Folkeeventyr (Werenskiold-tegning, Askeladd og prinsesse)

Folkeeventyr er eksempler på folkediktning. Illustrasjoner til to av Asbjørnsen og Moes eventyr. Askeladden som fikk prinsessen til å løgste, seg tegning av Erik Werenskiold.

Folkediktning er muntlig overlevert diktning uten kjent forfatter. Folkediktningen har mange sjangere, som ballade, folkeeventyr, gåter, ordspråk og sagn.

Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning, og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt. Folkediktningen er derfor en diktning i stadig forandring, og det lar seg ikke gjøre å rekonstruere noen ekte eller opprinnelige tekster eller «førsteutgaver». Å snakke om én riktig form gir i det hele tatt ingen mening. Tekstene finnes i flere varianter som alle er like «riktige».

Overlevering

Folkediktningen er ikke bare blitt overlevert muntlig – heller ikke i eldre tider. Deler av den ble skrevet ned eller trykt for så senere igjen å inngå i en muntlig tradisjon. Fordi Norge så lenge var uten eget skriftspråk, og fordi det gikk lang tid før vi fikk en lesekyndig allmue, ble den skriftlige innvirkningen svakere her enn i det øvrige Europa. Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet, men vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.

Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og i stor grad ble importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.

Innsamling og nedskriving

Liv Bratterud
Det rikeste materiale av eventyr og folkeviser fant 1800-tallets folkeminnesamlere i Telemark, helst hos folk i små kår. Folkeminneforskeren Moltke Moe skrev ned et stort antall eventyr og ballader etter Liv Bratterud i Bø på sin innsamlingsferd i 1878.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC PDM

Det finnes 3000–4000 separate nedtegnelser av eventyr som kan føres tilbake til cirka 300 grunnformer, og det finnes 5000–6000 folkeviser, 10 000 sagn og mer enn 80 000 ordtak. Eventyr, folkeviser og gammelstev var mest utbredt i Telemark, mens nystevet hadde sitt kjerneområde i Setesdal. Begge steder er stevtradisjonen fortsatt levende. Sagn var utbredt over hele landet, mens gåter synes å ha hatt en særlig sterk stilling på Vestlandet.

Den registrerte fordelingen mellom landsdelene henger selvsagt sammen med innsamlingsaktiviteten. I enkelte områder ble det gått mer grundig til verks, og dessuten var det store deler av landet innsamlerne ikke kom til. Selv om det har pågått innsamlingsarbeid helt frem til vår tid, gir det samlede materialet neppe et korrekt bilde av tradisjonen og dens utbredelse. Glemselsfaktoren må også tas med i betraktning. Allerede på 1800-tallet var folkediktningen i ferd med å svekkes som levende, muntlig tradisjon, og i dag overlever den bare i rudimentær form. At innsamlerne på 1800-tallet hadde europeiske forbilder, kan også ha bidratt til skjevheter. Med unntak av stevet var det nemlig stort sett de «internasjonale» sjangerne innsamlerne registrerte. Vi mangler derfor mye hverdagsdiktning av typen rim og remser, skjemtevers og billedlige uttrykk. Barn har også hatt sin egen folkediktning som er blitt tradert muntlig, og betydelige deler av den er sikkert gått tapt. I nyere tid har nye sjangere oppstått, som vitser og moderne «vandrehistorier». I den forstand er den muntlige folkediktningen fortsatt en levende tradisjon. Vanligvis begrenser vi imidlertid bruken av begrepet til å gjelde den diktning, eller den type diktning, som ble skrevet ned på 1800-tallet.

Folkeviser

De eldste norske folkevisene ble sannsynligvis til tidlig på 1200-tallet. Av folklorister regnes Norden som ett folkeviseområde, og av de ulike typer folkeviser utgjør riddervisene den største gruppen i Norden. De fleste har sitt opphav i føydale miljøer i Europa og har kommet til Norge fra Danmark. Motivet er ofte ulykkelig kjærlighet (Bendik og Årolilja). Mer særnorske er noen av troll- og kjempevisene, som gjerne har motiv til felles med eventyr eller med de vestnordiske fornaldarsagaene. Trollviser eller naturmytiske viser som for eksempel Åsmund Frægdegjeva og Liti Kjersti handler om bergtaking og utfriing av prinsesser. Den mest kjente og ypperste norske folkevisen er imidlertid en religiøs vise, Draumkvedet, som slekter på annen populær visjonsdiktning fra middelalderen.

