novelle

Noveller er korte fortellinger. De utgis gjerne som bøker hvor man samler flere noveller. For novellesamlingen Vinternoveller mottok Ingvild Rishøi den høythengende Brageprisen i 2014.
Gyldendal Norsk Forlag.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Alice Munro ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2013. I begrunnelsen kalles Munro ”den samtida novellkonstens mästare”.
Alice Munro portrett
Av /Nobelprisen.
Lisens: CC BY SA 3.0

Noveller er forholdsvis korte, oppdiktede tekster. Novellesjangeren hører til skjønnlitteraturen, og er en undersjanger av epikken, eller den fortellende litteraturen.

Faktaboks

Uttale
novˈelle
Etymologi
av italiensk ‘nyhet’

Eksempler på noveller er «Karen» av Alexander Kielland, «Karens jul» av Amalie Skram, «Kunsten å myrde» av Cora Sandel og «Bartleby, the Scrivener» av Herman Melville.

Kjennetegn

Novellen har tre hovedkjennetegn: fiksjon, prosa og lengde.

  1. At novellen er fiksjon, vil si at den er oppdiktet og hører til skjønnlitteraturen.
  2. Novellen er en prosafortelling, og den deles dermed ikke inn i verselinjer, slik som sjangrene epos og lyrikk.
  3. Novellen er kortere enn lange prosafortellinger som romanen og kortromanen, men lenger enn kortprosa.

Videre har teoretikere fremhevet at novellen kjennetegnes av trekk som konsentrasjon, utelatelse av det som ikke er nødvendig for historien, antydning og at teksten inneholder en overraskende hendelse som bryter inn i hovedpersonenes liv. Videre omhandler noveller gjerne en eller få personer, og handlingen spenner vanligvis over et relativt kort tidsrom. Siden disse kjennetegnene ikke gjelder alle noveller, er det uklart om de bør forstås som allmenne sjangertrekk.

Mellom roman og kortprosa

For å avgrense novellen som sjanger, kan det være oppklarende å si noe om relasjonen til andre episke sjangre som roman, eventyr, fabel og kortprosa.

I forhold til romanen innehar novellen en typisk lillebror-rolle. Én mulig årsak er at relativt få forfattere utelukkende har viet seg til sjangeren. Ofte blir det å skrive noveller snarere oppfattet som en slags underordnet bigeskjeft i forhold til romanskrivingen. Det eksisterer også en utbredt oppfattelse av novellen som mindre krevende, og derfor velegnet for yngre forfatterspirer på deres vei mot å skrive romaner. I direkte opposisjon til dette synet, har det vært viktig for novelleforskere å utforske hva denne sjangeren faktisk kan, som romanen ikke kan. Ut fra et slikt syn er novellen «en nobel og verdig kunstform» som må forstås på sine egne premisser, slik den amerikanske novelleteoretikeren Norman Friedman har hevdet.

Der det i praksis sjelden er vanskelig å skille mellom novellen og romanen, kan skillet mellom novellen og andre typer mellomlange og helt korte prosatekster være mer flytende. Nyskapende forfattere som Franz Kafka, Karen Blixen, Jorge Luis Borges og Angela Carter har for eksempel alle skrevet tekster som befinner seg i grenselandet mellom novellen og eventyr eller fabler. I praksis blir gjerne slike forholdsvis korte tekster med uklar sjangertilhørighet omtalt som noveller – ikke alltid med rette.

Mange tekster som opprinnelig ikke var ment som noveller, er dessuten blitt forstått slik av ettertiden: I dag regnes for eksempel Knut Hamsuns tre utgivelser med fortellende korttekster typisk som novellesamlinger, men selv betegnet han dem henholdsvis som Skitser, Historier og skitser og Skildringer fra Vesten og Østen. Et nyere eksempel er Frode Gryttens Vente på fuglen, som består av en rekke Twitter-fortellinger på inntil 140 tegn hver. Selv om disse er for korte til egentlig å regnes til sjangeren, og bare i begrenset grad oppfyller andre sjangerkriterier, betegnes de likevel som noveller på bokens forside. Lesere bør dermed ikke ta for gitt at alle kortere fortellende tekster er noveller, men heller vurdere dem individuelt ut fra sjangerens typiske kjennetegn.

