Norge under dansk styre (1537-1814)

Den danske adelen kom i nært samarbeid med kongemakten til å befeste sin maktstilling i Norge etter 1537. De kom blant annet til å dominere det norske lenssystemet og sikre seg inntekter fra Norge. Samtidig ble geistligheten (presteskapet) ved reformasjonen en del av statsapparatet uten selvstendig handlingsrom. Det organisatoriske bruddet med den katolske kirkeordningen var totalt, men i praksis gikk Christian 3 fram med en viss forsiktighet i reformasjonsarbeidet. Blant annet var det en viss grad av kontinuitet i overgangen fra katolsk til luthersk kirkeordning når det gjaldt prester og superintendenter, som de nye biskopene kom til å bli hetende.

Administrativt var Norge i perioden delt inn i cirka 20 len av forskjellig størrelse. De ble administrert av lensherrer på vegne av kongen. Vilkårene for å administrere et len kunne variere. Viktigst var slottslenene, som var store enheter knyttet til de viktigste byene og militære anleggene (Båhuslen, Akershus, Bergenhus og Trondheim len). Disse lenene fikk kongemakten i løpet av perioden bedre økonomisk kontroll over, ved at lensherrene i økende grad var pliktig til å levere regnskap over inntekter og utgifter, for så å beholde en viss andel av overskuddet. Dette sto i motsetning til ordningen tidligere i perioden, da lensherren mottok lenet mot en fast avgift, og selv kunne beholde resten av overskuddet.

I tillegg til disse viktige lenene fantes en lang rekke mindre len som kunne forlenes bort som pant mot lån til kronen eller som kongelige gunstbevisninger. Lensherrene hadde i prinsippet ansvaret for alle sider av kongelig administrasjon i sine len, både av økonomisk, militær og juridisk karakter.

Lensherrens fremste medhjelper var fogden, som sto for mye av den praktiske forvaltningen i sine embetsdistrikter (fogderier). Fogden var i utgangspunktet personlig knyttet til lensherren. De tette båndene mellom lensherre og fogd kunne føre til embetsmisbruk og korrupsjon, men i løpet av første halvdel av 1600-tallet kom fogden under statlig kontroll som kongelig embetsmann.

En av periodens viktigste reformer var en modernisering av rettsstellet på alle nivå. Fra 1590-tallet ble det innført faste ankeprosedyrer, slik at saker ikke ble behandlet i høyere rettsinstanser som lagting eller herredag uten først å ha blitt behandlet i lavere instanser (bygdeting, byting). En kongelig utnevnt sorenskriver skulle nå også bistå tingforsamlingene med å føre rettsprotokoll og andre dokumenter. I løpet av 1600-tallet fikk sorenskriveren en mer fremtredende rolle ved tinget, etter hvert som dommer. Sorenskrivernes rettsprotokoller, tingbøkene, er en fremragende kilde til å belyse forskjellige sider av 1600- og 1700-tallets historie.

Den tette politiske tilknytningen til Danmark gjorde at Norge ble trukket inn i de krigene som ble ført med Sverige om makten i Østersjøen og på Nordkalotten. Den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) rammet Norge hardt, mens man merket mindre til Kalmarkrigen (1611–1613). Ingen av disse krigene førte til noen territoriale endringer, men de viste hvor svakt riket var militært. Dette var bakgrunnen for at en egen norsk hær ble besluttet opprettet, endelig organisert 1641 med 6300 bondesoldater, 500 ryttere samt borgervæpningen i byene.

Hæren fikk sin ilddåp under Hannibalfeiden (1643–1645). Til tross for vellykket militær innsats fra de norske styrkene måtte Christian 4 ved freden i Brömsebro (1645) avstå Jemtland og Herjedalen. Revansjekrigene (1657–1660) førte til at Norge ved freden i Roskilde 1658 måtte gi fra seg Trondheim len og Båhuslen, men det ble tilbakeført ved freden i 1660.

De mange krigene førte til et økt skattepress i Norge, fra rundt 10 000 riksdaler i året i andre halvdel av 1500-tallet til opp mot 280 000 riksdaler i året på midten av 1600-tallet. Selv om skattepresset på de norske bøndene var hardt og økte utover 1600-tallet, var likevel byrdene for de danske bønder tyngre. Disse hadde på sin side færre militære forpliktelser enn de norske bøndene.

