Novelle er en kort, fiktiv, fortellende prosatekst som ofte avgrenser seg til en enkelt begivenhet, fremstilt i sammentrengt og fortettet form. Novellen kan være kort fordi materialet er av lite omfang (én begivenhet, ett høydepunkt, én kritisk hendelse), men kan også fortelle om flere hendelser og et langt tidsforløp gjennom konsentrasjon om det vesentlige og utelatelse av detaljer. Novellen er fiksjonsprosaens kortform i motsetning til romanen, og den kan avgrenses mot beslektede sjangere som anekdoten, skissen, essayet o.a. Den moderne litterære novelle er knapt et par hundre år gammel, og blir ofte sagt å ha sin særegne litterære kvalitet både fordi den er kort og fordi den derfor fra første øyeblikk forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger.

Opprinnelig ble betegnelsen brukt om vandrefortellinger i middelalderen, overlevert i bearbeidede samlinger som Boccaccios Dekameronen (1353), et verk som ofte sees på som den første novellesamling. Novellen har utviklet seg i forskjellige retninger, slik at f.eks. den klassiske, tyske novellen (Goethe, Kleist o.a.) er forholdsvis lange fortellinger, ofte med flere handlingsforløp og med utstrakt bruk av ramme og forteller, mens den senere engelske og amerikanske short story representerer en annen utvikling av sjangeren med større konsentrasjon, dramatisk fremstillingsform, enkelt handlingsforløp, som ofte topper seg i en krise som gir innsikt eller livsvisdom. Novellen som sjanger må derfor bestemmes både ut fra den nasjonallitteratur det i ethvert tilfelle er snakk om, og ut fra den historiske virkelighet den ble skapt i.

Selv om novellen som selvstendig sjanger har en lang historie, hører den i overveiende grad til 1800- og 1900-tallet med forfattere som Edgar Allan Poe, Nathaniel Hawthorne, E. T. A. Hoffmann, Anton Tsjekhov og Guy de Maupassant som kjente eksponenter for sjangeren på 1800-tallet.

Poe definerte novellen i en omtale av en av Hawthornes samlinger, og hans definisjon ble senere nærmest sementert og gitt gyldighet for alle korttekster. På 1900-tallet har novellen utviklet seg i mange retninger, og må knyttes tett opp til fremveksten av masse- og populærkulturen med spredning av magasiner og ukeblader. Svært få forfattere har hatt novellen som sin hovedsjanger.

De fleste store novellister er romanforfattere først og deretter novelleforfattere. Det gjelder f.eks. Franz Kafka, James Joyce, Ernest Hemingway og William Faulkner, mens Katherine Mansfield, Flannery O'Connor og Eudora Welty i hovedsak holder seg til sjangeren og er på sitt beste i novellene. Den såkalte minimalistiske novelle har som sin fremste representant amerikaneren Raymond Carver, mens Alice Munro (fra Canada) står for det beste i novelletradisjonen rundt årtusenskiftet.

Novellen har også vært gjenstand for mye eksperimentering, bl.a. av Luigi Pirandello, Jorge Luis Borges, Julio Cortázar. Novellen brukes også fremdeles til å fremstille og belyse mange og ulike kampsaker og problemområder.

I Norge går novelletradisjonen tilbake til Maurits Hansens fortellinger fra tidlig på 1800-tallet. Novellen nådde et høydepunkt med Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Alexander Kielland og Hans E. Kinck mot slutten av 1800-tallet. På 1900-tallet veksler en rekke av våre beste forfattere mellom romaner og noveller. Olav Duun nådde mesterskap med Vegar og villstig (1930), Tarjei Vesaas med Vindane (1952). Johan Borgen skrev noveller gjennom hele sitt lange forfatterskap. Cora Sandels og Torborg Nedreaas' noveller plasserer dem i fremste rekke blant våre novellediktere. Blant nålevende forfattere må nevnes Kjell Askildsen som vier seg helt til novellesjangeren. Bjørg Vik har også et betydelig novelleforfatterskap.

Omfattende samlinger av noveller fra hele verden finnes i Fortellerserien fra De norske Bokklubbene. En antologi med ulike korttekster fra de eldste tider til i dag er Haarberg, Lothe og Skeis Korttekster (2000). – Fra 1970-årene har novellen og andre former for korttekster blitt gjenstand for fornyet interesse blant litteraturforskerne, der hovedspørsmålet har vært om novellen kan sies å være en egen sjanger, vesensforskjellig fra f.eks. romanen, eller om skillet bare utgjør en gradsforskjell. Uenigheten er fremdeles stor, med en slags enighet om at novellen har en rekke særtrekk og kjennetegn, men at alle ikke gjenfinnes i enhver novelletekst. Det er også mulig å tenke seg at novellen er en marginal sjanger i forhold til romanen, men også at den egner seg spesielt til å skildre marginale erfaringer og opplevelser. En rekke antologier med novelleteoretiske artikler er gitt ut: Short Story Theories (Charles May, 1976), Short Story Theory at a Crossroads (Lohafer and Claery, 1989), The New Short Story Theories (Charles May, 1994), The Art of Brevity (Winther, Lothe, Skei, 2004), Less is More (Lothe, Skei, Winther, 2008).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.