skaldediktning

Snorre Sturlason
Av .

Skaldediktning er den delen av den norrøne diktningen som ifølge overleveringer (særlig i sagalitteraturen) skal være skapt av navngitte diktere, skalder, i historisk tid. Til skaldediktningen regnes også en del hedensk anonym diktning og dessuten flere store anonyme kvad fra kristen tid med kristelig-religiøst eller moraliserende innhold.

Skaldediktningen bygger på det samme metriske hovedgrunnlaget som eddadiktningen (trykk, kvantitet, bokstavrim). Men mens eddadiktningen i prinsippet bare har to versemål, har skaldediktningen mange. Det viktigste er dróttkvætt. Stilen er ofte preget av innfløkte setningskonstruksjoner, mange poetiske ord (heiti) og poetiske omskrivninger (kenninger). En sentral del av den bevarte skaldediktningen er hirdskalddiktning, ofte dråpaer, til ære for fyrster og stormenn.

Fra 1000-tallet av finnes kvad om helgener og annen kristen skaldediktning. I sagaene siteres også en mengde enkeltvers, som sies å være diktet i en gitt situasjon. Runesteiner (blant annet Röksteinen i Östergötland) viser at diktning i gammelgermansk versemål var kjent over hele Skandinavia i vikingtiden. Men egentlig skaldediktning kjennes først og fremst fra Norge og øyene i vest, fremfor alt Island.

Kjente skalder

Av kjente norske skalder kan nevnes Tjodolv fra Kvine og Torbjørn Hornklove, som var skalder hos kong Harald Hårfagre, og Øyvind Skaldespiller hos kong Håkon den gode. Islands største skald på 900-tallet var Egil Skallagrímsson.

Fra den senere delen av 900-tallet og siden er alle hirdskaldene islendinger, for eksempel Hallfred Vandrådeskald hos kong Olav Tryggvason og Sigvat Tordarson og Tormod Kolbrunarskald hos Olav den hellige.

Blant de mest kjente skaldene på 1100-tallet er islendingen Einar Skulason og Orknøy-jarlen Ragnvald Kale, og på 1200-tallet islendingene Snorre Sturlason og hans nevøer Olav Tordarson Hvitaskald og Sturla Tordarson.

Funn og ekthet

Selv om hirdskaldene, bærerne av tidens viktigste verdslige poetiske og historiske tradisjon, var islandske etter 900-tallet, levde kjennskapet til skaldisk versekunst lenge videre også i Norge. Runeinnskrifter i dróttkvætt-versemål er funnet på norske stavkirker (Urnes, Vinje) og på runepinner fra så sent som 1300-tallet (utgravd på Bryggen i Bergen).

Skaldediktning som er overlevert i sagalitteraturen, byr ofte på store problemer når det gjelder spørsmålet om «ekthet», det vil si om diktet er diktet av den personen og i den situasjonen som overleveringen angir. Minst problematisk er den skaldediktningen som finnes i «samtidssagaene» og i de klart uhistoriske fornaldarsagaene, mens den diktningen som sies å være fra eldre historisk tid (i kongesagaer og islendingesagaer), stadig er gjenstand for debatt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg