskrav i Italia, som den gang var politisk splittet mellom mange små stater. I det østerriksk-ungarske keiserdømme førte den til frigjøringskrav fra de mange ulike nasjonene som var underlagt riket, blant annet fra tsjekkere, slovaker og ungarere.

I de tyske områdene, som alle hadde samme språk, men ingen felles stat, kom det krav om forening av den tyske nasjon. Områdene ble, under ledelse av Preussen, fra 1870 samlet i Det tyske rike, som etter hvert ble en kjerne for en aggressiv nasjonalisme og bidro til utbruddet av første verdenskrig.

Mot slutten av første verdenskrig kom det mange krav om nasjonal selvbestemmelse. USAs President Woodrow Wilson ga i fredsoppgjøret sin tilslutning til selvbestemmelsesprinsippet, noe som vakte begeistring mange steder, men fikk uante konsekvenser i form av uro og nye konflikter.

Polen og Tsjekkoslovakia (blant flere) ble opprettet som nye selvstendige stater. Befolkningen i omstridte områder andre steder fikk velge i rådgivende folkeavstemninger hvor de ville høre hjemme, men ikke alltid med klare resultater.

Konsekvensene av nasjonalismen var ikke bare revolusjon og uro, men også en ny politisk orden. Nasjonalismen, sammen med idéer om demokrati, fikk feste i mange koloniområder. På 1900-tallet frem til 1960-årene førte nasjonalismen til krav om og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområder i Den tredje verden.

I en bølge av frigjøringer fra kolonistyre – riktignok ikke alle nasjonalt begrunnet – fikk FN 33 nye medlemmer mellom 1960 og 1965. Også etter 1990 var nasjonalisme et hovedmotiv bak etablering av mange nye stater i Øst-Europa og i den tidligere Sovjetunionen. Ingen av dem var likevel rene nasjonalstater.

En kan derfor si at nasjonalismen har ofte vært en frigjøringsbevegelse, men den kan også virke undertrykkende overfor minoriteter som så utvikler sine egne nasjonale frigjøringskrav.

Noen iakttagere har ment at nasjonalismens rolle som politisk kraft ville svekkes etter hvert som stadig flere nasjoner fikk sine egne stater.

Utviklingen i det tidligere flernasjonale JugoslaviaBalkan og i enkelte områder av den gamle Sovjetunionen siden 1990-årene har likevel vist at når en flernasjonal stat deles opp og omdannes til nasjonalstater, kan nasjonalismen fortsatt spille en farlig konfliktutløsende rolle.

Også demokratiseringsprosesser, som i Nord-Afrika og Midtøsten, kan gi seg nasjonalistiske utslag. Manglende aksept for minoriteters rettigheter har i denne forbindelse ofte vært et betydelig problem.

Erfaringen har også vist at det nesten alltid finnes minoriteter som krever sine rettigheter. Såkalte «gamle minoriteter», folkegrupper som i lang tid har bodd i området, har særlig vært et problem der demokratiet innføres for første gang, som på Balkan, i den tidligere Sovjetunionen og i Midtøsten. «Nye minoriteter», innflyttere av første eller annen generasjon, har mer vært Vest-Europas problem.

Det har også vært hevdet at nasjonalismen i Europa ville svekkes når samfunnene gjennom innvandring ble mer etnisk blandet. Men befolkningene i europeiske land har ikke opplevd innvandringen fra andre kulturområder som udelt positiv.

Tendensen til innvandringsmotstand i de stadig mer nasjonalt blandete vestlige demokratier kan neppe bare tilskrives nasjonalisme. Men i land som de nordiske, der nasjonalismen lenge har ligget i dvale, ser en at innvandringsstrid stimulerer vekst i nye politiske grupper med en sterkere nasjonal – eller nasjonalistisk – profil.

Blant innvandringskritiske partier i Norden kan nevnes Fremskrittspartiet, Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna og Sannfinnländerna. En innvandringskritisk holdning kan være tegn på nasjonalistisk innstilling, men behøver ikke være det.

I Europa er nasjonalistiske partier stadig aktive. Dette gjelder både partier som ønsker en mer tydelig nasjonalistisk regjeringspolitikk, og separatistiske bevegelser som kjemper for nasjonal selvstendighet.

