Barne- og ungdomslitteratur, skrifter forfattet av voksne som utgis for å leses av eller for barn, oftest, men ikke alltid, i den hensikt at de skal belære eller underholde. I nyere tid har barnelitteratur av mange blitt likestilt med voksenlitteratur som en fullverdig, kunstnerisk uttrykksform. Middelalderens håndskrifter har ikke så mange eksempler på barnelitteratur, atskillig flere finnes etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet. Barnelitteraturens videre fremvekst har sammenheng med at barndommen på 1600- og 1700-tallet ble skilt ut som eget livsstadium med særskilt behov for voksen beskyttelse og veiledning, en utvikling som er avspeilet i 1700-tallets pedagogiske ideer. Disse ideene, sammen med en økonomisk utvikling som gjorde en kulturelt bevisst borgerklasse til kunder, førte til et gjennombrudd for barnelitteratur som en egen sjanger. Som den første barnebokforlegger regnes gjerne John Newbury, som begynte sitt virke i London 1744. En viktig oppgave for tidlig barnelitteratur var religiøs og sosial oppdragelse ved siden av konkret kunnskapsformidling. Ved sine forsøk på å gi dette en underholdende tone i form av illustrerende fortellinger og samtaler mellom voksne og barn, dannet Jeanne Marie le Prince de Beaumont skole med Magazin des Enfants, utgitt på fransk i England 1757. Den mest kjente norske bok innen denne såkalte «guvernantelitteratur» er Hanna Winsnes' Aftenerne paa Egelund (1852).

For å finne stoff til barnelitteratur søkte utgiverne også til «voksenlitteratur», som ble bearbeidet og omskrevet for formålet. 1700-tallets to mest kjente eksempler er Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Jonathan Swifts Gulliver's Travels (1726) – årstallene gjelder «voksenutgaven».

Folklorestoff, barneregler og eventyr ble en annen, mer omdiskutert kilde for barnelitteraturen. Riktignok kom eventyr på mote ved det franske hoff omkring 1700 med Charles Perraults Contes de ma mère l'Oye (Gåsemors historier, første utgave med tittelen Histoires ou contes du temps passé, 1697), Antoine Gallands gjenfortelling av historier fra samlingen Tusen og én natt (12 bd. 1704–17) o.a. Men det var først under nasjonalromantikken eventyret fikk høy status innenfor barnelitteraturen. Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen (1812–15) ble en inspirasjonskilde bl.a. for H. C. Andersen (1. hefte av Eventyr, fortalte for Børn, kom 1835) og for Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr (1. utg. spesielt for barn 1883). I Norge stod det strid om folkeeventyrene egnet seg som barnelesning. Striden nådde sitt høydepunkt da P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet ble autorisert «til Brug for Landets Almueskoler», 1863. I sitt forfatterskap for barn bygger Henrik Wergeland ofte på folklorestoff. Såkalte nonsensvers har også meget til felles med barnereglene. Man anser gjerne Edward Lears Book of Nonsense (1846) som opphav til sjangeren.

I store deler av Europa ble barnelitteraturen på 1800-tallet tatt i bruk av etniske og språklige minoriteter i deres kamp for anerkjennelse eller selvstendighet. Slik ble også hjemstavnsdiktningen en viktig sjanger. Kjente eksempler er Berthold Auerbachs Barfüssele (1856; Anne Berrføtt) og Johanna Spyris Heidi (1881). Denne tendensen gjør seg sterkt gjeldende i gullalderen i norsk barnelitteratur (ca. 1890–1910). Den lokale forankring er sterk hos nynorskforfattere som Rasmus Løland, Hans Seland og Per Sivle, og hos bokmålsforfattere som Bernt Lie, Gabriel Scott, Dikken Zwilgmeyer og Hans Aanrud. Anerkjennelse av det nasjonalt hjemlige i språkføring og miljøskildring er viktig for de fleste av disse forfatterne. Både P. A. Jensens og Nordahl Rolfsens arbeide for å fremme norske barns leseferdighet hadde et nasjonalt sikte. Rolfsen formidlet barnelitteratur av litterær verdi, både som redaktør av Illustreret Tidende for børn (1885–93), som utgiver av Læsebog for Folkeskolen (utkom fra 1892) og som forkjemper for skoleboksamlinger. Hans krav til kvalitet kom til å få stor betydning for norsk barnelitteratur. Ønsket om å gi barn av alle klasser adgang til barnelitteratur var aktuelt i mange land på samme tid.

