I litteraturen betegner klassisismen diktning som bygger på idealer inspirert av storhetstiden i gresk og romersk litteratur – den klassiske litteratur. Disse idealene var utbredt i Italia og Frankrike i renessansen, men den viktigste klassisistiske perioden i europeisk litteratur er likevel den franske klassisismen i andre halvdel av 1600-tallet.

Klassisismens publikum kom fra adelen og det velsituerte borgerskapet. Den klassisistiske litteraturen skulle ikke «utfordre» publikum, slik man ofte har ment i romantikken og senere; dikterne og publikum var enige om hva som krevdes av god litteratur. Denne enigheten kom til uttrykk i estetiske og litterære prinsipper som man anså som allmenngyldige («den klassiske doktrine»). De store dikterne fra antikken, les anciens, hadde kjent og fulgt disse prinsippene. Samtidens forfattere, les modernes, ville aldri kunne overgå de gamle mesterne, men måtte lære av og etterligne dem uten å bli slaviske kopister. Bare ved dette ville de finne en harmonisk, avklart og naturlig uttrykksform.

I Frankrike har man ofte ment at det er stor avstand mellom klassisismens litteratur og barokken tidligere i samme århundre, men mange utenlandske litteraturhistorikere oppfatter den franske klassisismen som en del av den europeiske barokken. Klassisismens syn på litteraturen og mennesket er beslektet med René Descartes' rasjonalisme. Retningen er også preget av de samfunnsendringene som fremveksten av eneveldet under Armand Jean du Plessis de Richelieu og Ludvig 14 førte med seg.

Tidligere betraktet man i Frankrike ofte klassisismen som et særlig dekkende uttrykk for «fransk ånd», men klassisismens innflytelse på moderne fransk litteratur er vesentlig redusert. Blant de franske klassisistiske dikterne finnes noen av de største navnene i samtidens europeiske litteratur, for eksempel dramatikerne Pierre Corneille, Jean Racine og Molière; Nicolas Boileau-Despréaux og Jean de La Fontaine, som skrev i bunden form; og prosaforfattere som Jean de La Bruyère og Blaise Pascal.

For norske lesere og teaterpublikum er det først og fremst Racine og Molière som er de store navnene fra fransk klassisisme. Flere av Racines tragedier er oversatt til norsk, blant annet Fedra og Bérénice av Halldis Moren Vesaas og Britannicus av André Bjerke. For Molières vedkommende er mange komedier tilgjengelig i norsk oversettelse ved Moren Vesaas og Bjerke, og de mest populære (Tartuffe, Misantropen) er satt opp på norske teater flere ganger. Tekster av Racine og Molière har vært fast pensum i fransk og allmenn litteraturvitenskap ved våre universiteter.

Den franske klassisismens litterære idealer ble tatt opp i England (Alexander Pope, John Dryden) og Tyskland (Johann Christoph Gottsched), men denne litteraturen har ikke den samme kvaliteten og originaliteten som den franske. Johann Wolfgang von Goethes og Friedrich Schillers «Klassik» i 1790-årene og senere, bygger på antikke, særlig greske, litterære og menneskelige idealer, men er ikke som den franske opptatt av å søke allmenne regler for diktningen. I Norden forenes klassisismens og opplysningstidens idealer (Ludvig Holberg, Claus Fasting), og man finner, som i Europa for øvrig, klassiske idealer hos flere romantiske diktere (Johan Ludvig Heiberg, Johan Sebastian Welhaven).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Nils Arne Røed

Hei.Dere glemte å oversette Louis 14. til Ludvig 14.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg