Folkediktning, muntlig overlevert diktning uten kjent forfatter; se ballade, folkeeventyr, gåter, ordspråk, sagn.

Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning, og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt. Folkediktningen er derfor en diktning i stadig forandring, og det lar seg ikke gjøre å rekonstruere noen ekte eller opprinnelige tekster eller «førsteutgaver». Å snakke om én riktig form gir i det hele tatt ingen mening. Tekstene finnes i flere varianter som alle er like «riktige».

Folkediktningen er ikke bare blitt overlevert muntlig – heller ikke i eldre tider. Deler av den ble skrevet ned eller trykt for så senere igjen å inngå i en muntlig tradisjon. Fordi Norge så lenge var uten eget skriftspråk, og fordi det gikk lang tid før vi fikk en lesekyndig allmue, ble den skriftlige innvirkningen svakere her enn i det øvrige Europa. Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet, men vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.

Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og i stor grad ble importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.

Det finnes 3000–4000 separate nedtegnelser av eventyr som kan føres tilbake til cirka 300 grunnformer, og det finnes 5000–6000 folkeviser, 10 000 sagn og mer enn 80 000 ordtak. Eventyr, folkeviser og gammelstev var mest utbredt i Telemark, mens nystevet hadde sitt kjerneområde i Setesdal. Begge steder er stevtradisjonen fortsatt levende. Sagn var utbredt over hele landet, mens gåter synes å ha hatt en særlig sterk stilling på Vestlandet.

Den registrerte fordelingen mellom landsdelene henger selvsagt sammen med innsamlingsaktiviteten. I enkelte områder ble det gått mer grundig til verks, og dessuten var det store deler av landet innsamlerne ikke kom til. Selv om det har pågått innsamlingsarbeid helt frem til vår tid, gir det samlede materialet neppe et korrekt bilde av tradisjonen og dens utbredelse. Glemselsfaktoren må også tas med i betraktning. Allerede på 1800-tallet var folkediktningen i ferd med å svekkes som levende, muntlig tradisjon, og i dag overlever den bare i rudimentær form. At innsamlerne på 1800-tallet hadde europeiske forbilder, kan også ha bidratt til skjevheter. Med unntak av stevet var det nemlig stort sett de «internasjonale» sjangerne innsamlerne registrerte. Vi mangler derfor mye hverdagsdiktning av typen rim og remser, skjemtevers og billedlige uttrykk. Barn har også hatt sin egen folkediktning som er blitt tradert muntlig, og betydelige deler av den er sikkert gått tapt. I nyere tid har nye sjangere oppstått, som vitser og moderne «vandrehistorier». I den forstand er den muntlige folkediktningen fortsatt en levende tradisjon. Vanligvis begrenser vi imidlertid bruken av begrepet til å gjelde den diktning, eller den type diktning, som ble skrevet ned på 1800-tallet.

De eldste norske folkevisene ble sannsynligvis til tidlig på 1200-tallet. Av folklorister regnes Norden som ett folkeviseområde, og av de ulike typer folkeviser utgjør riddervisene den største gruppen i Norden. De fleste har sitt opphav i føydale miljøer i Europa og har kommet til Norge fra Danmark. Motivet er ofte ulykkelig kjærlighet (Bendik og Årolilja). Mer særnorske er noen av troll- og kjempevisene, som gjerne har motiv til felles med eventyr eller med de vestnordiske fornaldarsagaene. Trollviser eller naturmytiske viser som for eksempel Åsmund Frægdegjeva og Liti Kjersti handler om bergtaking og utfriing av prinsesser. Den mest kjente og ypperste norske folkevisen er imidlertid en religiøs vise, Draumkvedet, som slekter på annen populær visjonsdiktning fra middelalderen.

Stevet er en helnorsk form. Det har gjerne bare én strofe og tar opp alle mulige slags emner. Noen gir råd om skikk og bruk, gjerne i en humoristisk tone, eller inneholder livsvisdom av ulikt slag. Andre er rene drikkeviser, såkalte ølstev.

Eventyret er eldre enn folkevisene og en av de mest internasjonale sjangerne av alle. Eventyr med like eller beslektede motiver kan vi finne igjen i kulturer som ligger meget fjernt fra hverandre. Til de fleste av de norske eventyrene finnes det da også paralleller i andre land. Likevel opplever vi dem som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold, fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter, og ikke minst fordi Asbjørnsen og Moe tok vare på dette da de skrev dem ned.

Mange av de norske sagnene kan også ha internasjonale forelegg, men de fleste handler om hjemlige og lokale forhold. I Norge har vi for eksempel mange sagn om Olav den Hellige og om det som skjedde under Svartedauen.

Folkediktningen er en diktning på høyt kunstnerisk nivå, og den vitner om stor fantasi og skaperkraft i en skriftløs allmue. I senmiddelalderen overgår den langt det som ble skapt av skriftlig litteratur i den sosiale overklassen. Betegnelsen «folkediktning» er i all hovedsak treffende fordi den ble tradert og omdannet i «folkedypet» hvor den fungerte som «bruksdiktning» og inngikk på naturlig vis i de sosiale omgangsformene. Det ser imidlertid ut til at folkediktningen særlig ble holdt i hevd av sosialt perifere eller underlegne personer, for eksempel husmenn og tjenestefolk, som på det viset kunne øke sin prestisje. Folkevisene synes å ha vært mest dyrket av kvinner, mens det var menn som tok seg av sagn- og eventyrfortellingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.