Novellens historie

Oppfinnnelsen

Dekameronen regnes som den første novellesamlingen og ble skrevet av Boccaccio i 1353. Boksiden på bildet er fra en Dekameronen-utgave utgitt i 1492.
Biblioteca Europa.

Det latinske begrepet novella betyr «nyhet». Opprinnelig refererte det til et juridisk lovtillegg, før det i Italia på 1200- og 1300-tallet ble brukt om korte, nyhetspregede prosafortellinger. Først med renessanseforfatteren Giovanni Boccaccio fikk begrepet sin nåværende betydning. Hans Dekameronen (cirka 1353) er bygget opp av en rammefortelling hvor pestens herjinger i Firenze får syv unge kvinner og tre unge menn til å rømme til landlige omgivelser, hvor de får tiden til å gå ved å fortelle hverandre 100 fortellinger. I forordet kommer Boccaccio med ulike forslag til hva man kan kalle disse beretningene. Både «sagaer», «fabler» og «historier» nevnes som alternativer – men det var «noveller» som vant frem. I sin nåværende form kan novellebegrepet altså kan dateres til midten av 1300-tallet, men sjangeren brukte forholdsvis lang tid på å etablere seg.

Gjennombruddet

Goethe mente novellen som sjanger måtte inneholde en overraskende hendelse, noe som er blitt stående som et kjennetegn ved sjangeren. På bildet dikterer Goethe til sin venn og skriver Johann Peter Eckermann.

Johann Wolfgang von Goethe 1828
Av /Josef Schmeller.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Til tross for viktige utgivelser som Margrete av Navarras Heptaméron (1558-59) og Miguel de Cervantes’ Eksemplariske noveller (1613), kom ikke det endelige gjennombruddet før mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet – og da spesielt i Tyskland, med forfattere som Johann Wolfgang von Goethe, E.T.A. Hoffmann og Heinrich von Kleist. Spesielt førstnevnte var avgjørende: ikke bare utgav han i 1795 en populær novellesamling inspirert av Dekameronen, men han bidro senere med teoretiske refleksjoner som ble sentrale for ettertidens forståelse av sjangeren. For at noe skal kvalifisere som en novelle – heller enn «bare» å være en fortelling – krever nemlig Goethe at den inneholder en overraskende hendelse.

Novellen på 1800-tallet

Maurits Hansen regnes som den første norske novelleforfatteren. Han skrev også det som regnes som den første norske romanen Othar af Bretagne (1819) og verdens første detektivfortelling Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840)

Perioden rundt 1820 er også sentral for sjangerens fremvekst i Skandinavia. Dette skyldes dels påvirkningen fra Goethe og andre tyske forfattere, dels at det ble grunnlagt flere aviser og tidsskrifter, som fungerte som en arena hvor forfattere kunne få publisert og få betalt for tekstene sine. Dette benyttet de viktigste skandinaviske novelleforfatterne i perioden seg av, blant annet norske Maurits Hansen og danske Steen Steensen Blicher.

Det er vanlig å datere novellens gjennombrudd her til lands til 1819, da Hansen begynte å publisere historiene sine i det nystartede Morgenbladet. Spesielt kjent er den nasjonalromantiske «Luren», som kan sees som en forløper for Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Hva Hansen selv ville kalle disse historiene ble klart da han i 1827 valgte «Novellen» som tittel på en annen fortelling. I denne tekstens rammehistorie diskuteres det eksplisitt hva som skal til for at en fortelling skal få «Novellens Karakteer». I likhet med Goethe, opererer Hansen dermed med et tydelig skille mellom novellen og fortellingen som to ulike sjangre. Siden disse sjangerrefleksjonene presenteres innbakt i en litterær tekst, kan «Novellen» dessuten forstås som en metanovelle, det vil si et forsøk på å utarbeide en novelleteori i form av en novelle.

