Kong Magnus Lagabøte overgir landsloven til en lagmann. Illustrasjon fra lovteksten Codex Hardenbergianus, 1300-tallet.

Kong Magnus Lagabøte overgir landsloven til en lagmann av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

Kong Magnus overrrekker den ferdige Landsloven. Initial i Den hardenbergske Codex. Dette er selve innledningen til Landsloven.

Magnus Lagabøte av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Magnus Lagabøte var norsk konge i årene 1263-80. Han ble født i Tønsberg som sønn av Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Han fikk kongsnavnet i 1257, ble kronet i Bergen i 1261 og ble regjerende konge ved farens død i 1263. Han var gift med Ingeborg Eriksdatter, datter av Erik Plovpenning av Danmark. Sammen fikk de to sønner, kong Eirik Magnusson og kong Håkon Magnusson. Det er bevart bruddstykker av en egen saga om Magnus Lagabøte.

Ved freden i Perth i 1266 oppgav kong Magnus de fjerneste norske vesterhavsøyene. Han avstod Hebridene (Suderøyene) og Man til den skotske kongen mot en årlig pengeavgift (som forøvrig skottene snart sluttet å betale).

Tilnavnet Lagabøte (som betyr lovforbedreren) kommer av de store lovarbeider som ble utført i hans regjeringstid. Landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven (som den første i Norden). Den ble vedtatt på tingene i perioden 1274–76 og dannet dessuten grunnlaget for Magnus Lagabøtes lovbok for Island.

For kjøpstedene ble det også utarbeidet en felles bylov. Aristokratiet, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen (nedskrevet hirdlov). De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder.

Erkebiskop Jon Raude motsatte seg at kong Magnus skulle revidere den kirkelige lovgivning, og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekning mellom kongemakt og kirke om kirkens frihet endte med Sættargjerden i Tønsberg i 1277. Gjennom dette forliket sikret erkebiskop Jon Raude kirken en betydelig skattefrihet og viktige jurisdiksjonsprivilegier. Biskopen måtte til gjengjeld gi avkall på tanken om kongekronen som en forlening under St. Olav samt kirkens innflytelse ved kongevalg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. februar 2012 skrev Eldbjørg Haug

Magnus Håkonsson er den 4. Magnus-kongen i kongerekken. Det ses av at han kalles Magnus quarto eller IV i sine latinske brev. Et eksempel er Bergenstraktaten av 1273 som er datert: "Datum apud predictam civitatem anno et die predictis regni vero domini Magni quarti dei gratia illustris Norwagie ..." NGL II s. 461, midt på siden.
Det skal neppe mye til for å endre kongens nummerering til 4.

28. februar 2012 svarte John McNicol

Den norske kongerekken og nummereringen kan selvfølgelig diskuteres, men den er vel etablert og følger i utgangspunktet Snorre Sturlasons Heimskringla. Det telles derfor fem konger med navn Magnus før Magnus Håkonsson Lagabøte, disse er; Magnus Olavsson "Gode", Magnus Haraldsson, Magnus Olavsson "Berrføtt", Magnus Sigurdsson "Blinde" og Magnus Erlingsson. Disse fem har vært konger i Norge og to av de må fjernes fra listen for at Magnus Lagabøte skull bli den fjerde.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.