Den norske befolkningen var også utsatt for indirekte beskatning gjennom toll i større grad enn den danske befolkningen, på grunn av rikets mer utadvendte økonomi. Betydningen av å ha en lojal norsk bondehær har antagelig veid tungt når man i enevoldstiden kan merke en viss bondevennlig innstilling fra statsmaktens side overfor de norske bøndene.

Demografisk og økonomisk var perioden preget av en akselererende vekst. Tilbakegangen og stillstanden etter pestepidemiene i senmiddelalderen ble nå avløst av folkevekst, gjenrydding av ødegårder og fremveksten av nye næringer.

Omkring 1500 er folketallet blitt beregnet til noe under 200 000; rundt 1650 var tallet kommet opp i vel 400 000, mens det ved folketellingen i 1801 var steget til cirka 880 000. Særlig fra 1600-tallet ser vi at mange gårder som hadde ligget øde fra senmiddelalderen ble tatt opp igjen. En del nyrydding skjedde også, og åkerarealet på de gamle gårdene, særlig på Østlandet, økte kraftig fra slutten av 1600-tallet.

Økonomisk fremgang i jordbruket førte til voksende sosial ulikhet i bondesamfunnet. Fremveksten av et nytt næringsliv (sagbruk, bergverk og lignende) ga også landet økonomiske ressurser som tillot en økt import av korn og andre matvarer.

Ved reformasjonen ble kirkegodset lagt under staten, som derved kom til å bli eier av halvparten av all dyrket jord i riket. Deler av dette krongodset ble solgt under statsfinansielle vanskeligheter på 1600-tallet til borgere og embetsmenn. Vilkårene for leilendingene ble ofte betydelig tyngre under den nye eierklassen. Fra slutten av 1600-tallet kan man i deler av landet merke en økende overgang til bondeselveie, som så i sin tur stimulerte utviklingen av husmannsvesenet og nyrydding. I de nordlige landsdelene skjedde denne overgangen til selveie først på slutten av 1800-tallet.

Det viktigste nye i næringslivet på 1500-tallet var trelastutskipningen. Innføringen av vannsaga (oppgangssaga) omkring 1520 var svært viktig, og en forutsetning for å tilfredsstille det økende behov for trelast i Nederland og senere England og Skottland. Denne omsetningen var til å begynne med på bøndenes hender, men etter hvert som avskogingen i kyststrøkene gjorde det nødvendig å hente tømmer fra innlandet, overtok byborgere trelasteksporten som nå ble samlet om de store elvemunningene. Her vokste nye ladesteder frem, som for eksempel Arendal, Larvik, Halden og Bragernes.

De bedrede mulighetene for norsk næringsliv fikk mange utlendinger til å slå seg ned i Norge. Ved siden av kapital brakte de med seg innsikt i moderne teknikk og handelsvirksomhet. Det nye borgerskapet, godt hjulpet av statsmakten og sammen med økt konkurranse fra hollendere og engelskmenn, klarte etter hvert også å bryte hanseatenes monopol over tørrfiskeksporten fra Bergen. Den indre oppløsningen i Hansaforbundet fra 1500-tallet bidro sterkt til denne utvikling. Borgerskapet i Bergen fikk dermed tilgang fra tyske kjøpmenn som brøt med Kontoret og lot seg registrere som norske borgere.

På 1500-tallet begynte et omfattende sildefiske langs norskekysten, og sild ble en viktig eksportvare, ofte samlet om større kjøpmenn i de såkalte sildehavnene. På 1500-tallet ble det også gjort forsøk på gruvedrift, men driften kom for alvor først i gang på 1600-tallet, for eksempel ved grunnleggelsen av Kongsberg sølvverk 1624 og Røros kopperverk 1644.

Selve overgangen til enevelde fikk lite å si for Norges stilling overfor Danmark. Så lenge Norge ble styrt fra København, med dansker i alle ledende stillinger både i sentraladministrasjonen og i lokalforvaltningen, ble forholdene i virkeligheten mye som før. Ved innføringen av eneveldet ble riksrådet oppløst, og kongen styrte sammen med kollegier («departementer») han selv oppnevnte. I regjeringskollegiene ble både danske og norske saker behandlet, og avgjørelsen av sakene lå hos kongen.

