skaldediktning

Skaldediktning, den delen av den norrøne diktningen som ifølge overleveringer (særlig i sagalitteraturen) skal være skapt av navngitte diktere, skalder, i historisk tid. Til skaldediktningen regnes også en del hedensk anonym diktning og dessuten flere store anonyme kvad fra kristen tid med kristelig-religiøst eller moraliserende innhold. Skaldediktningen bygger på det samme metriske hovedgrunnlag som eddadiktningen (trykk, kvantitet, bokstavrim). Men mens eddadiktningen i prinsippet bare har to versemål, har skaldediktningen mange. Det viktigste er dróttkvætt. Stilen er ofte preget av innfløkte setningskonstruksjoner, mange poetiske ord (heiti) og poetiske omskrivninger (kenninger). En sentral del av den bevarte skaldediktning er hirdskalddiktning, ofte dråpaer, til ære for fyrster og stormenn.

Fra 1000-tallet av finnes kvad om helgener og annen kristen skaldediktning. I sagaene siteres også en mengde enkeltvers, som sies å være diktet i en gitt situasjon. Runesteiner (bl.a. Röksteinen i Östergötland) viser at diktning i gammelgermansk versemål var kjent over hele Skandinavia i vikingtiden. Men egentlig skaldediktning kjennes først og fremst fra Norge og øyene i vest, fremfor alt Island. Av kjente norske skalder kan nevnes Tjodolv fra Kvine og Torbjørn Hornklove, som var skalder hos kong Harald Hårfagre, og Øyvind Skaldespiller hos kong Håkon den gode. Islands største skald på 900-tallet var Egil Skallagrímsson. Fra den senere del av 900-tallet og siden er alle hirdskaldene islendinger, f.eks. Hallfred Vandrådeskald hos kong Olav Tryggvason og Sigvat Tordarson skald og Tormod Kolbrunarskald hos Olav den hellige. Blant de mest kjente skalder på 1100-tallet er islendingen Einar Skulason og Orknøy-jarlen Ragnvald Kale, og på 1200-tallet islendingene Snorre Sturlason og hans nevøer Olav Tordarson Hvitaskald og Sturla Tordarson. Selv om hirdskaldene, bærerne av tidens viktigste verdslige poetiske og historiske tradisjon, var islandske etter 900-tallet, levde kjennskapet til skaldisk versekunst lenge videre også i Norge. Runeinnskrifter i dróttkvætt-versemål er funnet på norske stavkirker (Urnes, Vinje) og på runepinner fra så sent som 1300-tallet (utgravd på Bryggen i Bergen).

Skaldediktning som er overlevert i sagalitteraturen, byr ofte på store problemer når det gjelder spørsmålet om «ekthet», dvs. om diktet er diktet av den person og i den situasjon som overleveringen angir. Minst problematisk er den skaldediktning som finnes i «samtidssagaene» og i de klart uhistoriske fornaldarsagaene, mens den diktning som sies å være fra eldre historisk tid (i kongesagaer og islendingesagaer) stadig er gjenstand for debatt.