En annen 1800-tallsforfatter som både skrev noveller og som leverte viktige bidrag til ettertidens forståelse av sjangeren, er amerikanske Edgar Allan Poe. Han vektla at novellen ikke skulle være lenger enn at den kunne leses uten avbrudd, noe han mente skapte en enhetlig effekt på leserne – en effekt som romanen allerede i utgangspunktet er avskåret fra. Korte og lange prosatekster gjør med andre ord ulike ting med oss, som lesere. Der romanen er kjennetegnet av sin ekspansive karakter, kjennetegnes derimot novellen av at den konsentrerer seg om det vesentligste. Noveller kan med andre ord behandle like omfattende og komplekse tematikker som romaner, men for å få til dette, må forfatterne utelate alt som ikke er essensielt. Et av de mest berømte eksemplene på dette i norsk litteratur er Bjørnstjerne Bjørnsons «Faderen» (1860), som dekker et tidsløp på hele 25 år, selv om den bare er på noen få sider – dette fordi nesten alt som finner sted i hovedpersonens liv utelates. Dermed skapes en ekstremt fortettet effekt, hvor Bjørnson med utgangspunkt i kun noen få møter mellom den hovmodige storbonden Thord Øveraas og den lokale presten, formidler hvordan førstnevntes personlighet påvirkes etter at sønnen hans dør.

Blant de viktigste novelleforfatterne mot slutten av 1800-tallet, må nevnes russiske Anton Tsjekhov, som utover på 1880-tallet bidro til å utvikle sjangeren i en ny og mer moderne retning. I opposisjon til den klassiske novellen fra Goethe og fremover, fremviser typisk Tsjekhovs skisselignende tekster fragmenter av vanlige menneskeliv. Dermed blir stemning og atmosfære viktigere enn den ytre handlingen, samtidig som leseren tvinges til selv å fylle ut tekstens tomrom. Skillet mellom en klassisk, handlingsdrevet og en moderne, knappere og mer handlingsfattig novelletradisjon lar seg siden gjenfinne helt opp til våre dager.

Nyere noveller

Kjell Askildsen er Norges mest kjente novelleforfatter i moderne tid. Da Dagbladet i 2006 kåret de beste norske romanene og novellesamlingene utgitt de siste 25 årene gikk Askildsens novellesamling Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av med seieren.

Kjell Askildsen
Av /Forlaget Oktober.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mange av de viktigste fornyerne av novellesjangeren på 1900-tallet inngår i tradisjonen etter Tsjekhov – dette gjelder både for norske forfattere som Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Kjell Askildsen, så vel som internasjonale forfattere som Katherine Mansfield, James Joyce, Ernest Hemingway, Franz Kafka og Raymond Carver. Forfatterne som viderefører arven fra Tsjekhov har likevel ofte gått i svært forskjellige retninger, slik at nye, separate novelletradisjoner har oppstått. Her kan blant annet nevnes såkalt «skittenrealisme» – en minimalistisk, ekstremt fortettet stil som spesielt forbindes med novellene til forfattere som Hemingway, Carver og Askildsen, hvor handling og beskrivelser er skåret helt ned til beinet.

En annen variant er den postmodernistiske novellen, slik vi finner den hos forfattere som Hans Herbjørnsrud, Gunnhild Øyehaug, George Saunders og David Foster Wallace. Dette er tekster som preges av lekenhet og sjangerblanding, og som gjerne aktivt går inn for å problematisere og undergrave den fiksjonsverdenen de selv skaper. Ved siden av disse tradisjonene som oppstår i kjølvannet av Tsjekhov, lever samtidig ulike varianter av den klassiske, handlingsdrevne novellen videre, blant annet hos Alice Munro, som vant Nobelprisen i litteratur for sine noveller i 2013, og Annie Proulx, så vel som hos norske forfattere som Laila Stien, Frode Grytten, Ingvar Ambjørnsen og Ingvild H. Rishøi.

