Merkantilistiske grunnsetninger preget næringslovgivningen gjennom størstedelen av enevoldstiden. Det ble bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet. Således fikk Danmark kornmonopol i det sønnafjelske Norge i 1735, mens et tilsvarende norsk jernmonopol ble innført i Danmark.
Ved byprivilegiene av 1662 ble all trelasthandel konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og sagbrukseiere. Riksstyret så gjerne at det ble skapt en kapitalsterk borgerklasse i byene, blant annet fordi man anså at dette var den beste garanti for å oppnå høye eksportpriser og derved større inntekter til statskassen av utførselstollen. Bestemmelsen av 1688 om de såkalte kvantumsager regulerte avvirkningen. Et begrenset antall sager skulle ha anledning til å skjære et visst kvantum bord og planker for eksport (se sagbruksprivilegiene).
Ved byprivilegiene av 1662 fikk hver by sitt faste område der den hadde enerett til handelen (cirkumferens). Fredrikstad, Tønsberg, Skien og Stavanger fikk forholdsvis begrensede områder, mens Christiania fikk størstedelen av Østlandet og Kristiansand fikk Sørlandet. Bergen fikk Vestlandet og delte rettigheter med Trondheim i Nordland og Finnmark; Trondheim hadde dessuten hele Trøndelag som sin cirkumferens.
Denne sentraliseringstendens til fordel for byene skulle føre til stadig strid mellom byer og ladesteder. Særlig bitter ble denne striden på Sørlandet, der trelasthandelen hadde skapt en rekke blomstrende ladesteder, som Risør, Arendal og Flekkefjord. Innbyggerne her motsatte seg så bestemt og utholdende de kongelige påbud om å flytte sin virksomhet til Kristiansand at riksstyret måtte gi etter.
I byene var det bare de som hadde borgerskap som hadde rett til å drive handel. Borgerskapet gikk som regel i arv fra far til sønn, og var meget vanskelig å oppnå for en ny mann. Enker kunne imidlertid også drive virksomheten etter sin avdøde mann. Borgerstanden kom dermed til å utgjøre en lukket krets, hovedsakelig bestående av etterkommere av innvandrere fra Danmark, Nord-Tyskland, Nederland og Skottland.
Under borgerne stod høkerne, som hadde rett til å drive småhandel med visse varer. Håndverket ble forsøkt gjort til en eksklusiv bynæring, og håndverkerne organisert i laug med strenge reguleringsbestemmelser om antall mestere og varenes pris og kvalitet.
Mangelen på kapital var en alvorlig hemsko for utviklingen av det norske næringslivet. Den engelske navigasjonsakten (1651) kom til å støtte opp om den aktive norske skipsfarten. Frem til 1690-årene økte således tonnasjen til det flerdobbelte.
På 1600-tallet ble jernverkene utvidet, og det ble gjort flere kobberfunn. Røros og Løkken gruver ga til sine tider godt utbytte, men tross monopoler og privilegier ble bergverksdriften i det store og hele en risikabel forretning. Fisket ga i denne perioden vekslende utbytte. De nye fangstmetodene, line og garn, kunne i gode fiskeår bidra til at tørrfisk- og klippfiskeksporten ga rikt utbytte både til produsenter og kjøpmenn.
Etter regjeringsskiftet i 1784 skjedde det en liberalisering av økonomien. Mange handelsreguleringer ble opphevet, og nye beskyttelsestollsatser ble redusert. For eksempel ble handelen på Finnmark frigitt i 1789, hånd i hånd med at Tromsø, Hammerfest og Vardø fikk byprivilegier. Sagbruksprivilegiene ble mindre strenge ved opphevelsen av kvantumsbestemmelsene i 1795, og i 1788 ble kornmonopolet opphevet.
Kommentarer (4)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Magne Njåstad
skrev Allan Klo
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.