Men da de senere enevoldskonger i lange perioder var uskikket til å styre, kom den virkelige makten i økende grad til å ligge hos sentralforvaltningen og embetsstanden alene, uten synderlig kongelig deltakelse.

Selv om kontrollen med embetsstanden var temmelig mangelfull, kan det ikke påvises mye direkte maktmisbruk. Dette kan til en viss grad ha sammenheng med at de norske bøndene var svært våkne overfor embetsmenns krenkelse av gjeldende lov og rett, ikke minst når det gjaldt fogdenes skatteinnkreving. De mange klagene som kom inn til kongen, ble en viktig kontrollmulighet av embetsmennene i Norge.

Lokalforvaltningen ble under eneveldet i høyere grad enn tidligere avhengig av kongemakten. Lensherrene, som hadde hatt store oppgavefelt, ble nå avløst av amtmenn, kongelige embetsmenn på fast lønn, som ikke hadde noe med militærvesenet eller med inndriving av skatter å gjøre. Skattene ble oppkrevd av fogdene, som betalte inn direkte til rentekammeret i København eller til den norske Zahlkasse som senere ble opprettet.

Militærstellet ble administrert gjennom de militære kommandostrukturene, som regel med en kommanderende general for Norge som det viktigste leddet. Kontrollen med bergverkssektoren ble overdratt til et eget bergamt, med hovedsete på Kongsberg.

Hovedprinsippet var at all makt, politisk, militær og økonomisk, skulle samles hos den eneveldige kongen i København. Derfra skulle rikene styres som én stat. Men når forbindelsen mellom Norge og Danmark ble brutt under krig, ble det nødvendig med midlertidige norske statsinstitusjoner som en fellesmyndighet for hele landet. Stattholderembetet, som var etablert allerede i 1570-årene, kunne dermed periodevis fylles med reell makt, mens det i lange perioder også kunne stå ubesatt.

Under Den skånske krig (i Norge kalt «Gyldenløvefeiden») i 1675–1679 fikk for eksempel stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve en utstrakt myndighet, det samme gjaldt under Den store nordiske krig (1700–1721) for kollegiet «Slottsloven på Akershus». Under Napoleonskrigene hadde Norge en egen regjeringskommisjon 1807–1810, og i 1813 ble tronfølgeren Christian Frederik utstyrt med omfattende fullmakter for å styre landet i kongens navn.

Under Christian 5 (1670–1699) og Frederik 4 (1699–1730) var Danmark-Norges utenrikspolitikk preget av det spente forholdet til Sverige. Et forsøk på å vinne tapte områder tilbake førte til Den skånske krig (1675–1679). Ulrik Frederik Gyldenløve hadde fortsatt Hannibal Sehesteds arbeid med å bygge opp den norske hæren, og dens slagkraft viste seg ved seieren over den tallmessig overlegne svenske bondehæren ved Uddevalla. Krigen sluttet uten noen territoriale forandringer.

Heller ikke Danmark-Norges deltagelse i Den store nordiske krig (1709–1720) brakte grenseendringer. Uavklarte grenseforhold i nordområdene ble derimot avklart gjennom oppmålings- og kartleggingsarbeid fram mot 1750-tallet, og traktatfestet i 1751. Et viktig resultat av dette var samenes rett til fri reindrift og ferdsel på tvers av riksgrensen. Denne bestemmelsen ble nedfelt i den såkalte «Lappekodisillen», et tillegg til traktaten i 1751.

Dansk-norsk utenrikspolitikk tok fra 1720-tallet av sikte på å holde helstaten utenfor krigene mellom de europeiske maktene og hevde retten til å handle fritt med de krigførende stater. Dette kom til å bety mye for Norges økonomiske liv. Handelsflåten var i sterk vekst, og den viktige trelastutførselen til Storbritannia hadde høykonjunktur.

I 1807, under napoleonskrigene, inngikk keiser Napoleon Bonaparte, tsar Alexander 1 av Russland og kong Frederik Wilhelm 3 av Preussen en fredsavtale, kalt freden i Tilsit. Denne inneholdt en bestemmelse om at Danmark-Norge skulle tvinges til å gjennomføre fastlandssperringen, som gikk ut på stenge britisk handel ute fra det europeiske fastlandet. Dette førte til at Storbritannia ville sikre seg mot at den dansk-norske flåten falt i franske hender. Den 2. september 1807 startet britene et bombardement av København som endte med at Danmark måtte utlevere den dansk-norske flåten til Storbritannia, det såkalte «flåteranet».

Angrepet på København og bortføringen av flåten førte til at Frederik 6 erklærte Storbritannia krig. Fra dansk synspunkt var dette forståelig, men en krig med Storbritannia var ruinerende for Norges handel og skipsfart, fordi trelasteksporten stoppet opp og fordi Storbritannia som herre på havet kunne stoppe Norges handel med andre land. Fra 1809 åpnet Storbritannia for norske fartøyer gjennom lisensfarten , der den britiske regjeringen utstedte lisens til import på nøytralt fartøy av visse varer fra fiendtlige land. Dette lettet de økonomiske vanskelighetene noe, og skapte til dels en kunstig høykonjunktur.

Den dansk-norske helstatens skjebne var imidlertid nært knyttet til utfallet av napoleonskrigene; seiret koalisjonen mot Napoleon, var det trolig at Norge ville gå tapt for Danmark. Dette hang sammen med at Karl Johan hadde fått gjennomslag for en endring av Sveriges utenrikspolitikk. Kravet på Finland ble oppgitt, og Sverige fikk britisk-russisk støtte for sitt krav om Norge som erstatning for det tapte Finland mot å slutte seg til Napoleons motstandere.

Da Napoleon så tapte krigen på kontinentet betydde det slutten på Danmark-Norge. Ved Kielfreden 14. januar 1814 ble så Norge avstått til Sverige, mens Danmark beholdt Island, Færøyene og Grønland.

• Les mer om napoleonskrigene, napoleonskrigene i Norge, krigen mot Sverige i 1808–1809 og krigen i 1814.

Merkantilistiske grunnsetninger preget næringslovgivningen gjennom størstedelen av enevoldstiden. Det ble bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet. Således fikk Danmark kornmonopol i det sønnafjelske Norge i 1735, mens et tilsvarende norsk jernmonopol ble innført i Danmark.

Ved byprivilegiene av 1662 ble all trelasthandel konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og sagbrukseiere. Riksstyret så gjerne at det ble skapt en kapitalsterk borgerklasse i byene, blant annet fordi man anså at dette var den beste garanti for å oppnå høye eksportpriser og derved større inntekter til statskassen av utførselstollen. Bestemmelsen av 1688 om de såkalte kvantumsager regulerte avvirkningen. Et begrenset antall sager skulle ha anledning til å skjære et visst kvantum bord og planker for eksport (se sagbruksprivilegiene).

Ved byprivilegiene av 1662 fikk hver by sitt faste område der den hadde enerett til handelen (cirkumferens). Fredrikstad, Tønsberg, Skien og Stavanger fikk forholdsvis begrensede områder, mens Christiania fikk størstedelen av Østlandet og Kristiansand fikk Sørlandet. Bergen fikk Vestlandet og delte rettigheter med Trondheim i Nordland og Finnmark; Trondheim hadde dessuten hele Trøndelag som sin cirkumferens.

Denne sentraliseringstendens til fordel for byene skulle føre til stadig strid mellom byer og ladesteder. Særlig bitter ble denne striden på Sørlandet, der trelasthandelen hadde skapt en rekke blomstrende ladesteder, som Risør, Arendal og Flekkefjord. Innbyggerne her motsatte seg så bestemt og utholdende de kongelige påbud om å flytte sin virksomhet til Kristiansand at riksstyret måtte gi etter.

I byene var det bare de som hadde borgerskap som hadde rett til å drive handel. Borgerskapet gikk som regel i arv fra far til sønn, og var meget vanskelig å oppnå for en ny mann. Enker kunne imidlertid også drive virksomheten etter sin avdøde mann. Borgerstanden kom dermed til å utgjøre en lukket krets, hovedsakelig bestående av etterkommere av innvandrere fra Danmark, Nord-Tyskland, Nederland og Skottland.

