Hanne Ørstavik, norsk forfatter og oversetter. Ørstavik er blant de mest sentrale norske forfatterne i sin generasjon. Hun debuterte med punktromanen Hakk i 1994 og fikk sitt gjennombrudd med Kjærlighet i 1997. Romanene Like sant som jeg er virkelig (1999) og Uke 43(2002) har reist debatt om henholdsvis levende modeller og litterær kvalitet. Ørstavik har blant annet mottatt Doblougprisen (2002) og Aschehougprisen (2007) for sitt forfatterskap, og ble i 2010 utnevnt til Festspilldikter. Hennes romaner er oversatt til en rekke språk.

Gjennom tretti år som forfatter har Ørstavik etablert seg som en av norsk litteraturs mest intense og egenartede stemmer, og forfatterskapet kjennetegnes gjerne ved dets fokus på familietematikk og maktrelasjoner. Mange framhever også romanenes utforsking av estetikk, etikk, språk, kropp og erfaring. Romanpersonene er ofte preget av eksistensiell uro, og baler med undertrykte følelser. Spørsmål om hva som kan være «sant» og «ekte» i livet og litteraturen, behandles med et kompromissløst alvor i samtlige av Ørstaviks utgivelser.

Som forfatter trekker Ørstavik veksler på ulike tradisjoner. Virginia Woolf er en åpenbar forgjenger, og romanene kan videre leses opp mot tradisjonenen etter den franske nyromanen, eksempelvis Marguerite Duras’ forfatterskap. Samtidig er de klart realistiske, og Ørstavik bruker ofte elementer fra eget liv. For eksempel foregår flere av romanene i Finnmark, der Ørstavik selv har vokst opp.

Ørstavik er født og oppvokst i Tana i Finnmark og flyttet til Oslo som 16-åring. Hun har studert fransk, psykologi og sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hun var i 1993/94 elev ved Forfatterstudiet i Bø. Senere har hun utdannet seg til rosenterapeut.

Ørstaviks to første romaner, Hakk (1994) og Entropi (1995), var minimalistiske punktromaner som både i form og innhold føyde seg inn under 1990-tallets regjerende litterære trender. Like fullt finner man allerede her et fokus på familie som skal bli bærende for forfatterskapet. Begge utgivelsene er preget av et sterkt underliggende trykk. Slik er det også i Kjærlighet (1997), romanen som ble Ørstaviks gjennombrudd. Vibeke og sønnen Jon har flyttet til Nord-norge, og romanen veksler mellom de tos fortellinger gjennom en vinterdag. Jons forventninger til moren står i kontrast til hennes selvopptatte verdensfjernhet; Vibeke kan minne om en moderne Madame Bovary, som lever i en forestilt fiksjonsverden og mangler evne til å se tingene slik de er. Når Jon på slutten av romanen er utelåst i vinternatten, og kanskje fryser ihjel, er det dramatiske endeliktet en konsekvens av romanens determinisme.

Kjærlighet og de to påfølgende romanene, Like sant som jeg er virkelig (1999) og Tiden det tar (2000), blir gjerne lest som en tematisk trilogi. Samtlige skildrer familierelasjoner der foreldrene ikke makter å ivareta sine barn, men heller dominerer dem på usunne vis. Karakterenes lengsel etter frigjøring får konsekvenser for deres evne til å se andre.

Romanen Uke 43 ble i 2002 lansert som en nyorientering i forfatterskapet. Her møter vi den nyutdannede litteraturviteren Solveig, som har fått jobb ved en distriktshøyskole. Solveigs litterære grunnsyn, hennes forhold til moren, til studentene og til kollegaen Hilde, preges av hennes lengsel vekk fra det overfladiske, inn til det hun kaller «det ekte». Utgivelsen ble møtt med blandende kritikker, og Solveigs mangelfulle forklaring av hva «det ekte» i litteraturen består i, var et av ankepunktene kritikerne holdt fram mot romanen. I sin anmeldelse i Vinduet, kalte Ane Farsethås romanen «en formløs anti-poetikk om hvor umulig det er å snakke om litteratur».

I Ørstaviks to påfølgendene romaner, Presten (2004) og Kallet-romanen (2006), kommer interessen for represantasjon og sannhet til syne i en religiøs kontekst. Liv, som i Presten har fått et embete i Finnmark, strever med å få språket til å strekke til i møte med lokalsamfunnets kriser. Romanen tar opp bruken av språklig makt på flere plan, ikke minst i partiene som handler om Kautokeino-opprøret. Kallet-romanen, der hovedpersonen er misjonær og forfatter, har blitt lest som et svar på kritikken Ørstavik ble møtt med da hun utga Uke 43. Vi møter her en forfatter som kjemper med seg selv og sin følelse av å være misforstått.

Samtidig som disse bøkene utkom, ble Ørstaviks forfatterskap gjenstand for en debatt som dreide seg om forholdet mellom litteratur og virkelighet. En tidligere venninne av Ørstavik, Solveig Østrem, publiserte i 2005 artikkelen «Helvetes tekopp!» i tidsskriftet Samtiden, der hun hevdet seg brukt som modell for en karakter i Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig (1999).

Da 48 rue Defacqz utkom i 2009, skrev Bernhard Ellefsen i Morgenbladet at romanen skilte seg fra Ørstaviks tidligere uttrykk. Romanen er handlingsfattig, istedet «er det språkets intense sensitivitet for den indre og ytre verden som utgjør fremdriften». Både Kallet – romanen, 48 rue Defacqz og Hyenene (2011) kan kalles kunstnerromaner som konsentrer seg om indre landskap; samtlige stiller spørsmål ved den eksistensielle betydningen av å være kreativ.

Utover på 2010-tallet blir seksualiteten et mer fremtredende tema i Ørstaviks romaner. I romanene Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (2013), terrassen i mørket (2014) og Over fjellet (2017) skildrer Ørstavik kvinner som i godt voksen alder utforsker sitt begjær, og som samtidig må forsone seg med traumer fra egen barndom.

Ørstavik har oversatt og gjendiktet forfattere som Leslie Kaplan, Mirja Unge og Marguerite Duras til norsk.

  • Over fjellet. (Roman, Oktober, 2017)
  • På terrassen i mørket. (Roman, Oktober, 2014)
  • Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. (Roman, Oktober, 2013)
  • Samtidighet. (Essays, Cappelen Damm, 2011)
  • Hyenene. (Roman, Oktober, 2011)
  • 48 rue Defacqz. (Roman, Oktober, 2009)
  • Der alt er klart. (Essays, Oktober, 2008)
  • I morgen skal det være åpent for alle. (Kortprosa, Oktober, 2007)
  • Kallet – romanen. (Roman, Oktober, 2006)
  • Presten. (Roman, Aschehoug, 2004)
  • Uke 43. (Roman, Aschehoug, 2002)
  • Tiden det tar. (Roman, Oktober, 2000)
  • Like sant som jeg er virkelig. (Roman, Oktober, 1999)
  • Kjærlighet. (Roman, Oktober, 1997)
  • Entropi. (Roman, 1995)
  • Hakk. (Roman, 1994)
  • Andersen, Unn Conradi: Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap & mediene. Gyldendal 2012.
  • Hauge, Hans og Ørjasæter, Kristin (red.): Åpninger. Lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap. Oktober 2008.
  • Farsethås, Ane: «Alene mot alt». Anmeldelse av Hanne Ørstaviks Uke 43. Vinduet, 2002.
  • Langås, Unni: «Nærhed på afstand hos Hanne Ørstavik».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.