Nyrealismen er en betegnelse i norsk litteraturhistorie på perioden etter ca. 1905 og frem mot andre verdenskrig.

Nyrealismen er i hovedsak knyttet til en ny generasjon forfattere som beveget seg bort fra nyromantikkens subjektive og stemningsdyrkende uttrykk, til en mer samfunnsengasjert og virkelighetsnær diktning.

Toneangivende forfattere og diktere var Sigrid Undset, Rudolf Nilsen, Johan Falkberget og Olav Duun. Disse utforsket individets røtter i samfunn og historie og plasserte dem inn i forskjellige former for fellesskap: ætt, klasse, kirke og lokalsamfunn. Særlig utbredt var arbeiderdiktning, som tok utgangspunkt i arbeidernes livsvilkår. De søkte etter positive løsninger på de problemer som endringene i samfunnet hadde ført med seg, blant annet de store klasseforskjellene i Oslo. Diktningen ble en arena for etiske spørsmål, og formspråket var gjerne realistisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.