I løpet av 1800-tallet, og særlig i siste halvdel, ble barnelitteraturen differensiert etter alder og kjønn. Vi fikk småbarnbøker (f.eks. Sophie Mays Little Prudy, 1863; Lille Prudy), pikebøker (f.eks. Susan Coolidges What Katy did, 1872; Katy, den ældste av seks), guttebøker (f.eks. Mark Twains Tom Sawyer, 1871) og ungpikebøker (f.eks. Louisa M. Alcotts Little Women, 1867; Småfrøkner). Disse bøkene fikk betydning for utviklingen av de ulike typer barnelitteratur. I Norge ble kjønnsdifferensieringen innvarslet allerede med Jørgen Moes klassiske barnebok I Brønden og i Kjærnet (1850), der historiene om jenta Beate har et helt annet litterært preg enn historiene om gutten Viggo Viking.

Barnelitteraturen ble også delt inn i sjangere etter emne, f.eks. indianerbøker (James Fenimore Coopers The Last of the Mohicans, 1826; Den siste mohikaner), sjøromaner (Frederick Marryats Masterman Ready, 1841; Masterman Flink), pensjonatskolefortellinger (Thomas Hughes' Tom Brown's School Days, 1857; Tom Browns Skoledage) og dyrefortellinger (Rudyard Kiplings The Jungle Book, 1894; Jungelboken). Alle disse er klassikere, men ikke alle var opprinnelig skrevet for barn og ungdom. Det samme gjelder de historiske romaner som også kom til å spille en stor rolle, ofte i bearbeidede utgaver, som barne- og ungdomslesning. Walter Scotts romaner ble en inspirasjonskilde bl.a. for B. S. Ingemann og for den i sin tid populære Karl Georg Starbäck. I Norge hadde vi ikke «historiske» bøker på 1800-tallet, men her leste barn og unge Snorres kongesagaer.

I Alice's Adventures in Wonderland (1865; Else i Eventyrland) lot Lewis Carroll all moralisering og kunnskapsformidling fare. Ved fantasiflukt og språklig assosiasjonshumor vil han bare more, og boken er blitt et skoleeksempel på fantasifull nonsensdiktning.

Illustrasjoner spiller en stor rolle i barnelitteraturen. Som den første billedbok regnes ofte Johann Amos Comenius' Orbis Pictus (1657; Verden i bilder). Med tresnitt og senere kobbertrykk var mulighetene begrenset, men med litografi og mekanisk fargegjengivelse åpnet det seg nye muligheter for billedbøker i siste halvdel av 1800-tallet, og engelske kunstnere som Walter Crane, Randolph Caldecott og Kate Greenaway hadde stor innflytelse i Norden. Den klassiske billedboken i Norge er Elling Holsts samling av regler og barnevers, Norsk Billedbog for Børn (3 bd. 1888–1903) med Eivind Nielsens illustrasjoner. Louis Moe i Danmark og Elsa Beskow i Sverige begynte sitt virke som populære billedbokkunstnere i 1890-årene. I billedbøkene finner vi emner som barns nære hverdagsliv, dyr, blomster og eventyrskikkelser. Den kunnskapsformidlende barneboken fikk høynet sin litterære verdi med Selma Lagerlöfs geografiske lesebok Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige (1906–07).

I norsk barnelitteratur fortsatte hjemstavnsskildringene også på 1900-tallet med forfattere som Marie Hamsun og Halvor Floden. Den siste var også opptatt av sosial urettferdighet. Sterkere uttrykk får dette hos Inge Borg (pseudonym for Ingeborg Refling Hagen) i en bokserie som åpner med Vi må greie oss selv (1934) og i Kåre Holts Tore kramkar (1939). Disse bøkene er i slekt med Lisa Tetzners barnebøker fra Berlins arbeiderkvarterer i 1930-årene. Forfattere som Emil Herje og Bernhard Stokke ser derimot de sosiale problemene i lys av enkeltindividet, noe som er typisk for 1930-årenes norske barnelitteratur. I denne perioden forsøkte også flere å gi faglitteratur for barn en underholdende, ofte episk karakter, f.eks. Sverre S. Amundsens biografier over berømte menn.

Det selvstendige, ikke lydige og autoritetstro barnet gjør seg stadig sterkere gjeldende i 1900-tallets barnelitteratur, f.eks. i Erich Kästners Emil und die Detektive (1929, Emil og detektivene). I USA drog mange barnebokforfattere med immigrantbakgrunn nytte av sin kulturelle arv, slik at særlig billedboktilbudet ble variert og fargerikt. I 1930-årene fikk USA en ny form for barnelitteratur med tegneserieheftene, som for alvor nådde Europa etter 1945. I Sovjetunionen tok staten bevisst barnelitteraturen i bruk i den politiske oppdragelses tjeneste etter retningslinjer Maksim Gorkij staket opp. Spredte forsøk på det samme ble gjort i Hitlertidens Tyskland. Norsk barnelitteratur holdt seg realistisk, og fantasifullt stoff ble oftest hentet utenfra, som f.eks. fra Hugh Loftings The Story of Dr. Dolittle (1920; Historien om doktor Gossling eller Doktor Dyregod) og fra Alan A. Milnes Winnie the Pooh (1926; Ole Brumm).

Forsøk på å oppdra til internasjonal forståelse og global ansvarsfølelse var et sterkt trekk ved barnelitteraturen etter 1945, bl.a. går Aimée Sommerfelt inn for dette. Hennes Veien til Agra (1959) ble premiert og oversatt til mange språk.

Mange forfattere var i 1950-årene opptatt av det ensomme barnet som overvant sin ensomhet ved fantasilek eller vennskap med mennesker eller dyr. En viss forsiktighet med virkemidlene gjorde seg gjeldende, særlig i bøker for små barn. Tidens forfatter- og foreldregenerasjon som hadde opplevd siste verdenskrig og dens grusomheter, ville gi unge lesere trygghet. Den intime og direkte fortellerformen som radiomediet inviterte til, forsterket denne tendensen. Programposten Barnetimen for de minste (fra 1947) ble arnested for forfattere som Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly, som alle forstod å utnytte radiomediets musikalske muligheter. I tiden etter den annen verdenskrig har lyrikk for barn ofte bygd mer på lyd og rytme enn på episke og didaktiske momenter, og den kan ha sterke nonsensinnslag. I Norge er den representert bl.a. ved Inger Hagerup, André Bjerke, Einar Økland og Arild Nyquist.

I Zinken Hopps Trollkrittet (1948), en norsk småbarnebok som fikk internasjonal utbredelse, er de sterke innslagene av nonsens klart uttrykk for en anti-autoritær tendens. Hos svenske Astrid Lindgren møter vi det suverene barnet som på humoristisk vis og med overnaturlig styrke gjør opprør mot voksnes overgrep. Svensk barnelitteratur fikk i etterkrigstiden en blomstring som lenge savnet sidestykke i Norden. Den begynte med Astrid Lindgren og er ført videre især av Maria Gripe. Begge har dyrket både realistiske og fantastiske fortellerformer; hos Lindgren er folkeeventyret en inspirasjonskilde, mens Maria Gripe har utnyttet trekk fra den gotiske romanform. Finlandssvenske Tove Janssons bøker om Mummitrollet (fra 1942) er med på å gi den nevnte blomstring farge.

Mange bestrebelser ble gjort for å styrke den litterært verdifulle barnelitteraturen mot den billige, masseproduserte barnelitteraturen som flommet inn over Europa i etterkrigstiden, særlig fra USA. Fra 1948 har Statens bibliotektilsyn årlig gitt ut priser for norsk barnelitteratur som egner seg for skoleboksamlinger. Det internasjonale kuratorium for barne- og ungdomsbøker, nå med sekretariat i Sveits, ble stiftet 1953 og deler hvert annet år ut H. C. Andersen-prisen, «barnelitteraturens Nobelpris». En norsk avdeling ble stiftet 1956 og heter fra 1982 Norsk Barnebokforum. En egen pris for beste norske barne- og ungdomsbok deles årlig ut av Norsk Litteraturkritikerlag (fra 1978).

Det ensomme og handikappede barnets problemer var blant de emner barnelitteraturen var opptatt av i 1960-årene. Man merker en noe sterkere problemorientering enn i den nære etterkrigstid og en større åpenhet også for triste eller skremmende momenter. Især gjelder dette for den nyskapte sjangeren «ungdomsboken», med J. D. Salinger Catcher in the Rye (1951) som viktig trendsetter. Denne litteraturtypen har samband med dannelsen av en egen internasjonal ungdomskultur, og tar opp unges tilpasningsproblemer. I Norge var Finn Havrevolds Grunnbrott (1960) et tidlig og vellykket eksempel på diktning innenfor denne sjangeren. Med ungdomsopprøret fra slutten av 1960-årene kom det et sterkt samfunnskritisk element inn i barne- og ungdomslitteraturen. Det viste seg sterkere i våre naboland. I Danmark vakte Bent Haller oppsikt med skildringer av ungdom som sosiale tapere, mens Sveriges Sven Wernström markerte seg som en betydelig representant for en marxistisk inspirert barnelitteratur. Ellers tas barnelitteraturen, ofte i tegneserieform, i sterk grad i den politiske oppdragelsens tjeneste i Kina og enkelte latinamerikanske land.