I den første gruppen nasjonalistpartier i EU-land kan nevnes Ungarns Fidesz (Ungarske Borgerallianse) som i 2010 vant regjeringsmakten med absolutt flertall i parlamentet og fører en markant nasjonalistisk og konservativ politikk.

Det nasjonalistiske partiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) i Østerrike er kanskje Europas fremste eksempel på langvarig nasjonalistisk suksess. Partiet ble stiftet på 1950-tallet, og var lenge det tredje største parti. Det har vært regjeringsparti flere ganger fra 1999 og var i 2012 det nest største partiet, med rundt 25 prosent i meningsmålinger.

I Slovakia har nasjonalistiske partier hatt en sterk posisjon helt fra tidlig på 1990-tallet og et stykke inn i det nye århundret, men de er senere blitt svekket. Frankrikes Front National oppnådde 18 prosent av stemmene i første omgang av presidentvalget 2002 og er stadig det dominerende parti i mange kommunestyrer rundt om i Frankrike.

De separatistiske nasjonalistpartiene vil bryte ut av det landet de er del av og danne en egen selvstendig nasjon. Spania har i lang tid hatt sterke regionale separatistbevegelser, særlig i Baskerland og i Catalonia, begge områder med egne språk og gamle tradisjoner for selvstendighet.

I både Baskerland og Catalonia er det flere nasjonalistpartier som konkurrerer om velgerne, samtidig som ikke-nasjonalistiske partier også er sterke. Et ekstremt utslag av baskisk nasjonalisme er terroristbevegelsen ETA.

I Storbritannia holdt Skottland en folkeavstemning i 2014 om uavhengighet, som endte med et solid flertall mot uavhengighet (55 prosent mot, 45 prosent for). Samtidig fortsetter en gammel voldelig konflikt i den britiske provinsen Nord-Irland mellom probritiske lojalister og antibritiske nasjonalister.

Belgia har med sin dype motsetning mellom flamlendere og valloner, både språklig og kulturelt, lenge stått overfor muligheten av en deling.

At nasjonalismen er en kraft i partier og bevegelser med svært ulike politiske ståsted, gjør at begrepet er under stadig debatt.

  • Anderson, Benedict (1996) Forestilte fellesskap; refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Oslo: Spartacus Forlag.
  • Gellner, Ernest (1984) Nations and Nationalism. Oxford: Blackwell.
  • Kohn, Hans (2005) The Idea of Nationalism: A Study in its Origins and Background; With a New Introduction by Craig Calhoun. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers.
  • Smith, Anthony D. (1971) Theories of Nationalism. London: Duckworth.
  • Østerud, Øyvind (1994) Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. oktober 2012 skrev Dani Aso

For å være helt ærlig så er det veldig vanskelig å forstå et ord av det som står her. Det står ikke ordentlig fortalt i det hele tatt, og jeg er en stund som går siste året på VGs, studiespesialisering, og jeg har mange medelever her som er helt enig.

11. oktober 2012 svarte Anne Marit Godal

Eg er samd i at språket her er ganske tungt. Tar du utfordringa om å skrive dette tydlegare, Olav Fagerlund Knudsen?

13. oktober 2012 svarte Olav Fagelund Knudsen

Jeg har sendt et forslag til omskrivning til redaksjonen og følger opp videre om nødvendig.

13. oktober 2012 svarte Dani Aso

Kjempe bra, tusen takk for respsons!

28. januar 2013 skrev Are Ausland

En liten trykkfeil i litteraturlisten: Gellner het Ernest til fornavn, ikke Ernst.
Dersom artikkelen skal oppdateres med forskning fra etter 1984, kan jeg bidra med innspill.

28. januar 2013 svarte Olav Fagelund Knudsen

Takk for rettelsen. Litteraturforslag tar jeg gjerne imot, men det er ellers et poeng med formatet her å holde litteraturlisten kort.

29. januar 2013 svarte Are Ausland

Bare noen korte innspill raskt skrevet ned:
Jeg synes det mangler noen viktige perspektiver.
For det første mener jeg definisjonen i første setning er for snever. Nasjonalismen er en ideologi som hevder at nasjonen eksisterer OG at hensyn til nasjonen må stå svært høyt. Har man ikke med det første poenget, har man implisitt gitt nasjonalismen rett - nasjoner er faktiske og "evige" fellesskap, og ikke produkter av menneskesinn. Jeg ville brukt Patrick Geary sin "The Myth of Nations", som beskriver hvordan nasjonen er et produkt av nasjonalistisk virkelighets- og historieforståelse. Og jeg ville sett på Rogers Brubakers "Nationalism Reframed" og/eller Craig Calhouns "Nationalism" om hvordan nasjonalismen fungerer i konkrete situasjoner - hvordan nasjonen med ett blir relevant, og ikke er et alltid tilstedeværende sosialt faktum.
Jeg kan heller ikke se at den allmenne nasjonalismen som "vi alle" er tilhengere av er tatt med. Nasjonalismen har formet vår virkelighetsforståelse så sterkt at vi vi ikke klarer å se vår egen nasjonalisme. Om dette, les Michael Billig sin "Banal Nationalism".

Håper det er noenlunde forståelig hva jeg prøvde å si her.

29. januar 2013 skrev Olav Fagelund Knudsen

Takk for at du påpeker ting i artikkelen som kan diskuteres. Du mener, så vidt jeg kan forstå, at det er viktig ikke å «gi nasjonalismen rett». Og hvis man impliserer at nasjonen finnes, så «gir man den rett». Et slikt synspunkt oppfatter jeg som en agenda, dvs et synspunkt som er koplet til en bestemt bredere teori om hvordan verden forholder seg og som har et handlingsprogram. Et leksikon må gjerne referere slike synspunkter, men ikke legge dem til grunn for sin fremstilling. Det er ikke i strid med faktiske forhold å hevde at nasjoner eksisterer, om nasjon defineres (f.eks.) som en stor gruppe mennesker som snakker samme språk og kjenner samhørighet med gruppen. Og man har heller ikke dermed påstått at «- nasjoner er faktiske og "evige" fellesskap, og ikke produkter av menneskesinn», en definisjon som du selv trekker inn, og som jeg tror SNL ikke ville akseptert som en allment gangbar definisjon.

29. januar 2013 svarte Are Ausland

Jeg har visst vært upresis.

Nasjonalismen er en ideologi som sier at "her har vi en nasjon, og fordi dette er en nasjon, skal nasjonen ha visse rettigheter". De fleste nasjoner er blitt nasjoner (med fellesskapsfølelse etc.) som følge av nasjonalisme. Nasjonalisme skaper nasjoner, ikke omvendt. De skapes riktignok ikke ex nihilo, da det finnes kulturtrekk, historie, etc. som man bygger videre på. Dette fanger du opp i teksten senere, men poenget jeg prøvde å formidle var at det kanskje bør inn i definisjonen. I definisjonen, slik den står, virker det som nasjonen allerede er der, mens nasjonalismen bare "politiserer" nasjonen. Slik leser jeg den, i hvert fall.



Og i tillegg er det altså mye forskning på nasjonalisme etter Gellner, Anderson og Smith som gir nye perspektiver.



29. januar 2013 svarte Are Ausland

En liten bemerkning til: Det finnes nasjonalismeteoretikere som nok ville vært enige i definisjonen slik den står. Smith, kan jeg tenke meg. Andre ville være uenige. Så uansett hvordan man formulerer den, kan man kanskje i teorien - gitt uenigheter om definisjon - beskyldes for å ha en agenda.

1. desember 2015 skrev Lars Nygaard

Denne formuleringen kan vel misforstås: "Samtidig fortsetter en gammel voldelig konflikt i den britiske provinsen Nord-Irland mellom pro-britiske lojalister og anti-britiske nasjonalister." Så vidt jeg vet, har det ikke vært noen politisk vold i denne konflikten de siste ti årene.
mvh,
Lars Nygaard

1. desember 2015 svarte Olav Fagelund Knudsen

Du kan jo se på denne lenken, som viser den fortsatte volden i Nord-Irland hvert år fra 2010 til og med 2013. https://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Northern_Ireland_Troubles_and_peace_process#2010
Mener du stadig at formuleringen kan misforstås?

2. desember 2015 svarte Lars Nygaard

Jeg tok tydeligvis feil her. Beklager det.
mvh,
Lars

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.