Under borgerne stod høkerne, som hadde rett til å drive småhandel med visse varer. Håndverket ble forsøkt gjort til en eksklusiv bynæring, og håndverkerne organisert i laug med strenge reguleringsbestemmelser om antall mestere og varenes pris og kvalitet.

Mangelen på kapital var en alvorlig hemsko for utviklingen av det norske næringslivet. Den engelske navigasjonsakten (1651) kom til å støtte opp om den aktive norske skipsfarten. Frem til 1690-årene økte således tonnasjen til det flerdobbelte.

På 1600-tallet ble jernverkene utvidet, og det ble gjort flere kobberfunn. Røros og Løkken gruver ga til sine tider godt utbytte, men tross monopoler og privilegier ble bergverksdriften i det store og hele en risikabel forretning. Fisket ga i denne perioden vekslende utbytte. De nye fangstmetodene, line og garn, kunne i gode fiskeår bidra til at tørrfisk- og klippfiskeksporten ga rikt utbytte både til produsenter og kjøpmenn.

Etter regjeringsskiftet i 1784 skjedde det en liberalisering av økonomien. Mange handelsreguleringer ble opphevet, og nye beskyttelsestollsatser ble redusert. For eksempel ble handelen på Finnmark frigitt i 1789, hånd i hånd med at Tromsø, Hammerfest og Vardø fikk byprivilegier. Sagbruksprivilegiene ble mindre strenge ved opphevelsen av kvantumsbestemmelsene i 1795, og i 1788 ble kornmonopolet opphevet.

For den økonomiske helstatspolitikken med dens merkantilistiske grunnsetninger hadde ikke jordbruket samme interesse som bynæringene. Reformene i dansk jordbruk (landboreformene) hadde en så spesiell dansk forutsetning og bakgrunn at tilsvarende reformer ikke var aktuelle i Norge. Likevel gjorde nye tanker seg gjeldende, ikke minst formidlet gjennom de rasjonalistiske prester («potetprestene»), og en viss fremgang var det å spore i enkelte strøk av landet når det gjaldt et mer rasjonelt jordbruk.

Byprivilegiene, kvantumsagene, pliktarbeid og skyssplikt medvirket sterkt til økt misnøye blant bøndene. I tillegg kom at bøndene følte skattebyrdene tyngst, da skatteutskrivningen ikke skjedde etter inntekt, men etter matrikkelskylden. Misnøyen rettet seg ikke bare mot kongens politikk, men også mot embetsmenn og kjøpmenn som man mente utnyttet sine stillinger til å utsuge bøndene. Disse motsetningsforholdene ga seg utslag i sosiale protester som strilekrigen (1765) og Lofthuusbevegelsen (1786–1787) (se Christian Jensen Lofthuus).

Den sterke folkeveksten i perioden førte fra midten av 1600-tallet til en sterk sosial og økonomisk differensiering i bondesamfunnet. Nye sosiale grupper var husmenn og strandsittere. Felles for disse gruppene var at de ikke eide eller leide matrikulert jord fordi deres bruk var så små at det ikke var hensiktsmessig å skattlegge dem. I stedet var brukene skilt ut fra større, matrikulerte gårder, og husmennene og strandsitterne hadde økonomiske forpliktelser i form av leie og/eller pliktarbeid overfor eierne av disse gårdene.

På Østlandet og deler av Trøndelag kunne pliktarbeidet bli omfattende, og den sosiale avstanden mellom bonde- og husmannshusholdet ble stor. På Vestlandet var forskjellene mellom disse sosiale gruppene langt mindre, det samme gjaldt omfanget av pliktarbeid og andre ytelser. Husmenn og strandsittere utgjorde en arbeidskraftreserve som delvis hadde sitt utkomme fra jordbruk, men også hadde inntekter fra håndverk, tømmernæring, fiske og arbeid i bergverkssektoren.

I løpet av 1700-tallet ble borgerskapet klarere patriotisk og nasjonalt orientert. Dette har sammenheng med den økonomiske fremgangen, men det utslagsgivende har nok vært en voksende motstand mot riksstyrets sterke interesse for å gjøre København til helstatens økonomiske midtpunkt. Trelastpatrisiatet på Østlandet samlet seg i kravet om en egen norsk bank, da behovet for egne kredittinstitusjoner var stort. Samtidig støttet de embetsmennenes ønske om et eget norsk universitet.

Disse ønskene ble ikke imøtekommet, fordi regjeringen var redd for alt som kunne gi Norge en friere stilling og svekke unionen. Den norske selvfølelsen førte til en sterk interesse for norsk kultur og historie, i første rekke konsentrert til kretsen omkring Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og Det Norske Selskab i København. Da sensuren ble opphevet under Struensee (1770–1772), kom det et betydelig antall skrifter i patriotisk ånd.

Selv om det kom frem en viss misnøye både blant bønder og borgere, kan man likevel ikke tale om noen større samlet opposisjon mot dansk styre i Norge. Men for visse kretser, særlig i trelastpatrisiatet på Sør- og Østlandet, var ikke tanken om en løsrivelse fra Danmark og nærmere samarbeid med Sverige helt fremmed.

Da meldingen om Kielfreden og avståelsen av Norge ble kjent for arveprins og stattholder Christian Frederik, nektet han å bøye seg for dens bestemmelser. Først hadde han planer om i kraft av sin arverett å la seg utrope til konge, men under notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar bøyde han seg for Georg Sverdrups argumentasjon, da denne hevdet at suvereniteten var gått tilbake til det norske folk. Lignende tanker hadde han møtt fra borgere i Trondheim noen dager før.

En grunnlovgivende forsamling ble besluttet sammenkalt, og inntil videre skulle prinsen styre sammen med et regjeringsråd. 10. april kom Riksforsamlingen sammen på Eidsvoll. Av de 112 representanter var 59 embetsmenn, 16 forretningsmenn og 37 bønder. Like etter åpningen av Riksforsamlingen viste det seg at selvstendighetslinjen ikke hadde tilslutning fra alle. En del mente at det ikke var mulig å bevare en selvstendig norsk stat mot stormaktenes vilje, og at det derfor var best å forhandle om så gode vilkår som mulig i en svensk-norsk union.

Denne gruppen, med grev Wedel Jarlsberg som den mest kjente leder, har fått navnet unionspartiet. Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup var de ledende blant dem som støttet Christian Frederiks linje, det såkalte selvstendighetspartiet. I grunnlovsarbeidet var det intet tilsvarende partiskille, og det var enighet om de fleste prinsipper.

17. mai 1814 ble Grunnloven vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge.

Først da felttoget mot Napoleon var avsluttet, kunne svenskene gjøre noe effektivt for å sette seg i besittelse av Norge. Karl Johan krevde stormaktenes støtte til en gjennomføring av Kieltraktaten, og stormaktene sendte en delegasjon til Norge for å presse Christian Frederik til å gi etter. Delegasjonen prøvde å megle mellom Norge og Sverige, men da meglingen ikke førte til noe positivt resultat, lot Karl Johan den svenske hæren marsjere inn i Norge. Krigen i 1814 viste tydelig den svenske militære overlegenhet, selv om den norske hær hevdet seg godt ved Lier og Skotterud.

Christian Frederik og den norske regjeringen innledet forhandlinger om våpenstillstand, og 14. august ble konvensjonen i Moss undertegnet. Det ble her bestemt at Christian Frederik skulle gå av som norsk konge og et overordentlig storting sammenkalles. Den svenske kongen lovte å godta Eidsvollsgrunnloven uten andre endringer enn slike som var nødvendige for en union med Sverige. Det overordentlige storting trådte sammen 7. oktober; de vanskelige forhandlingene ble på en fremragende måte ledet av Stortingets president Wilhelm F. K. Christie.

20. oktober ble unionen mellom Norge og Sverige i prinsippet vedtatt, og 4. november ble Karl 13 (i Norge Karl 2) valgt til konge, etter at Stortinget hadde vedtatt den reviderte grunnlov. Unionsvilkårene ble samlet i Riksakten, som ble vedtatt av Riksdagen og Stortinget i 1815.