Skuespillet En fallit av Bjørnstjerne Bjørnsson. Førsteutgaven fra 1875.

En fallit av Bjørnstjerne Bjørnson. Falt i det fri (Public domain)

Realisme brukes om skjønnlitteratur som skildrer en verden som er svært lik den faktiske virkeligheten: Personene i historien kunne ha levd, hendelsene kunne ha skjedd og miljøene kunne ha eksistert. Realistisk litteratur er virkelighetstro, til forskjell fra for eksempel fantastisk litteratur, som inneholder elementer som ikke finnes i den virkelige verden.

Realismen brukes også om en litterær periode fra rundt 1830 til 1890 da det ble vanlig å gi en mer inngående skildring av samfunnet i sin fulle bredde, og å ta opp politiske spørsmål i diktningen.

I en realistisk skrivemåte presenterer altså teksten noe som faktisk kunne ha eksistert. Begrepet brukes mest om romaner, noveller og skuespill , men kan også brukes om lyrikk. Oftest vil realistisk litteratur gjengi trekk ved den ytre virkeligheten, men vi kan også snakke om psykologisk realisme, som gjengir tanker og følelser på en troverdig måte. I en realistisk fortelling kan fortellerens subjektive perspektiv og stemme være sterkt til stede, eller de kan være forsøkt gjort mer usynlige.

Personene i realistisk diktning er troverdige, og situasjonene er sannsynlige. Hvis handlingen følger en formel eller hvis personene er stiliserte eller romantiserte, snakker vi ikke lenger om realistisk litteratur, selv om skrivemåten ellers er realistisk. Eksempler på slik formelbasert litteratur er kriminallitteratur hvor helten alltid løser saken og romantiske føljetongromaner med idealiserte hovedpersoner.

Realistisk litteratur skiller seg fra mytologisk litteratur, idealiserende litteratur, didaktisk litteratur, fantastisk litteratur, symbolsk litteratur og visse varianter av modernistisk litteratur.

Et element av realisme vil være til stede i så å si alle former for litteratur, fra Homers Odysseen og de klassiske greske tragediene til dagens romaner.

Noen eksempler på nyere realistisk diktning er Per Pettersons Ut og stjæle hester (2001) og Helga Flatlands Bli hvis du kan, reis hvis du må (2005).

Realismen som litterær epoke oppstod så smått på 1830-tallet og sluttet rundt 1890. Den vokste fram som en reaksjon mot de mer virkelighetsvegrende sidene ved romantikken, men også i klar forlengelse av romantikkens samfunnskritiske sider.

Den nye realistiske litteraturen tok ofte opp problemer i samfunnet. Den danske kritikeren Georg Brandes formulerte dette i 1871 som å «sette problemer under debatt». Litteraturen kunne likevel ha virkelighetsskildringen som et nøytralt mål i seg selv. For den marxistiske filosofen Georg Lukacs var det den klassiske realismens kjennetegn at den maktet å gi et levende bilde av hele samfunnet og dets sentrale klassebaserte konfliktlinjer. I Norge er Camilla Colletts Amtmandens døttre, Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken og Alexander Kiellands Garman & Worse viktige litterære utgivelser fra den realistiske perioden. Les mer i avsnittet «I Norge» i historikkdelen av artikkelen.

På 1870 og 80-tallet gled realismen av og til over i naturalisme, som i enda større grad fokuserte på samfunnsproblemer og urettferdighet, og nyromantikken, som i stedet tok for seg subjektiv opplevelse, følelser og fantasi.

Diktning har til alle tider hatt realistiske trekk, men det er først med den moderne romanen, slik den oppstod i England i første halvdel av 1700-tallet, at forfatterne begynte å skrive skjønnlitteratur om alminnelige mennesker og hendelser som leseren kunne kjenne seg igjen i. Forfattere som Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fielding var blant de første som skrev slike virkelighetsnære romaner.

Den kjente engelske kritikeren Samuel Johnson skrev at ”[t]he works of fiction with which the present generation seems more particularly delighted are such as exhibit life in its true state, diversified only by accidents that daily happen in the world” (175). Johnson mente at slike virkelighetsnære romaner hadde langt større påvirkningskraft enn tidligere litteratur. I fortidens litteratur lå både dyder og laster langt unna lesernes dagligliv; nå, mente han, ble det viktigere enn noen gang å holde den moralske fanen høyt.

