Øvre Richter Frich

Frich vokste opp på Byneset ved Trondheim og i Bergen, i en solid prestefamilie. Han fikk en fri oppdragelse og ble av sin mor oppfordret til å lese historiske verker og eventyrlige romaner. Slik fikk han sans for spenning og dramatikk, mens skolegang og hardt arbeid interesserte ham mindre.

Etter examen artium på Hamar 1891 og anneneksamen 1892 studerte han først jus en tid og deretter medisin, men fullførte ingen av delene. I studietiden utmerket han seg som en kraftfull idrettsmann innen grenene boksing, bryting og roing. Gjennom idretten ble muskelkraft og maskuline verdier viktige for ham, sammen med tanken om individuell frihet og ideen om det gode liv. Selv sammenfattet han sin personlighet på denne måten: «Jeg har ingen livsanskuelse og intet program, men forsøker at være mig selv til det ytterste. Lider av mangel på ærgjerrighet og vil forsøke at leve og dø som et mannfolk.» En slik livsanskuelse gjorde det naturlig for ham å søke seg til et fritt yrke, og som 21-åring ble han redaksjonssekretær i Trondhjems Adresseavis.

1895 reiste han til Kristiania, etter å ha fått ansettelse som journalist i dagsavisen Ørebladet. To år senere giftet han seg med Olga Hansen, og sammen fikk de tre barn. Frich forlot deretter alt som smakte av familieliv og forpliktelser, skilte seg og giftet seg på ny 1907 med norsk-finske Aja Basilier-Magelssen. Hun var skuespiller og bohem, og tilhørte i likhet med sin mann den såkalte «pjolterintelligentsiaen» på Grand Café. Sammen med personligheter som Sven Elvestad, Herman Wildenvey og Olaf Bull ble Frich en del av et fargerikt og alkoholisert miljø, der livet ble levd hardt og over evne.

Han var nå ansatt i Aftenposten, der han fra 1900 til 1910 var en profilert reporter under den legendariske sjefredaktør Amandus Schibsted. Han dekket store begivenheter som brannen i Ålesund 1904 og unionsoppløsningen 1905, og på grunn av sin friske og umiddelbare språkføring er han i ettertid blitt regnet som en fornyer av norsk reportasjejournalistikk.

Men hans skarpe penn skaffet ham også uvenner, og disse gav ham økenavn som «Forøvrig Riktig Frekk» og «Øverst ikke Riktig Frisk». Siden var Frich i kortere tid ansatt som redaktør i Verdens Gang (1910-1911) og Bergens Aftenblad (1913-1914), men etter det ønsket han ikke lenger fast arbeid.

To år før hadde han debutert skjønnlitterært med spenningsromanen De knyttede næver, og etter bokens voldsomme suksess fant Frich ut at han ville leve et fritt og ubundet liv. I likhet med romanhelten Jonas Fjeld reiste han de neste 20 årene Jorden rundt, mens han levde et utsvevende liv. Samtidig skrev han røverromaner på løpende bånd for å holde regningene fra livet, og han brukte mye av sin egen personlighet i bøkene. Ofte la han handlingen til steder der han selv hadde vært, blant annet Svalbard og Sør-Amerika, og overalt lot han sitt litterære alter ego Jonas Fjeld bekjempe kommunister og andre revolusjonære krefter.

Skikkelsen Jonas Fjeld kan beskrives som en blanding av Indiana Jones, James Bond og Arnold Schwarzenegger – nordisk av utseende, med isblå øyne og stål i ben og armer. Av yrke er han kirurg, mens hans egentlige kall består i å holde samfunnet rent for mindreverdige og nedbrytende elementer. De 21 bøkene i Fjeld-serien er til dels svært velskrevne, med fantastiske oppfinnelser og halsbrekkende episoder, og de passet godt til mellomkrigstidens opphetede mentale klima – med store politiske, sosiale og rasemessige motsetninger. Frich var rett mann til rett tid, og få eller ingen reagerte på at skurkene i bøkene hadde mørk hud og jødiske trekk – mens Jonas Fjeld var blond og høyreist.

Tidens rasetenkning kommer tydelig til syne i mange av Frichs bøker, som ble utgitt i tiden frem til 1942, og dette har i ettertid heftet ved ham. Særlig i 1960- og 1970-årene ble bøkene om Jonas Fjeld trukket frem, og Frich ble stemplet som en ytterliggående fascist av blant annet litteraturforskeren Willy Dahl. Litterært sett kan dette diskuteres, siden mellomkrigstidens populærlitteratur generelt var preget av en sterkt konservativ tendens. Dessuten var privatpersonen Frich et uttalt apolitisk menneske, uten parti- eller foreningstilhørighet av noe slag – verken før eller under den annen verdenskrig, og hans meninger bør sees som uttrykk for en utbredt kulturkritisk ånd. Dette gjelder også Frichs øvrige forfatterskap, som består av 40 bøker av vekslende kvalitet, hvorav de fleste spenningsromaner. Sammen med Kitty Wentzel skrev han også en kokebok, Bordets glæder (1925), og dessuten Boken om tobakk (1934).

Alt i alt solgte Frich minst to millioner bøker, og han ble oversatt til ni språk. Forfatterskapet førte med seg berømmelse og betydelige inntekter, men Frich levde sterkt og brente sitt lys i begge ender. De siste 15 år av sitt liv tilbrakte han i Sverige, i konstant pengenød og med sviktende inspirasjon og helse.

En kuriositet er at musikeren Jonas Fjeld og humorbandet Prima Vera tok sine navn etter personer i Frichs bøker.

• Maleri (hoftebilde) av Ludvig Karsten, 1917; gjengitt i Ku&K 1935, s. 140

• Studentene av 1891, 1916
• E. Frich: Minner fra et langt og lykkelig liv, 1929
• N.-Aa. Sørgaard: Fire forfattere og norsk fascisme, 1973
• B. Carling: Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år, 1976
• E. H. Schiøtz: Øvre Richter Frich. En bio-bibliografi, 1982
• A. Østberg: Mormor forteller (upubliserte memoarer), 1988
• W. Dahl: Dødens fortellere, 1993
• C. H. Gylseth: ... seg selv til det ytterste. Øvre Richter Frich og hans forfatterskap, 1997