Novelleteori

Forståelsen av sjangeren er altså delvis formet av refleksjonene til forfattere som selv skrev noveller – i tillegg til Goethe og Poe, har også en rekke senere forfattere levert viktige bidrag, så som Ernest Hemingway, Julio Cortázar, Nadine Gordimer og Raymond Carver. I tillegg finnes det også mye litteraturvitenskapelig forsking på novellen som sjanger. Spesielt siden slutten av 1970-tallet er sjangeren blitt gjenstand for en fornyet faglig interesse. Første kapittel i antologien Short Story Theories (1976) het «The Short Story: An Underrated Art», men da boken ble utgitt i revidert utgave i 1994, var kapitlet fjernet. Som redaktøren, Charles E. May, påpekte, var grunnen at novellen hadde fått så mye faglig oppmerksomhet i etterkant av den første utgaven, at det rett og slett ikke lot seg gjøre å omtale sjangeren som «undervurdert» lenger.

Skal man oppsummere denne forskningen, i Norge så vel som internasjonalt, kan man grovt sett dele den inn i to motstridende hovedtilnærminger. På den ene siden har vi dem som har svart benektende på spørsmålet om det finnes noe annet enn lengden som særpreger novellen i forhold til andre episke sjangre, og da spesielt romanen. Dette synet finner vi for eksempel i boken Episke strukturer (1976), hvor litteraturforskeren Asbjørn Aarseth konkluderer med at det eneste man med sikkerhet kan si om novellen, er at det er «en episk prosatekst av middels lengde (det vil si lengre enn anekdoten og kortere enn romanen)». På den andre siden finner vi dem som har utfordret et slikt syn gjennom å trekke frem særtrekk som angivelig er forbeholdt novellen. Eksempler på en slik tilnærming kan man finne hos forskere som Jørgen Haugan og Lars Arild (1986), Hans H. Skei (1996) og Morten Auklend (2016).

Et utvalg sentrale novelleforfattere

Før 1800:

1800-tallet:

Etter 1900:

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Auklend, Morten: Navnløs erfaring: Lesninger i Ingvar Ambjørnsens novellekunst 1994-2003. Cappelen Damm, 2016.
  • Baggesen, Søren. Den blicherske novelle. Blicher selskabet: i kommission hos Odense universitetsforlag, 1965.
  • Friedman, Norman. "What Makes a Short Story Short?". Modern Fiction Studies 4.2 (1958): 103-117.
  • Garthus, Karen Marie Kvåle, Anne-Marie Schulze og Agnetha Thormodsdatter. #novelle. Antologi med fagstoff, oppgaver og skrivehjelp. Fagbokforlaget, 2018.
  • Gullestad, Anders M. "Epikk." I: Gullestad. AM, Hamm. C., Sejersted. JM, Tjønneland. E., Vassenden. E. Dei litterære sjangrane. Det Norsk Samlaget, 2018, 27-82.
  • Haugan, Jørgen og Lars Arild. "Novellen i teori og praksis. Asbjørn Aarseth og Maurits Hansen". Edda 4 (1986): 343-364.
  • Johansen, Jørgen Dines. Novelleteori efter 1945. Munksgaard, 1970.
  • May, Charles E. (red.). The New Short Story Theories. Ohio University Press, 1994.
  • May, Charles E. "Chekhov and the Modern Short Story." The New Short Story Theories (1994): 199-217.
  • O'Connor, Frank. The Lonely Voice: a Study of the Short Story. Melville House, 2011.
  • Shaw, Valerie. The Short Story: a Critical Introduction. Routledge, 2014.
  • Skei, Hans H. "Kiellands novelletter og noveller i dag." Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning 84.4 (1996): 297-306.
  • Winther, Per, Jakob Lothe og Hans H. Skei (red.). The Art of Brevity: Excursions in Short Fiction Theory and Analysis. Univ of South Carolina Press, 2004.
  • Aarseth, Asbjørn. “Novellen som fiksjonsprosaens kortform”. I: Episke strukturer: innføring i anvendt fortellingsteori. Universitetsforl., 1991, 119-144.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg