Synnøve Solbakken

Synnøve Solbakken er en bondefortelling av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1857. Verket er i dag Bjørnsons mest kjente etter nasjonalsangen «Ja, vi elsker dette landet». Begge regnes som viktige bidrag til den norske nasjonalromantikken.

Synnøve Solbakken
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Axel Eliassons Kunstförlag .
Lisens: CC BY SA 4.0

Synnøve Solbakken er en bondefortelling av Bjørnstjerne Bjørnson. Den ble utgitt i 1857, først som føljetong i Illustreret Folkeblad og deretter samlet på Johan Dahls forlag. Fortellingen var den første teksten Bjørnson fikk trykket som bok, og regnes dermed som hans litterære debutverk. Verket fikk raskt mange lesere, og er i dag Bjørnsons mest kjente etter den norske nasjonalsangen «Ja, vi elsker dette landet». Begge regnes som viktige bidrag til den norske nasjonalromantikken.

Handling

Synnøve Solbakken forteller historien om Torbjørn Granliens oppvekst på, og senere reise fra den skyggefulle gården Granlien til den solrike gården Solbakken, hvor han vinner den jevnaldrende Synnøves hjerte. Til tross for tittelen, er det altså Torbjørn som står i sentrum for handlingen; det er han som innledningsvis står i vinduet på Granlien og drømmer om livet på Solbakken, og han som avslutningsvis sitter i vinduet på Solbakken og ser tilbake på Granlien.

Boken er inndelt i ni kapitler, men handlingen leses gjerne som en dannelsesfortelling i tre deler à tre kapitler, som markerer Torbjørns utvikling fra barndom via ungdom til voksen. Fortelleren opplyser tidlig at eldstesønnen på Granlien gjennom generasjoner vekselsvis har båret navnene Torbjørn og Sæmund, men at lykken ikke har tilfalt dem som het Torbjørn. I et forsøk på å omgå denne «skjebnestenen», går Sæmund inn for å oppdra Torbjørn med hard hånd. Selv dras Torbjørn mellom lyset på Solbakken og et indre mørke som særlig trigges av gårdsgutten Aslak.

Selv om Sæmund etter hvert sørger for å fordrive Aslak fra gården, og Torbjørn gjennom oppveksten knytter nære bånd til Synnøve, representerer Torbjørns stridige natur og hang til å slåss en vedvarende trussel i fortellingen. Handlingen kulminerer under en bryllupsfest på gården Nordhaug, hvor Torbjørn blir livstruende skadd i en slåsskamp. Mens Torbjørn svever mellom liv og død, synger Synnøve sørgmodig: «Nu Tak for Alt ifra vi var smaa / og legte sammen i Skog og Lage. / Jeg tænkte Legen skulde gaa / oppi de graanende Dage». Torbjørn får imidlertid helsen tilbake og viser at han har vokst av seg villskapen. Til slutt beslutter Sæmund at tiden er moden for å ta sønnen med til Solbakken for å be om Synnøves hånd.

Sjanger

Synnøve Solbakken lar seg ikke uten videre plassere sjangermesssig. Den kan beskrives som en kort roman, eller en lang novelle. Bjørnson bruker selv betegnelsen «fortelling», nærmere bestemt bondefortelling – som også er foreslått som en egen sjanger. Ifølge litteraturforsker Sigurd Aa. Aarnes kjennetegnes denne sjangeren ved 1) den sceniske, kommentarfrie fortellerteknikken, 2) de innlagte sangene og drømmene, og 3) dannelsesromanens ytre utforming. Et kjent eksempel på den sceniske fortellerteknikken finnes i den såkalte «sekkebæringsscenen» i slutten av tredje kapittel, mens Synnøves sang til Torbjørn – samt en rekke rim og regler med klare allusjoner til folkediktningen – representerer lyriske innslag.