I romantikken utviklet denne realistiske skrivemåten seg videre. Da Walter Scott anmeldte Jane Austens roman Emma i 1818, skrev han at man de siste femten eller tjue årene hadde fått romaner hvor forfatteren kopierte fra dagliglivet slik det virkelig er. (”such common occurrences as may have fallen under the observation of most folks”.[1])

På 1830-tallet beskrev de franske romanforfatterne Honoré de Balzac ogStendhal det franske samfunnet etter revolusjonen på en ny og realistisk måte. De ulike personene ble i sterkere grad forstått ut fra den samfunnsklasse de tilhørte, og de var tydeligere plassert inn i sin tid og sitt miljø. I Frankrike ble det lille tidsskriftet Le réalisme etablert i 1856, og året etter fikk selve begrepet sitt større gjennomslag i forbindelse med rettssaken mot Gustave Flauberts Madame Bovary, som var anmeldt for usedelighet. Både påtalemyndigheten og dommeren anklaget Flaubert for overdreven realisme, uten at Flaubert selv ville ha noe med begrepet å gjøre.

I England ble begrepet «realisme» mer positivt anvendt. I 1856 anmeldte den unge George Eliot tredje bind av kunsthistorikeren John Ruskins Modern Painters:

Den uendelig verdifulle sannhet [Ruskin] lærer oss, er realismen – doktrinen som sier at all sannhet og skjønnhet oppnås gjennom et ydmykt og nøyaktig stadium av naturen, og ikke ved å erstatte den håndfaste og definitive virkeligheten med vage former fostret av fantasien på følelsenes tåker. (Eliot 1990, s. 368)

I et essay fra 1858 stilte Eliots livsledsager, kritikeren George Henry Lewes, følgende krav til realisme i litteraturen:

Gi oss enten ekte bønder, eller la dem være i fred. Mal enten intet draperi, eller mal det med den ytterste nøyaktighet. La menneksene være stille, eller la dem snakke slik mennesker med deres klassebakgrunn faktisk gjør. (Lewes 2001, 37-38)

George Eliot skulle selv bli den engelske realismens kanskje mest typiske representant, ikke minst i hovedverket Middlemarch (1871/72). William Thackeray og Charles Dickens kan også regnes som store realister, selv om de har mer innslag av melodrama, høykomikk og groteskerier enn den mer alvorlige Eliot. I Russland erLev Tolstojs romaner Krig og fred og Anna Karenina gode eksempler på realistiske romaner.

I Norge er pionerverket innen realismen Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1854/55), som også er en av de første romanene i Norge. Collett ble etterfulgt av forfattere som Alexander Kielland (Garman & Worse, 1880), Jonas Lie (Familien paa Gilje, 1883), Henrik Ibsen (Et dukkehjem, 1879) og særlig Bjørnstjerne Bjørnson, med skuespill som En Fallit (1875) og Det ny System (1879), samt romanene Magnhild (1877) og Det Flager i Byen og på Havnen (1884). Bjørnsons realistiske skrivemåte var på mange måter etablert allerede med bondefortellingene fra slutten 1850-tallet.

I norsk litteraturhistorieskriving er det vanlig å si at realismen på 1870- og 1880-tallet av og til gled over i naturalisme, som i sterkere grad så menneskene bestemt av sin arv og sitt miljø. Amalie Skrams bøker om Hellemyrsfolket er her et hovedeksempel. På 1890-tallet oppstod så en nyromantisk strømning, og på samme tid, både nasjonalt og internasjonalt, starter modernismen som en ny litteraturhistorisk hovedepoke.

Realismen som skrivemåte fortsatte å stå sterkt også i det tjuende århundret. Nyrealistiske romanforfattere som Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun og den sene Knut Hamsun er alle samfunnsskildrere og realister, på hver sin karakteristiske måte.

I 1955 hadde Agnar Mykle blitt angrepet for bruk av levende og gjenkjennelige modeller i Sangen om den røde rubin.

På 1970-tallet stod politikken i sentrum av kultur og litteratur, og vi fikk en ny politisk radikal realisme i romaner av Dag Solstad, Liv Køltzow og andre.

På 2000-tallet har den realistiske diktningen tatt enda et skritt ved at forfatterne åpent skriver selvbiografiske romaner, ofte kalt virkelighetslitteratur. Dette har ført til flere debatter om hvor langt romanen kan gå i å fremstille levende personer og om privatlivets fred, for eksempel rundt bøker av Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. Sentralt i denne debatten står også spørsmålet om litteraturen i det hele tatt kan eller bør gjengi virkelighet eller om også den realistiske litteraturen alltid først og fremst må leses som fiksjon, form og fantasi.

  • Eliot, George (1990) Selected Essays, Poems and Other Writings. Red. A.S. Byatt og N. Warren. Harmondsworth: Penguin Books
  • Lewes, George Henry (2001) [1858] ”Realism in Art: Recent German Fiction” i The Nineteenth-Century Novel: A Critical Reader. Red. Stephen Regan. Psychology Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.