Rolf Jacobsen (1907–94), norsk forfatter som med debutsamlingen Jord og jern (1933) brakte teknologien inn i norsk poesi. Jacobsen hadde en enestående evne til å skape bilder hvor natur og teknikk sammenstilles på nye måter, som i hans mest kjente dikt «Landskap med gravemaskiner» fra 1954. Diktene kjennetegnes av en fortellende snakketone, og formidler spennet mellom en moderne livsfølelse og en livsfølelse knyttet til en annen tid. Jacobsen blir regnet blant det tyvende århundrets største norske poeter. Han er også den mest oversatte til andre språk. Med kjærlighetsdiktene i sin siste samling, Nattåpent, ble han også en av våre mest folkekjære lyrikere.

Rolf Jacobsen hadde sine første barneår i Oslo, der faren var tannlege. I 1913, da Rolf var seks år gammel, flyttet familien til Åsnes i Solør, hvor han bodde til han returnerte til Oslo for å gå på Fagerborg skole. Etter artium studerte han teologi og filologi ved Universitetet i Oslo, men han tok aldri noen eksamen. I studietiden var han aktiv i Akademisk korforening, hvor han diktet flere sanger, og han fikk utgitt noen komposisjoner på Norges musikforlag under psevdonymet Rolf Høvre. I studietiden var han også aktiv i den sosialistiske studentorganisasjonen Clarté.

I 1933 kom debuten Jord og Jern. Like etter flyttet han til Flisa, hvor han i en årrekke livnærte seg som journalist og siden redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad.

Jacobsen var leder av Åsnes Arbeiderparti, men meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940. For sine lederartikler som redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad ble han i rettsoppgjøret etter krigen dømt til tre og et halvt års straffearbeid og løslatt i 1947. Han var også ekskludert fra forfatterforeningen i perioden 1945 til 1953.

Etter å ha sonet fikk han i 1949 jobb i en bokhandel på Hamar, men det tok tid før neste utgivelse, Fjerntog, kom i 1951. I 1954 fikk han et gjennombrudd med samlingen Hemmelig liv, og i 1960 ble han nominert til kritikerprisen for diktsamlingen Brev til lyset. I 1961 fikk han jobb som journalist og nattredaktør i Hamar stiftstidende, hvor han jobbet fram til 1971.

Med debutsamlingen Jord og jern fra 1933 markerte Jacobsen seg som en moderne lyriker som brukte motiver fra moderne teknikk. Samlingen Jord og jern består av to deler hvor diktene i den første har titler som «Myr», «Bre», «Fjellsjø» og «Saueland», mens diktene i annen del har titler som «Kraftledning», «Flyvemaskiner», «Avis» og  «Industridistrikt». Til Arbeiderbladet sier Jacobsen: «Boken er en samling landskapsbilleder, hvor jeg sammenligner mellem naturen og teknikken. Det er ikke kontrastene jeg setter op i relieff, men derimot likhetene.»

Debutsamlingen inneholder mange dikt som kan minne om den norrøne eddadiktningen: korte, huggende verselinjer med ekspressive naturbilder. Det er imidlertid ikke dette som skulle bli Rolf Jacobsens diksjon, men heller de lange, rolige bevegelser og en sammenskriving av natur og kultur innenfor samme dikt.

Anmeldelsene var overveiende positive, men noen etterlyste menneskene i Jacobsens dikt. Gunnar Reiss-Andersen, i Dagbladet, kaller Jacobsen en «tingens dikter», og plasserer ham innenfor retningen «saklighet».  I 1935 kom diktsamlingen Vrimmel, og som etablert forfatter meldte Jacobsen seg inn i forfatterforeningen.

Først seksten år etter forrige diktsamling kom det en ny bok, Fjerntog (1951). Det er en søkende, kontemplativ Rolf Jacobsen vi møter, med dikttitler som «Matutin» (morgenbønn) og «Dies illae» (den ytterste dag), dikt som vitner om hans konvertering til katolisismen samme år. Også i forhold til skriftspråknorm er han søkende, her fins samnorskformer som «høg», «heim» og «vatten», mens han både før og etter skriver et konservativt bokmål, med ordformer som «nu», «efter», «leber», «sne», «dig».

Hemmelig liv (1954) regnes av flere som Rolf Jacobsens egentlige gjennombrudd. Det er her vi finner «Landskap med gravemaskiner», «Tømmer» og «Pavane». Ofte er det en lakonisk humor i diktene, og en fortellende stil, noe som gjenspeiler seg i de lange verselinjene.  

Hos de fleste poeter finner man en utvikling når det gjelder endringer i formspråk og motivvalg. Rolf Jacobsen er fullt ferdig poet allerede i debuten. Hans motivvalg og poetiske diksjon er på mange måter den samme gjennom femti år, på tross av noen aksentforskyvninger. For eksempel blir det flere dikt som formidler reiseinntrykk utover i forfatterskapet,  fra og med Brev til lyset, 1960, noe som henger sammen med økt reising og Jacobsens generelle reiseglede.

I Solør bodde den unge Rolf Jacobsen så nær jernbanen at huset ristet hver gang et tog kjørte forbi. Et viktig motivområde i Rolf Jacobsens poesi ble nettopp tog og jernbane, noe som er til stede allerede i debuten, som i diktet «Jernbaneland», en ode til det fysiske nettverket jernbanen representerer. Videre er det de store barskogene på Østlandet som er Jacobsens landskap.

Spor av hans avisliv finnes i dikttitler som «Avis», «Morgenavisen», «Deadline kl. 23», og i en boktittel som Headlines (1969). Likevel vektlegger Jacobsen forskjellen mellom dikteren og journalisten: «Diktningen er for i morgen. Journalistikk er for i dag,» sier han i et intervju i 1975. «Som forfatter føler jeg meg mere i slekt med vitenskapsmenn og oppdagelsesreisende enn f.eks. med journalister som klipper tilværelsen opp i timer og sekunder og har lett for å miste perspektivene.»

Fra slutten av sekstitallet (Headlines, 1969) og utover på 70-tallet blir miljøengasjement et markant innslag i hans bøker, samtidig som en annen dikttype får større plass: «metadiktet» – dikt som handler om diktning, ord og inspirasjon, eller om kunsten generelt. 

Og: helt til slutt, med sin siste diktsamling (Nattåpent), blir Rolf Jacobsen kjærlighetslyriker, i dikt som handler om konas sykdom og død. Disse diktene gjorde ham til en av Norges mest folkekjære lyrikere.  

«Det er noe vi har glemt» lyder som en undertekst i flere av Rolf Jacobsens dikt. Det er en ro vi har mistet, det er en enhet som har gått tapt. «Det må ha bodd noen her før / som var mere kjente her enn vi er blitt» heter det i diktet «Hundvåko» (1979), i en refleksjon over gamle stedsnavn. Navnene svarer ikke lenger til noe i oss, det har skjedd et brudd, som ikke kan leges. Dette er en typisk modernistisk tematikk, at det er et avgjørende skille mellom før og . At vi har glemt noe, behøver ikke bare være det at en helhetsforståelse har gått tapt, men også det at vi i våre daglige, automatiserte handlinger glemmer det sansenære og konkrete. Rolf Jacobsens lyrikk er ikke et prosjekt som forsøker å hele det førstnevnte bruddet – den nye situasjonen er definitiv – men diktene søker ofte å utvide vår persepsjon av verden. «Jeg er en ensom lytter – ute ved forpostene. En observatør,» sier han i et intervju i 1979.  «Kanskje har jeg fått en litt lengre antenne på min mottager enn folk flest. Kanskje kan jeg ta inn andre stasjoner enn de vanlige. [...] Jeg er ingen profet – jeg avskyr det ordet. Jeg gjør noen observasjoner.»

En dikterisk teknikk en ofte finner hos Jacobsen, er en sammenstilling av og oppramsing av ulikeartede ting, som i «Stillheten efterpå» (1965): «Prøv å bli ferdige nu/med provokasjonene og salgsstatistikkene,/søndagsfrokostene og forbrenningsovnene, /militærparadene, arkitektkonkurransene / og de tredobbelte rekkene med trafikklys.» Ved at ord fra ulike livsverdener stilles side om side, oppstår en metaforisk effekt, der vår vante sortering av behagelig/ubehagelig, dagligdags/fremmed blir utfordret. Og nye sammenhenger kommer til syne.

Til forskjell fra flere andre modernistiske lyrikere finner vi lite av syntaksoppløsning i Jacobsens dikt og også lite bruk av grafiske effekter. Ofte er det en rolig snakketone i diktene hans, en samtalende form som ikke slår noe fast, men heller spør: «Billedavtrykket efter sten / som har ligget lenge i jorden, / ligner det ikke ansikter som har grått?» («Blind sang», 1960). Et annet trekk i samme retning er bruken av muntlige markører, for eksempel en type gjentagelse som er vanlig i muntlig tale: «Jeg skjønner ikke skrift på sne, det gjør jeg ikke [...]» («Et kinesisk dikt», 1956), eller innslag av sjargong: «Næmmen, der stårn. / Også midt i dieselrøyken da dere» (1979).

Utstrakt bruk av besjeling i diktene fører i mange tilfeller over i små mytiske fortellinger, der teknologien «animiseres»: Heisekranene har nebb, gravmaskinene munn; bussene sees i bildet av flodhester, tunnelbanetogene som mark, og så videre. Ved at teknikken slik får eget liv, blir den på sett og vis noe fremmed; teknologien er ikke bare redskaper for mennesket, men «konkurrenter» på samme planet. 

Nattåpent (1985) ble Rolf Jacobsens siste offisielle utgivelse; kronen på verket etter femti år som forfatter. Det ble den mestselgende diktsamlingen i norsk etterkrigstid. Aftenpostens Finn Jor plasserte diktene i avdelingen «Rom 301» blant «de vakreste kjærlighetsdikt i hele den norske litteratur.» I Jacobsens dikt har det hele veien dreid seg om modernitet og forsøk på å skape en form for sammenheng: «Det er noe vi mistet». Så til sist dreier det seg ikke om modernitet og livsfølelse, men savn etter et virkelig menneske. Et konkret tap, kona Petras død, erstatter et abstrakt tap. «To hender var som et hus [...] uten regn, uten frost, uten frykt / til tiden kom og rev det ned. / Nå er jeg ute på veiene igjen. / Kappen min er tynn. Det trekker opp / til sne.»

Jacobsen mottok en rekke priser, blant annet Kritikerprisen for Brev til lyset, og han var nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger, blant annet for sin siste samling, Nattåpent. I 1960 ble han inkludert i antologien Museum der modernen Poesie.

  • Jord og jern, 1933
  • Vrimmel, 1935
  • Fjerntog, 1951
  • Hemmelig liv, 1954
  • Sommeren i gresset, 1956
  • Brev til lyset, 1960
  • Stillheten efterpå, 1965
  • Headlines, 1969
  • Pass for dørene – dørene lukkes, 1972
  • Pusteøvelse, 1975
  • Tenk på noe annet, 1979
  • Nattåpent, 1985
  • Alle mine dikt, 1990. (Samlede dikt)
  • Karlsen, Ole (red.): Frøkorn av ild. Om Rolf Jacobsens forfatterskap, 1993
  • Lillebo, Hanne: Ord må en omvei. En biografi om Rolf Jacobsen, 1998
  • Røsbak, Ove: Rolf Jacobsen. En dikter og hans skygge, 1998
  • Aadland, Erling: «Forundring. Trofasthet.» Poetisk tenkning i Rolf Jacobsens lyrikk, 1996

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.