Litteraturhistorisk plassering

På 1850-tallet skrev Bjørnson vekselsvis bondefortellinger og historiske skuespill. Dette «vekselbruket» inngikk i Bjørnsons nasjonale program, hvor hensikten var å gi nordmenn et historisk og litterært anegalleri, samt en nasjonalkarakter i den idealiserte norske bonden. Mens bondefortellingenes fortellerteknikk og skjebnemotiv kan leses som lån fra den norrøne sagalitteraturen, lå Bjørnson i forkant i sin tid med skildringen av bonden som bærer av nasjonens demokratiske ideal. Det norske nasjonsbyggingsprosjektet gjenspeiles dessuten i Synnøve Solbakkens utgivelseshistorie, hvor språket gradvis fornorskes i utgavene fra 1857 til 1872, da Bjørnson for første gang utga bondefortellingene samlet. 1872-utgaven ligger også til grunn for Francis Bulls «standardutgave» i Bjørnsons samlede verker (1919–1920).

Utbredelse og status – fra nasjonsbygging til nasjons-ombygging

Synnøve Solbakken har opp gjennom årene utkommet i en rekke utgaver, og har et samlet opplagstall på nærmere 600.000 bare i Norge. I tillegg har verket hatt mange lesere både i Sverige og Danmark. I innledningen til en dansk skoleutgave fra 1945, opplyser utgiveren Niels Nielsen at ingen forfatter – unntatt H. C. Andersen – har blitt lest av flere danske ungdommer enn Bjørnson. I Sverige har verket en egen filmhistorie med tre innspillinger (John Brunius 1919, Tancred Ibsen 1934 og Gunnar Hellström 1957). Synnøve Solbakken er ellers oversatt til 18 ulike språk, flere allerede i Bjørnsons egen levetid. Verket har også hatt mange amerikanske lesere, spesielt blant etterkommerne av norske utvandrere i Midtvesten.

Til tross for den urokkelige posisjonen Synnøve Solbakken har i norsk litteraturhistorie, har leserne blitt færre de senere årene. Foruten en tekstkritisk utgave ved Sigurd Aa. Aarnes i anledning verkets 150-årsjubileum i 2007, samt ulike samleutgaver av Bjørnsons verk, er Synnøve Solbakken kun trykt i skole- og studieutgaver i årene etter 1950, hvor den siste utkom i 1990. Dette kan indikere at fortellingen om Torbjørn og Synnøve i dag fremstår utdatert for mange lesere. Samtidig er det også tegn til at verket har fornyet relevans blant norske skoleelever med minoritetsbakgrunn. I forbindelse med en jubileumsutstilling om Synnøve Solbakken på Nasjonalbiblioteket i 2010, ble fem elever fra Haugenstua skole i Oslo, alle med minoritetsbakgrunn, intervjuet om verket. Her ga de både uttrykk for at de kjente seg igjen i fremstillingen av barneoppdragelse og kjønnsroller, og at plotet var velkjent fra filmer fra foreldrenes hjemland – selv om språket i fortellingen opplevdes lite moderne.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, Per Thomas 2001. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo
  • Bull, Francis 1958. Norges litteratur. Fra februarrevolusjonen til første verdenskrig. Fjerde bind, annen del i Norsk litteraturhistorie (red. Bull, Paasche, Winsnes og Houm), Aschehoug. Oslo
  • Fidjestøl, Bjarne m.fl. 1994. Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer. Cappelen Akademisk Forlag. Oslo
  • Ommundsen, Åse Marie 2013. «En roman for vår tid? Synnøve Solbakken i det flerkulturelle klasserommet», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo
  • Tvinnereim, Audun (red.) 1970. Vurderinger av Synnøve Solbakken. Universitetsforlaget. Oslo
  • Undheim, Inga H. 2013. «Til seters – Synnøve Solbakken som nasjonalroman», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo
  • Øyslebø, Olaf 1982. Bjørnsons «bondefortellinger». Kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
  • Aarnes, Asbjørn Aa. 2007. «Resepsjonshistorie», i Synnøve Solbakken. Aschehoug. Oslo

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg