Terje Stigen

Terje Stigen var en norsk forfatter. Han debuterte i 1950 med To døgn, en intens roman om en ung manns strid for å fri seg fra fortidens, særlig krigens, makt over sinnet. Så fulgte Skygger på mitt hjerte (1952) og Før solnedgang (1954). Stigens senere bøker hadde større spillerom for hans frodige fabuleringsevne og gjerne langt mer livs- og handlingsdyktige sentralskikkelser; Nordlandsnaturen spiller med i dem alle.

Sitt store gjennombrudd fikk Stigen med novellesyklusen Vindstille underveis (1956); han fulgte opp suksessen med blant annet vandringsromanen Frode Budbæreren (1957), og ikke minst med de poetiske og fantasifylte miljøromanene Stjernøy (1959), Kjærlighet (1962) og novellesamlingen Glasskulen (1963).

Etter en handlingsmettet okkupasjonsroman, Timer i grenseland (1966), fulgte Det flyktige hjerte (1967), en fargerik vandringsroman om en forsoffen teolog og kunstnernatur mot slutten av dansketiden. De tente lys (1968) foregår i sagatiden. Besettelse (1970) er en psykologisk roman om forholdet mellom en lærer og en ung kvinnelig elev. Romanen Min Marion (1972) understreker funksjonshemmedes rett til et normalt kjærlighetsliv. Peter Johan Lookhas (1974) tar for seg en forfatter under et totalitært regime, mens Avikfjord (1977), Huset og byen (1978), Rekviem over en sommer (1979) og Øgler i Avikfjord (1980) er en romanserie fra bygde- og småby-Norge i mellomkrigs- og krigstiden.

I svært mange romaner kretser Stigen rundt skyld- og ansvarsproblemer knyttet til krigsårene, for eksempel i Bak våre masker (1983), Ved foten av kunnskapens tre (1986) og Katedralen (1987). Monolitten (1988) henter også handlingen fra krigsårene, mens Allegretto (1995) er en samtidsroman. Stigen var også en flittig kåsør og hørespillforfatter.