Den samfunnskritiske tendens i bøker fra angelsaksiske og vesteuropeiske land blir noe svekket opp mot 1980-årene, og enda mer i tiden etterpå. Ulike typer fantastisk litteratur har fått stor utbredelse, en trend som fikk en sterk markering med Michael Endes Momo (1973) og Die unendliche Geschichte (1979; Den uendelige historie). Her hjemme laget Jon Bing god science-fiction for barn med serien om romskipet Alexandria (innledet med Azur – kapteinenes planet, 1975). Både som forfatter og oversetter har Tormod Haugen skapt større åpenhet for fantastisk barne- og ungdomslitteratur. Viktig var også norske oversettelser av C. S. Lewis' Narnia-serie og J. R. R. Tolkiens bøker om Hobbiten og Ringenes Herre. I den seneste tid har J. K. Rowling hatt stor suksess med sine bøker om Harry Potter. Både Tolkiens og Rowlings bøker er blitt filmatisert, noe som har bidratt til å forsterke bøkenes popularitet. Suksessen er et symptom på den sterke stilling ulike typer fantasy-litteratur inntar i dag.

I Sovjetunionen var bøker med emne fra den annen verdenskrig en betydelig sjanger innen barne- og ungdomslitteraturen. I Norge har de opptrådt som mer fåtallige enkeltfenomener, bl.a. i Alf Kvasbøs bøker om hva krigen kan gjøre med unge sinn. I Torill Thorstad Haugers historiske barnebøker fra vikingtid og middelalder er også fredsbudskapet sentralt.

Barne- og ungdomslitteratur med religiøse emner fikk en fornyelse i Norge med forfattere som behandlet dem uten en åpen forkynnende tendens. Else Breen var først ute med I stripete genser (1975), fulgt av bl.a. Paul Leer-Salvesen, Ingebjørg Dahl Sem og Gunvor Andbo Nygaard. Denne tendensen har vakt internasjonal oppmerksomhet.

Mye tyder på at den norske barne- og ungdomslitteraturen gjennom de siste par tiår har gjennomgått en sterk utvikling som har hevet sjangerens gjennomslagskraft både hjemme og ute. Noen navn kan antyde bredden: Mette Newth, Kari Bøge, Rune Belsvik, Ragnar Hovland, Klaus Hagerup, Arne Berggren og Harald Rosenløw Eeg. Krim for yngre er også blitt en populær sjanger, bl.a. med Ingvar Ambjørnsens bøker om Pelle og Proffen.. En ledende rolle i denne utviklingen inntas av norsk barnelitteraturs fremste og formelle nyskaper, Tormod Haugen, som i 1990 vant H. C. Andersen-prisen. Et annet høydepunkt er nådd med Jostein Gaarders internasjonale bestselger Sofies verden. En roman om filosofiens historie (1991). På en fruktbar måte har mange forfattere kunnet nyttiggjøre seg et mangfold av kulturelle impulser, ikke minst under innflytelse fra moderne billedmedier. På sitt beste oppviser norsk barnelitteratur litterære uttrykk med dyp appell både til barn og voksne.

I Norge henter vi våre oversettelser nesten utelukkende fra skandinaviske og angelsaksiske språk. I 1980- og 1990-årene får vi flere norske bøker i forhold til oversettelser enn før – det kan henge sammen med offentlige støtteordninger for norsk litteratur. De fleste norske billedbøker, med de begrensede opplag som et forholdsvis lite språksamfunn betyr, er helt avhengig av slike støtteordninger.

I Vest-Europa og USA merket man i første halvdel av 1980-årene at billed- og musikkmedier har tatt en større del av den interesse og tid større barn før gav bøkene. Antallet av småbarn- og billedbøker later imidlertid ikke til å minske nevneverdig. Ennå er barnelitteratur en ettertraktet mangelvare de fleste steder i den tredje verden, der man arbeider for å få frem et nasjonalt særpreg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.