Paulus Utsi

Paulus Utsi er en samisk poet og duojár som ble født på Lyngseidet i 1918 og døde i Porjus i 1975. Utsi skrev på nordsamisk. Han skrev hele livet, men rakk bare å gi ut ei bok mens han levde, diktsamlinga Giela giela (1974). Andre dikt og tekster har blitt utgitt posthumt, mange av dem redigert og oversatt av hans kone Inger Utsi. Etter hans død kom Giela gielain (1980), Don čanat mu alccesat (1992) og Följ stigen; texter 1941-1974 (2000).

Utsi var den første samiske forfatteren med stor gjennombruddskraft i etterkrigstida og ble en viktig inspirasjonskilde for yngre, samiske forfattere, blant andre hans slektning Nils-Aslak Valkeapää. Utsis status er i dag spesielt høy blant svenske samer og hans mest kjente dikt «Goahtoeanan», som har blitt tonesatt av Lars-Wilhelm Svonni, regnes av mange samer i Sverige som en samisk nasjonalsang nummer to.

Paulus Utsis foreldre var reindriftssamer i Könkämä sameby, med sommerbeite i Lyngen og vinterbeite i Karesuando i Nord-Sverige. Etter at en ny reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige i 1919 hadde fratatt svenskregistrerte samer beiterett i Norge, ble familien tvunget til å flytte med reinflokken, sørover til Sirkas sameby i Jokkmokk. Det eksakte tidspunktet for flyttinga er uklart. Utsi selv skrev senere at familien flyttet allerede i 1922, men i kirkebøkene er flyttinga registrert først i 1926. Da hadde familien Utsi i løpet av få tiår først blitt drevet fra Jukkasjärvi til Kautokeino og derifra videre til Karesuando før de endte opp i Sirkas.

Her opplevde familien ei ny utfordring. I 1920 ble Luleälven gjort til et nasjonalt satsingspunkt for vannkraft og gjennom hele livet var Paulus vitne til hvordan oppdemminger stjal mer og mer beiteland i Sirkas sameby. Presset mot reindrifta og den samiske kulturen preget Utsis forfatterskap sterkt. I innledninga til debutsamlinga si, Giela giela, skriver han: «Varför reser seg inte samen med att skriva?» For Paulus Utsi var litteraturen et ledd i kampen for å overleve.

Reindrift var likevel der han hentet krefter, tanker og fred. På grunn av sin helse kunne ikke Paulus Utsi jobbe for fullt i reindrifta da han allerede som ung fikk en nyresykdom. Dette gjorde at han måtte se etter alternative måter å livberge seg. Han jobbet i flere år som lærer i duodji, tradisjonelt samisk håndverk, på den samiske folkehøyskolen i Jokkmokk, Samernas utbildningcentrum. På skolen jobbet også Inger Huuva (gift: Utsi) som lærer, og de to giftet seg senere. Inger Utsi var en viktig støttespiller for Paulus, både som motivator og som med-dikter. Nyresykdommen er noe som også kan ha vært en motivasjon for å begynne å skrive. Paulus var var en person med et åpent sinn, og for han var det viktig å treffe forfattere fra andre steder. I 1968 deltok Paulus Utsi på «Biennales Internationales de Poseie» i Belgia.

Utsi hadde også jobber innenfor ulike næringer, blant annet innen turistnæringen. Han holdt også duodjekurs etter at han var sluttet son lærer, og han holdt sang- og joikekurs.

Paulus Utsi døde av hjertesvikt på nyåret 1975.