Yoga er et eksempel på østlig innflytelse i vestlig nyreligiøsitet.
/Flickr.
Lisens: CC BY 2.0
Jehovas Vitners landskongress i Oslo i 1958. Voksendåp fant sted i to bassenger, et for menn og et for kvinner.
/NTB Scanpix.

Nyreligiøsitet er en betegnelse for nye former for religion som har oppstått i Vesten fra slutten av 1800-tallet. Nyreligiøsiteten består både av organiserte bevegelser og mer individualistisk orienterte og løselig organiserte former for religion. Eksempler på fenomener som kan falle inn under betegnelsen nyreligiøsitet er teosofi, wicca, Hare Krishna og nysjamanisme.

Faktaboks

Uttale
nˈyreligiøsitˈet

Nyreligiøse bevegelser blomstret opp mot slutten av 1800-tallet som alternativer til kristendom og andre organiserte religioner, og som protest mot den vitenskapelige materialismen. De er svært forskjellige, men har til felles at de tar stilling til det moderne på en annen måte enn de «gamle» religionene gjør. Et annet fellestrekk er at mange nyreligiøse retninger ønsker å forene alle religioner eller kombinere de beste sidene ved dem.

Bevegelsene hentet inspirasjon fra okkultisme, paganisme, moderne livssyn og østlige religiøse forestillinger.

Fra 1980-årene og fremover er er tradisjoner med østlig opphav blitt normalisert i vestlige land. Dette sees blant annet i bruken av selvhjelpsteknikker som meditasjon, yoga, qi gong og tai chi i Vesten.

Om en definerer nyreligiøsitet som en reaksjon på moderniteten (for eksempel historisk-kritisk bibelforskning og Charles Darwins utviklingslære), kan også nyere kristne trossamfunn som Jehovas vitner og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige betraktes som nyreligiøse.

Historikk

Helena Petrovna Blavatsky
Helena Petrovna Blavatsky, russisk teosof og forfatter, grunnlegger av den moderne teosofien. Foto fra 1877.

Opprettelsen av Teosofisk Samfunn i USA i 1875 regnes gjerne som starten på nyreligiøsiteten. Organisasjonen representerte en mosaikk av ideer hentet fra både vestlige og østlige religioner. Den er også et tidlig eksempel på et formelt trossamfunn som promoterte en syntese av østlig og vestlig religion.

Teosofisk Samfunn ble etablert av Henry Olcott og Madame Blavatsky. Blavatsky regnes ofte som nyreligiøsitetens «moderskikkelse». Andre sentrale skikkelser var Annie Besant, som etterfulgte henne som leder av Teosofisk samfunn og Rudolf Steiner, som ble opphavsmann til antroposofien.

Østlig innflytelse

Ananda Acharaya og Arne Garborg jobber med oversettelsen av Ramayana fra sanskrit til nynorsk i Alvdal i 1921.
.

Østens mystikk var først særlig representert ved den indiske mystikeren Ramakrishnas elev Swami Vivekananda, som gjorde sterkt inntrykk da han talte under World Congress of Religions i Chicago i 1893. Et annet eksempel er Ananda Acharya, som bodde i Norge fra 1917 til sin død i 1945. Han oversatte blant annet Ramayana (Rama-kvædet) sammen med Arne Garborg. Senere har en lang rekke indiske guruer vært virksomme i Vesten.

Teosofien ble en viktig leverandør av ideer og forestillinger innenfor moderne okkultisme. Påvirkningen fra østlige religioner skjedde blant annet gjennom blanding av ideer fra ulike religiøse tradisjoner (synkretisme). Referansesystemer fra østlig religion, for eksempel ideen om chakraene, ble samordnet med systemer av hellenistisk og senere europeisk opphav, for eksempel kabbala. Østlige forståelsesmåter og praksiser ble også integrert i mer rituelt orienterte okkulte miljøer, for eksempel Det gylne daggry.

Harmoniseringen av østlig religion med vestlig religion og vitenskap forutsatte troen på at selv om religionene ytre sett var forskjellige, hadde de en felles kjerne av sannhet (jamfør esoterisme).

Motkultur

Etter andre verdenskrig skjøt utviklingen fart, blant annet på grunn av nye bøker. Den innflytelsesrike boka En yogis selvbiografi av Paramahansa Yogananda (1893–1952) kom i 1947. I 1950-årene tematiserte beatforfattere som Jack Kerouac og Alan Ginsberg østlig religion i sine dikt og romaner, og i 1957 introduserte den engelske filosofen Alan Watts (1915–1973) zen-buddhismen for vestlige lesere i The Way of Zen.

En ny fase av nyreligiøsitet kom i forbindelse med ungdomsopprøret i 1960- og 1970-årene. Mange gikk veien fra sekulær-politiske ideologier over til åndelige frelsesveier av ulike slag. Unge mennesker valfartet til India, og Østens guruer vant gjenklang blant Vestens popidoler.

Mer organiserte misjonsbevegelser inntok også Vesten: Hare Krishna-bevegelsen, Ananda Marga og Transcendental Meditasjon (TM) er tre eksempler som har felles at de tilpasset hinduisk tradisjon til vestlige forutsetninger. Samtidig viser eksemplene hvor forskjellige bevegelsene er: Mens Hare Krihna-bevegelsen utøver en form for bhakti, der gudstilbedelse står sentralt, er TM i egne øyne ikke en religion, men et selvutviklingsprosjekt basert på moderne vitenskap, indiske yoga-tradisjoner og Vedaene. Ananda Marga har innslag fra tantrismen, noe som også gjelder Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole, grunnlagt 1970 av danske Jørgen Dreiager (Swami Janakananda).

Andre meget forskjellige bevegelser blomstret også opp, for eksempel Children of God, Den forente familie, scientologikirken og satanisme.

Kommersialisering og organisering

Krishna-følgere i Ungarn.
/AP.

På 1980-tallet ble store deler av nyreligiøsiteten kommersialisert og organisert i nettverk, i Norge for eksempel Alternativt nettverk. Det muliggjorde at den enkelte selv kunne velge fritt mellom ulike tanker, ideer og praksiser og selv sette sammen sitt eget eklektiske livssyn bestående av både moderne og tilsynelatende førmoderne elementer (jamfør New Age og alternativbevegelsen).

1990-tallet var preget av en neopaganistisk impuls, både i form av sjamanistiske og andre praksiser som ble integrert i alternativbevegelsen, og i form av rekonstruerte førkristne religioner.

På 2000-tallet befestet nyreligiøsiteten sin stilling i samfunnet, noe vi blant annet så i opprettelsen av Holistisk forbund. Blant de nyere elementene i det nyreligiøse landskapet kan også nevnes kaosmagi.

Fellestrekk

Nyreligiøse retninger er veldig ulike, men det finnes allikevel en del fellestrekk. De tar stilling til moderne vitenskap, moderne medier og så videre, på en annen måte enn de eldre religionene. Et annet fellestrekk er et ønske om å forene alle religioner eller kombinere de beste sidene ved dem. Religionene forstås som kulturavhengige systemer, og nyreligiøse aktører forsøker å få tak i de sannhetene som de mener ligger skjult i disse systemene – og nyttiggjøre seg dem. I stedet for begreper som religion eller nyreligiøsitet brukes derfor begreper som spiritualitet, nyåndelighet eller selvutvikling.

Mange mennesker tror på en guddommelig kraft som ligger latent i mennesket, og at det finnes metoder som kan frigjøre denne kraften eller energien. Ved denne frigjøringen kan mennesket finne sitt sanne selv. I noen retninger forholder man seg til en autoritativ mester, som i noen tilfeller anses som Messias for vår tid, Buddha for vår tid eller lignende. I andre miljøer er det et poeng å ikke ha noen absolutt autoritet utenom seg selv. Her kan nyreligiøsiteten sammenlignes med et marked eller en selvbetjeningsbutikk, der hver enkelt avgjør hvilke midler (alternative medisiner, yoga, helhetlig terapi, healing og så videre) som virker for dem, uavhengig av hva for eksempel legevitenskapen eller kirken måtte mene.

Selv om de fleste innenfor det nyreligiøse feltet velger bort naturvitenskap og organisert religion som autoriteter, er det mange som hevder at de forestillingene og praksisene de holder seg til er vitenskapelig fundert, i mange tilfeller i en form for åndsvitenskap. Det er heller ikke uvanlig å tenke at det finnes en sann religion, men at den kristne kirken og andre organiserte religionsformer ikke representerer denne.

Det er også vanlig å tenke seg at det finnes en gjennomgående kraft som fyller kosmos og enkeltmennesket. Denne kraften benevnes ofte som qi, ki eller chi (fra kinesisk). Den er også blitt kalt Kristusenergien, og det er blitt hevdet at Jesus var en vismann som reiste til Østen og derigjennom fikk den store mystiske erfaringen av Kristusenergien som alle mennesker tenkes å kunne oppnå.

Eksempler på organiserte bevegelser

I tillegg til den nettverksbaserte og til dels individualistiske nyreligiøsiteten har en del mer organiserte nyreligiøse bevegelser etablert seg de siste 100–150 årene, også i Norge. De kan sorteres på mange måter, blant annet i lys av hvilken religion, religionstype eller kultur de har sine røtter i.

Okkultinspirerte retninger

Indiskinspirerte retninger (gurubevegelser)

Islaminspirerte retninger

Kristendomsinspirerte retninger

Nyhedendom og retninger inspirert av naturreligioner

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Thea Müller

Tusen hjertelig takk for et godt skrevet innlegg!Hadde ikke klart meg uten dette før prøven.-Thea

svarte Ida Jackson

Takk! Så hyggelig! Håper prøven gikk bra! Det er bare å spørre i kommentarfeltene i leksikonet hvis du lurer på noe til en prøve en annen gang!Alt godtIda JacksonNettansvarlig

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg