Massemedier er teknologiske meddelelsesmidler som gjør det mulig å nå et stort og sammensatt publikum på kort tid innenfor et geografisk vidt område. De viktigste massemediene er presse, radio og fjernsyn. De når ut til store grupper på veldig kort tid og brukes daglig av store deler av befolkningen. Til massemediene regnes også ukeblader, bøker, tidsskrifter, film, CD-er og Internett.

I den trykte pressen og i nyhetsavdelingene i radio og fjernsyn er redaksjonen den sentrale avdelingen. Den består av journalister og redaktører som samarbeider med administrative og tekniske avdelinger om produksjon og distribusjon. Redaksjonen henter sitt materiale fra muntlige og skriftlige kilder som blant annet intervjuer, pressemeldinger og distribusjon. Ofte er kildene andre medier.

Underholdnings- og dramaavdelinger i radio og fjernsyn er organisert rundt en sentral redaksjonsledelse med underordnede prosjektgrupper som har ansvar for de enkelte programserier. Gruppene baserer sitt arbeid i stor grad på utenforstående kunstnere; forfattere, skuespillere og musikere. Ofte er underholdnings- og dramaprogrammer, spesielt i fjernsyn, produsert av uavhengige produksjonsselskaper eller kjøpt inn fra utlandet.

Historisk utvikling

Oppkomsten av massemedier henger i Europa nøye sammen med fremveksten av nasjonalstaten, med et enhetlig språk og et felles utdanningssystem, som gjennom bokproduksjonen også har lagt grunnlaget for alminnelig leseferdighet. Et høyt teknologisk nivå er den andre viktige forutsetningen for endringer i massekommunikasjon. Samlet forelå de fleste av disse betingelsene for et omfattende mediesystem mot slutten av 1800-tallet, da gjennombrudd i trykketeknikk og papirfabrikasjon gjorde det mulig å senke prisen på aviser. Den teknologiske utviklingen på 1900-tallet la grunnlaget for radioen og etter hvert fjernsynet, som er blitt et dominerende massemedium i siste halvdel av 1900-tallet.

Den tekniske revolusjon for massemediene pågår fortsatt. Siden midten av 1960-årene er den tekniske fremstillingen av aviser endret på omtrent alle punkt ved bruk av datateknologi, fotosats og offsetpresser. Fjernsynet har utviklet seg fra et nasjonalt massemedium til å bli både internasjonalt (via satellitt) og lokalt (via kabel). Enklere og billigere opptaks- og senderutstyr har lagt grunnlaget for lokalt drevet kringkasting.

Massemedia som politisk kanal

Massemedia har spesielt betydning for utformingen av den politiske dagsorden, det vil si for hva de politiske ledere vier oppmerksomhet og gjør noe med. Mediene fungerer uavhengig av de politiske myndighetene. Medienes økende rolle gjør at mange forsøker å bruke dem. Det gjelder politikere selv, men også organisasjonene, ulike aksjonsgrupper, enkeltbedrifter og enkeltpersoner. Massemedia, spesielt fjernsynet, har også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.

Dagsavisene begynte for alvor å vokse frem i siste halvdel av 1800-tallet. Avisene vokste til dels frem sammen med partisystemet og ble nært koblet til det. De fleste aviser knyttet seg til partier, i første omgang Venstre og Høyre. Fordi de første avisene fikk et konkurransemessig fortrinn fremfor senere aviser, har de opprinnelige Høyre- og Venstre-avisene forblitt de dominerende: Høyre-aviser i de fleste østlandsbyer samt Trondheim; Venstre-avisene i sør- og vestlandsbyene. Disse avisene oppstod imidlertid ikke som partieide aviser, og siden 1970-årene har praktisk talt alle avisene kuttet båndene til de politiske partiene. Arbeiderpressen fikk sitt gjennombrudd i første halvdel av 1900-tallet, og avpolitiseringen kom også til disse avisene i 1990-årene.

Mens de trykte mediene har vært preget av konkurranse og partipolitikk, hadde de elektroniske mediene inntil 1980-årene et enhetlig og nøytralt preg. Kringkastingsselskapet startet sine sendinger i Oslo som et privat selskap med reklame i 1925. Dette, og tre andre lokale kringkastingsselskap, ble til det statlige Norsk rikskringkasting i 1933. NRKs monopol, både for radio- og fjernsynssendinger, ble gradvis uthulet i 1980-årene. Fra 1981 kom de første private nærradioene og i 1988 den første uavhengig norske fjernsynskanalen. På tross av det senere mediemangfoldet, har de elektroniske mediene fortsatt et mer nøytralt og uavhengig preg enn pressen.

Mediebransjen

Mediebransjen har utviklet seg til å bli en viktig økonomisk sektor i moderne samfunn. Massemediene er sterke drivkrefter i økonomien som formidlere av reklame og informasjon om aktører og produkter. Massemediene blir ofte kalt «den fjerde statsmakt» på grunn av den kontrollfunksjon de har i forhold til de andre statsmaktene; regjering, parlament og rettsapparat.

Den typiske virkningen av massekommunikasjon er at eksisterende holdninger forsterkes. På nye områder, der det ennå ikke har dannet seg faste holdninger, har massemediene lettere for å forme opinionen. Man har videre mange indirekte eksempler på medienes påvirkninger; for eksempel har mediene stor betydning for folks valg av emner ved vanlige samtaler, og dermed deres inntrykk av hvilke temaer som er viktige. Massemediene er i stadig større grad en formidler av menneskets opplevelser og erfaringer, mens disse før massemedienes æra for det meste var hentet fra direkte kontakt med andre personer.

Det har fra 1990-årene av vært en tendens til at de typiske massemedienes utbredelse er i ferd med å svekkes til fordel for mindre og mer spesialiserte media; flere og mindre fjernsynskanaler, blader, radiostasjoner med mer.

Se også avis, kringkasting og fjernsyn, og kapitlene om massemedier under de enkelte land.

Mediebruk

Mediebruk blant personer i alderen 9–79 år en gjennomsnittsdag. Andeler i prosent.

1991 1997 2005
Aviser 84 84 74
Tidsskrift 18 15 11
Ukeblad 21 17 16
Tegneserieblad 11 9 7
Bøker 24 17 25
CD, kassetter, MP3 43 41 45
Video 10 9 9
Radio 71 61 55
Fjernsyn 81 84 85
Hjemme-PC 13 47
Internett 7 55

Lovgivning

Den mest sentrale lovbestemmelsen for massemedier er Grunnloven § 100 om ytringsfrihet, som ble revidert i 2004. Nytt er blant annet at Staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale – det såkalte infrastrukturkravet.

Lov om eierskap i medier gir Medietilsynet fullmakt til å stanse eller sette vilkår for erverv av eierandeler i foretak som driver dagspresse, fjernsyn eller radio dersom erververen alene eller i samarbeid med andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt eller regionalt, og dette er i strid med formålet i lovens § 1. Medietilsynet kan også stanse eller sette vilkår for samarbeidsavtaler som gir en avtalepart samme eller tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som et erverv.

Lov om film og videogram gir regler om forhåndskontroll og fastsettelse av aldersgrenser for film og video som skal vises i næring. Dette gjelder kun filmer som skal ha 15-årsgrense eller lavere. Etter endringen av Grunnloven § 100 kan man ikke lenger forby film. Filmene skal likevel registreres. Loven gir også regler for merking og registrering av videogram som skal omsettes i næring.

Kringkastingsloven regulerer blant annet konsesjonsplikt og reklame i kringkasting. Det kreves konsesjon for kringkastingssendinger i trådløse, bakkebaserte sendenett. Det kreves ikke konsesjon for kabel- og satellittsendinger, men reklameregler med mer gjelder også for slike sendinger. Politisk reklame er ikke tillatt i fjernsyn.

Loven gjelder for kringkastingsvirksomhet som drives i Norge. Enkelte satellittselskaper driver sin virksomhet i et annet land, og norske regler, blant annet om reklame, gjelder da ikke selv om sendingene er rettet mot Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg