I Av måneskinn gror det ingenting skriver Nedreaas realistisk om selvpåførte aborter. Boken ble utgitt i 1947. Bildet viser Den norske bokklubben sin utgave fra 1981

Bokomslag, Av måneskinn gror det ingenting. av Bruno Oldani/Aschehoug. Gjengitt med tillatelse

Torborg Nedreaas, norsk forfatter som har skrevet en av de store norske oppvekstfortellingene, trilogien om jentungen Herdis Hauge, med bøkene Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Nedreaas ble tidlig kjent som en kontroversiell forfatter som brøt tabuer. Forfatterskapet har et sterkt kvinnefokus, som i romanene Bak skapet står øksen hvor hun forsvarte tyskerjentene og Av måneskinn gror det ingenting fra 1947, hvor hun skremmende realistisk beskriver en kvinnes selvpåførte aborter. Nedreaas ble også sett som en viktig bidragsyter til arbeidet med å skape en moderne norsk novelle i tradisjonen etter den amerikanske short story. Forfatterskapet er helt sentralt i norsk etterkrigslitteratur.

Torborg Nedreaas var født i Bergen, og sterkt knyttet til byen og dens dialekt, men hun bodde også mye på Stord og tre år i Hellerup utenfor København i barndommen. Familien hun kom fra, var småborgerlig og sosialt ambisiøs. Derfor gikk hun på private skoler der hun ikke følte seg hjemme. Faren var kontormann, men ble aksjespekulant under den såkalte jobbetiden på slutten av første verdenskrig. Moren arbeidet som husholderske. Hun var halvt jødisk, oldebarn av en av de første jødene som fikk slå seg ned i Bergen, og Torborg hadde mye kontakt med den store slekten av jøder i Norge og Tyskland selv om moren og hun selv var kristne og døpt.

Det er mange spor av disse familieforholdene i bøkene hennes om Herdis, og i likhet med Herdis opplevde hun at foreldrene ble skilt, men også at morens nye mann ble et trygt feste. Etter en ganske lemfeldig skolegang, ble hun musikkelev og utdannet seg til pianist i Bergen med debutkonsert, og hun var også en tid musikklærer. I 1930 giftet hun seg med forretningsmannen Nicolay Kieding og fikk to sønner.

Da hun forlot mannen i 1938, valgte hun ukebladnoveller og radiokåserier i den private Bergen Radio, signert Tob Kieding, som levebrød. Inspirasjonen kom fra to nære venninner Annik Saxegaard og Zinken Hopp, som begge også var forfattere og radiokåsører, og særlig Annik bidro til at hun brukte bergensdialekten, ikke minst i novellesamlingen Trylleglasset. Som de to venninnene var hun en tid kunstnerbohem, blant annet var hun et år i Paris, men hun oppsøkte også de intense politiske debattene som foregikk i Bergen, særlig i Studentersamfunnet, der det var kommunistenes argumenter om den farlige politiske situasjonen som overbeviste mest.

Hun fikk oppført teaterstykket Magdalene på Den nationale scene i Bergen, men det fikk dårlig kritikk. Etter dette mislykkede forsøket på å bli dramatiker, flyttet hun i 1941 til Stord sammen med sønnene og moren, blant annet for å beskytte moren mot det de ante kom til å skje med jødene. Krigen gjorde henne til overbevist kommunist, men også til «seriøs» forfatter.

Hun skrev i denne perioden et par noveller i Arbeidermagasinet, og oppmuntret av magasinredaktør Nils Johan Rud, sendte hun inn tre noveller til Aschehoug forlag, som ble antatt, og hun fikk kontrakt på en novellesamling. Bak skapet står øksen kom ikke ut før høsten 1945, grunnet forfatterboikotten av naziststyrte forlag, men det var kanskje heldig. Etter flommen av heroiserende krigslitteratur som kom fra sommeren 1945, fikk hun kritikerros både for sin antiheroisme, sin dristighet i skildringen av tyskerjentene og sin beherskelse av novellesjangeren. 

Stigmatiseringen av kvinnene som hadde forhold til tyske menn rammet som kjent også deres barn. Høsten 1945 var hun en av dem som tok til orde offentlig (en annen var Tarjei Vesaas) mot en statlig kommisjon som foreslo å «løse problemet» med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære det nazistene visste, at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?

De første etterkrigsårene på Stord var hun både politisk aktivist, studieleder i marxisme og anmelder og skribent i en kommunistisk avis, Sunnhordland Arbeiderblad, som hun var med på å starte. Hun fikk likevel tid til å dra både til Bergen og Oslo, ivrig etter å delta i forfattermiljøet.

Gjennom det politiske arbeidet, fikk hun også en annen inngangsbillett til hovedstadsmiljøet. Hun traff den tidligere motdagisten, nå kommunisten, Aksel Bull Njå, på et møte i Leirvik på Stord, og i 1947 giftet de seg og bosatte seg på Nesodden i Oslo.

Hun var kommunist og fortsatte å være det etter at den kalde krigen hadde satt inn selv om hun og mannen ble ekskludert av kommunistpartiet sammen med noen av lederne i partiet i forbindelse med den såkalte Furubotn-saken i 1949. Kretsen av ekskluderte ble hennes viktigste fellesskap ved siden av forfattermiljøet, som hun alltid dyrket.

I romanen Av måneskinn gror det ingenting, utgitt i 1947, forteller en kvinne i løpet av en natt om sitt langvarige, ulykkelige kjærlighetsforhold til en mann, noe som resulterer i  gjentatte illegale og selvpåførte aborter, skildret realistisk og i blodig detalj. Boken har en interessant tilblivelseshistorie. Etter en fest for en forfatterkollega i Oslo, fikk Nedreaas en lignende historie fortalt til seg en sen natt, og i romanen etablerer altså forfatteren en lignende rammefortelling og nærhet mellom kvinnen som forteller og hennes tilhører, men her er tilhøreren en mann.

Romanen har lenge vært en kultbok, både fordi den skriver om en kvinnes seksuelle begjær og om den til da uhørte skildringen av blodige aborter. Den er riktignok ofte blitt feillest. Bokens budskap er ikke først og fremst «fri abort», men at kvinner må ha rett og mulighet til å få de barna de har unnfanget og ønsker. Boken ble filmatisert for fjernsyn og vist på NRK i 1987.

Trilogien om Herdis Hauge er en av de store norske oppvekstfortellingene og består av novellesamlingen Trylleglasset (1950) og romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Den viderefører den realistiske tradisjonen og forteller om et barns oppvekst i Bergen i den urolige tiden rundt første verdenskrig, dets forhold til verden og forholdet til foreldrene. Men sjangeren blir også fornyet gjennom at det brukes en novellistisk form, også i romanene, og at verden, menneskene og alt som skjer er sett gjennom barnet og ungjenten Herdis' blikk, med underliggjørende og poetisk effekt.

Kombinasjonen av samfunnskritisk realisme, innsikt i barnets psykologi og en rik vev av bilder skapt gjennom barnets sansninger ga Nedreaas den første norske Kritikerprisen i 1951. Det spilte antakelig også inn at Nedreaas ble sett som en viktig bidragsyter til arbeidet med å skape en moderne norsk novelle i tradisjonen etter den amerikanske short story, som ikke minst redaktør Nils Johan Ruud i Magasinet, tidligere Arbeidermagasinet, var en pådriver for.

Selv om hun aldri sluttet å opponere mot norsk offisiell politikk, beholdt Nedreaas en høy status som forfatter i offentligheten, og hun ble helt fra 1950-tallet brukt som radiokåsør i NRK og oppleser av egne verk. Nedreaas skrev også flere hørespill, blant annet Madame (1956) og Siste stasjon (1958). Budskapet i kåseriene var ofte kontroversielt, men stemmen og den underfundige formen blandet med poetiske hverdagsbetraktninger var elsket av mange. Kåseriene finnes i Ytringer i det blå (1967) og Vintervår (1982).

Det er et kvinnefokus i nesten alt Torborg Nedreaas har skrevet, som ikke alltid er uproblematisk. Nils Johan Rud kritiserte henne for å fremstille kvinner som slaver av sitt seksuelle begjær. Men opptattheten av kvinner var noe hun delte med mange i det sentrale, radikale forfattermiljøet i tiden etter krigen, og det ga henne innpass i den delen av litteraturmiljøet, der hun ønsket å være, blant de radikale og kvinnepolitisk aktive i kretsen rundt bladet Kvinnen og Tiden og senere Vinduet, med blant andre Inger Hagerup og Nic Stang.

Da den kalde krigen kom, så mange på Torborg Nedreaas som politisk naiv og altfor Sovjet-lojal, og de fikk det bekreftet av den apokalyptiske romanen De varme hendene (1952). Utgivelsen av Musikk fra en blå brønn i 1960 feiet imidlertid innvendingene mot henne til side, og til og med den konservative Alf Larsen hyllet romanen for sine litterære og moralske kvaliteter.

Til Nedreaas' 70-årsdag ble festskriftet Nordens svale utgitt. Samlede verker I–VII kom i 1982.

  • Bak skapet står øksen (noveller) 1945 Les boken hos bokhylla.
  • Før det ringer tredje gang (noveller) 1945
  • Av måneskinn gror det ingenting (1947) Les boken hos bokhylla.
  • Trylleglasset (1950) Les boken hos bokhylla.
  • De varme hendene (roman) 1952
  • Stoppested (1953) Les boken hos bokhylla.
  • Den siste polka (noveller) 1953
  • Musikk fra en blå brønn (roman) 1960
  • Ytringer i det blå (radiokåserier) 1967
  • Ved neste nymåne (roman) 1971
  • Det dumme hjertet (hørespill) 1978
  • Vintervår (essays) 1982
  • Gjennom et prisme (utvalg fra «Trylleglasset») 1983
  • Noveller – og noen essays (prosa) 1995
  • Modal, Bitten, red (1976) Nordens svale : festskrift til Torborg Nedreaas på 70-årsdagen 13. nov. 1976, (Torborg Nedreaas-bibliografi: 135-42), Finn boken
  • Aase, Laila (1999) Om Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas,  (Veier til verket) Finn boken
  • Rottem, Øystein (1995) Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til MehrenFinn boken
  • Iversen, Irene (2009) Torborg Nedreaas : menneske i en uværstid

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.