Stevet er en helnorsk form. Det har gjerne bare én strofe og tar opp alle mulige slags emner. Noen gir råd om skikk og bruk, gjerne i en humoristisk tone, eller inneholder livsvisdom av ulikt slag. Andre er rene drikkeviser, såkalte ølstev.

Eventyr og sagn

Eventyret er eldre enn folkevisene og en av de mest internasjonale sjangerne av alle. Eventyr med like eller beslektede motiver kan vi finne igjen i kulturer som ligger meget fjernt fra hverandre. Til de fleste av de norske eventyrene finnes det da også paralleller i andre land. Likevel opplever vi dem som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold, fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter, og ikke minst fordi Asbjørnsen og Moe tok vare på dette da de skrev dem ned.

Mange av de norske sagnene kan også ha internasjonale forelegg, men de fleste handler om hjemlige og lokale forhold. I Norge har vi for eksempel mange sagn om Olav den Hellige og om det som skjedde under svartedauen.

Nivå

Folkediktningen er en diktning på høyt kunstnerisk nivå, og den vitner om stor fantasi og skaperkraft i en skriftløs allmue. I senmiddelalderen overgår den langt det som ble skapt av skriftlig litteratur i den sosiale overklassen. Betegnelsen «folkediktning» er i all hovedsak treffende fordi den ble tradert og omdannet i «folkedypet» hvor den fungerte som «bruksdiktning» og inngikk på naturlig vis i de sosiale omgangsformene. Det ser imidlertid ut til at folkediktningen særlig ble holdt i hevd av sosialt perifere eller underlegne personer, for eksempel husmenn og tjenestefolk, som på det viset kunne øke sin prestisje. Folkevisene synes å ha vært mest dyrket av kvinner, mens det var menn som tok seg av sagn- og eventyrfortellingen.

Folkediktning – et utvalg utgivelser

Norske Folke-Eventyr
Ingen samling av folkediktning har hatt større utbredelse enn Asbjørnsen og Moes Norske Folke-Eventyr (1843-44, 1852).
Av /Nasjonalbiblioteket.

En rekke av titlene er kommet i flere utgaver. Årstallet angir førsteutgaven

Utgitt Tittel Forfatter
1833 Andreas Faye Norske Sagn
1843-44 Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske Folkeeventyr 1–2
1845-48 Peter Chr. Asbjørnsen Norske Huldreeventyr og Folkesagn 1–2
1850 Anders E. Vang Gamle Reglo aa Rispo ifraa Valdris
1868 J. E. Colbjørnsen Nielsen Søgnir fraa Hallingdal
1869 Hans Ross Ein Soge-Bundel
1870–72 Ludvig L. Daae Norske Bygdesagn 1–2
1871 Jens A. Friis Lappiske Eventyr og Folkesagn
1871 J. E. Colbjørnsen Nielsen Gamle Segner fraa Valdres
1874–77 Peder Fylling Folkesagn 1–2
1878 Kristofer Janson Folke-Eventyr, uppskrivne i Sandeherad
1879–87 Olaus M. Nicolaissen Sagn og Eventyr fra Nordland 1–2
1879–1905 Hallvard Bergh Segner fraa Bygdom 1–5
1883–87 Moltke Moe Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr af P. Chr. Asbjørnsen 1–3
1887 Olav Sande Fraa Sogn. Segner og annat
1887 Just Qvigstad og G. Sandberg Lappiske eventyr og folkesagn
1888 Vetle Vislie Norske Sagn
1888–1903 Thrond S. Haukenæs Norsk Eventyr-Skat 1–2
1891 Halvor N. Tvedten Sagn fra Telemarken
1894 Ivar I. Kleiven Segner fraa Vaagaa
1895 Oluf A. Løwold Fra Dalene
1903–16 Johannes Skar Gamalt or Sætesdal 1–8
1905 Rasmus Løland Norsk eventyrbok
1905–10 Thrond S. Haukenæs Norsk Sagnskat 1–3
1907 Sigurd Nergaard Segner fraa Elvrom
1909–13 Sophus Bugge og Rikard Berge Norske Eventyr og Sagn 1–2
1910 Rikard Berge Norsk Bondeliv i Segn og Sogu
1913–39 Tov Flatin Gamalt fraa Numedal 1–7
1914 Rikard Berge Norske Folkeeventyr
1923 Knut Loupedalen Eventyr og Segnir fraa Telemarki
1924 Rikard Berge Norsk Sogukunst
1924 Magnus B. Landstad Ættesagaer og Sagn fra Telemarken
1927 Torleiv Hannaas Sogur fraa Sætesdal
1927–29 Just Qvigstad Lappiske Eventyr og Sagn 1–4
1930–88 Halldor O. Opedal Makter og menneske. Folkeminne ifrå Hardanger 1–17
1933 Anton Espeland Segn og Soge fraa Hordaland
1936–37 Knut Liestøl Norsk Folkedikting 1–2. Eventyr
1936–61 Knut Hermundstad Gamal Valdreskultur 1–8
1938 Reidar Th. Christiansen Norske Sagn
1939 Knut Liestøl Norsk Folkedikting 3. Sagn
1950 Leiv Heggstad Eventyr og segner på målføre frå alle kantar av landet
1967–81 B. Alver, Olav Bø, Reimund Kvideland og M. Nolsøe Norsk Eventyrbibliotek 1–12
1977 Oddbjørg Høgset Asbjørnsen, Moe, Nauthella m.fl. Erotiske Folkeeventyr
1979 Olav Bø, R. Grambo, B. Hodne og Ø. Hodne Norske Eventyr
1980 Edvard Ruud Det mørke landet. Nordnorske eventyr og segner
1981 Olav Bø, R. Grambo, B. Hodne og Ø. Hodne Norske Segner
FOLKEVISER
1840 Jørgen Moe Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter
1853 M. B. Landstad Norske Folkeviser
1853–67 Ludvig M. Lindeman Ældre og nyere norske Fjeldmelodier 1–2
1858 Sophus Bugge Gamle norske Folkeviser
1877 Moltke Moe og Ivar Mortenson Norske Fornkvæde og Folkevisur
1903 Hulda Garborg Norske dansevisur
1904 Rikard Berge Norsk Visefugg
1908 Diderik H. Brochmann Shantimanden
1911 Rikard Berge Norske Folkevisur av samlingane etter Sophus Bugge
1920–24 Knut Liestøl og Moltke Moe Norske Folkevisor 1–3
1933 Hanna Lund Rallarviser
1936 Theodore C. Blegen og M. B. Ruud Norwegian Emigrant Songs and Ballads
1973 Ådel G. Blom og Olav Bø Norske Balladar i oppskrifter frå 1800-talet
1975 S. Amundsen og R. Kvideland Emigrantviser
1976 Geirr Lystrup Britas Visur. Folkeviser etter Brita Bratland
1978 H. K. Buen, Agnes B. Garnås og D. G. Myhren Ei vise vil eg kveda. Songar på folkemunn i Telemark
1980 Geirr Lystrup Skjemteviser og salmevers. Folkeviser etter Margit Gunvaldjord og Aslak Brekke
1981 Torunn Eriksen To skilling for en sang. Folkelige viser i Nord-Norge
1982 Ådel G. Blom Norske Mellomalderballadar 1. Legendeviser
SMÅDIKTING
1856 Ivar Aasen Norske Ordsprog
1868 Kristofer Janson Norske Gaator samlade af Stiftamtmand Wilhelm Frimand Koren Christie
1894 Knut Austad Stevsamling fraa Sætesdalen
1901 Anton Christian Bang Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter
1906 K. D. Stafset 208 gamle norske Gaator
1908 Rikard Berge Stev fraa Telemarki
1941 Knut Liestøl Norsk Folkedikting 4. Rim, gåter, ordtøke
1957 Olav Bø Norsk Folkedikting 5. Stev
1960–62 Einar Seim Ordtøke og herme 1–2
1971 Åse Enerstvedt Kongen over gata. Oslobarns lek i dag
1971 Velle Espeland Svartbok frå Gudbrandsdalen
1976 Berit Østberg På livets landevei. Sangleker fra Trondheim
1984 Inge Torstenson Rim og regler
1987 Åse Enerstvedt Roser er røde. Minneboken fra 1790 til idag

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg