Faktaboks

Stein Mehren
Født
16. mai 1935, Oslo
Død
28. juli 2017
Virke
Lyriker og essayist
Familie

Foreldre: Lege og tannlege Haakon Mehren (1910–38) og Solveig Marie Klaveness Bjerke (1908–55), adoptivfar: Einar Friis Jarøy (1912–).

Gift 1) 1964 med Tove Halvorsen (20.7.1938–), datter av universitetsdirektør Arne Halvorsen (1910–94) og Hjørdis Lydersen (1910–96), ekteskapet oppløst 1975; 2) 1979 med Siri Hjemdal (4.12.1951–), ekteskapet oppløst 1981.

Brorsønn av Martin Mehren (1905–2002).

Stein Mehren

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Stein Mehren var en norsk forfatter, og en av nyere norsk litteraturs fremste lyrikere. Mehren er mest kjent for diktene, men han skrev også en rekke essays og artikler, samt romaner og skuespill. Han var i tillegg virksom som billedkunstner. Mehren mottok en rekke litterære priser, blant annet Kritikerprisen i 1963 og Gyldendalprisen i 1981 og 2004.

Tematikk, stil og filosofi

Mehren er en original billedskapende dikter. Han har selv karakterisert sin lyrikk som «Kråkesølv»: «Jeg er vel en slags kråke / som stjeler blanke ting / fra språket». Bildene i hans dikt kan ofte utvikles til myter eller mytiske fortellinger. Av og til bruker han også etablerte myter eller historiske fortellinger som bilde på elementære menneskelige egenskaper. I tillegg til bildene spiller sansninger og skildringer en sentral rolle i Mehrens diksjon, ikke minst naturskildringer. Men mange dikt er også episke, noen inneholder dialoger eller monologiske replikker. Erindringer og refleksjoner er bærende elementer, men Mehren bruker også resonnementer og en essayistisk stil. Han har skrevet dikt i svært ulike formater, noe som gjør hans rytmiske repertoar stort. Det fins tette, små, pregnante dikt på noen få linjer, men også lange episke dikt over mange sider, ofte om historiske emner eller skikkelser.

Mehren er en filosofisk skolert dikter. Han har studert filosofi ved Universitetet i Oslo og var en periode Arne Næss’ assistent. Hans diktning kan leses mot vidtfavnende intellektuelle referanser i den europeiske tenkningens historie, men man kan også lese hans dikt uten idéhistoriske tolkningsnøkler. Aller mest kjent er Mehren kanskje som kjærlighetsdikter. Hans mest kjente dikt er «Jeg holder ditt hode»: Det starter slik:

Jeg holder ditt hode

i mine hender, som du holder

mitt hjerte i din ømhet

slik alle ting holder og blir

holdt av noe annet enn seg selv

Forfatterskap

Fremmedgjøring (60-årene)

Mehren debuterte i 1960 med samlingen Gjennom stillheten en natt. «Alt jeg tar i ligner noe annet»; slik åpner et av de mest bemerkelsesverdige diktene fra den første fasen i forfatterskapet, det vil si fasen fra 1960 til 1965. Setningen alluderer til myten om kong Midas som fikk alt han tok i til å forvandle seg til gull. Det var hans forbannelse. Den samme forbannelsen finner vi i Mehrens dikt. For Mehren forvandler tingene seg, ikke til gull, men alltid til «noe annet». Det er fremmedgjøringens forbannelse i møtet mellom ting og menneske, natur og bevissthet Stein Mehren beskriver. Jeg-ets fremmedfølelse preger mange av Mehrens tidlige dikt.

Men i neste fase, fra 1965 til 1969 finner dikteren inspirasjon hos filosofen Martin Bubers Jeg-og-du-tenkning og fenomenologiens ide om bevissthetens grunnleggende rettethet mot tingene i verden. Erkjennelse skjer ved hjelp av bevissthetsakter, og bevisstheten overskrider seg selv ved å være rettet mot det den skal erkjenne. Bevisstheten er intensjonal, og dermed overskrides det innelukkede, ensomme jeget. Mehren vrir på det abstrakte begrepet «tilværelse», og skriver i et sentralt dikt: «Å være, men til».

En mytisk reise til kjærligheten (70-årene)

Med utgivelsen av diktsyklusen Aurora Det Niende Mørke i 1969 erobret Mehren et nytt stadium i sin utvikling. Her gikk dikteren i dialog med hele den europeiske mytologiske tradisjonen, samtidig som impulsen fra mystikken begynner å gjøre seg gjeldende. Mehren kommuniserer her med tanketradisjoner som går helt tilbake til før-sokratisk filosofi, til den middelalderske mystikk og den litterære romantikken. Det handler om sammenheng mellom bevissthet og natur. I denne sammenhengsdiktningen trekkes særlig naturmotivet, kjærligheten og barndommen inn i fremstillingen. Av og til kan det se ut til at disse motivene danner en slags harmonisk treklang i Mehrens diktning på 1970-tallet.

Kriser (1980-årene)

I 1980-årene kan man igjen se en viss dreining i forfatterskapet, men ikke så markant denne gangen. Mehren forkaster neppe sitt virkelighetsbilde fra 1970-tallet, men i flere nye dikt reflekteres det over personlige kriser som åpenbart har påvirket utviklingens retning og diktningens fokus. Blant annet gjelder det sykdom og møte med døden, noe som fører til erkjennelsen av at «noen øyeblikk er viktigere enn andre», ja, at «slike øyeblikk er som dikt». Dikt er «øyeblikk revet ut av strømmen». Dette tidsbegrepet har gitt tittel til samlingen fra 1983, Timenes time. Men det er ikke bare en sykdomskrise som gjenspeiler seg i diktene. Det er i tillegg påfallende hvordan kjærlighetsdikteren Mehren forandrer seg. Nå er kjærligheten ikke lenger en del av en harmonisk treklang. Mehren skriver noen av de svarteste kjærlighetsdiktene i norsk poesi. Det er kjærligheten som er forbi, han skildrer, og i stedet for å være lyset i livet blir kjærligheten en formørkelse som skaper ensomhet og sorg: Som i diktet «Møte», hvor dikter-jeget møter en tidligere kjærlighet og innser at kjærligheten har fått negativt fortegn: «er det ikke som den ennu flyr innover oss avrevet kroppene, vinger av hat og selvforakt» og innser at det ikke tar slutt: «Jo, vi kommer alltid til å gå fra hverandre. Vår slutt tar aldri helt slutt.»

Det kommer også en sterkere sorgtone og en skjerpet krisefølelse inn i dikt om barndommen. Til sammen danner dødsmotivet, kjærligheten og barndommen en ny treklang i Mehrens diktning. I møtet med døden bryter sammenhengsperspektivet sammen, i sorgen over det som er tapt dreies den metafysiske sammenhengsvisjonen over i en slags mangelens mystikk, en formørkelsesmystikk, og det er denne formørkelsen som kommer til uttrykk i den store samlingen Corona. Formørkelsen og dens lys (1986).

Livskunst og samfunnsengasjement (1990-tallet)

Mehren utga en rekke diktsamlinger også på 1990-tallet. I mange av dem finner vi velkjente motiver behandlet på nytt. Især i de selvbiograferende diktene hører man en tydeligere og mer direkte stemme enn tidligere. Også på 1990-tallet var Mehren på sitt beste en av våre fremste lyrikere. Noe av sin lyriske styrke hentet han nå også med seg inn i en helt annen kunstart, nemlig maleriet.

Mehren har holdt flere separatutstillinger og gitt ut flere bøker der dikt og malerier er stilt sammen, blant annet i Kjærlighetsdikt (1997). På 2000-tallet inntreffer et nytt høydepunkt i forfatterskapet med samlinger som for eksempel Ark (2000), Den siste ildlender (2002), Imperiet lukker seg (2004) og Ordre (2008/2009). Her finner vi sterke samfunnsengasjerte dikt om «Barnearbeid», om importerte helsearbeidere til velstands-Norge og om situasjonen «På Balkan». Mehrens kritikk av de nye postnasjonale krigene er nådeløs: «Vi henger portretter av oss selv / i andres brennende hus // Krigen ser seg i speilet/ krigens ansikt bærer en maske av fred». Vi finner også nye dikt om kjærlighet, erindringsdikt, og lange dikt om skikkelser fra historien, for eksempel om Stalin.

En ny og naken sårbarhet finner vi i dikt om sykdom og aldring, om livet på sykehjem og om døden. Men det er en en munter, selvironisk og livskraftig trassighet som utfordrer alderdommens tyngdekrefter, slik som i diktet «Parkinson» hvor dikter-jeget forsøker å rømme fra sykdommen, kaster den fra seg på bakken: «…Og springer av gårde glad og lett som en fugl..» Men det tar ikke lang tid før han innhentes av en brummende Parkinson som gir ham et nytt anfall, før diktet avsluttes: «Bær videre sier han, og jeg bærer».

Øvrige utgivelser

Gjennom hele sitt forfatterskap var Mehren en aktiv samfunnsdebattant og kritiker. Det ga seg utslag i en rekke essays og avisartikler. De mest interessante artiklene finner vi i tobindsverket Myten og den irrasjonelle fornuft I–II (1977 og 1980). Mehren har også skrevet to romaner og to skuespill. Fra 1990-tallet var han også virksom som billedkunstner, og holdt flere separatutstillinger som maler. Flere av hans diktbøker inneholder sammenstillinger av lyrikk og bilder, for eksempel Kjærlighetsdikt fra 1997. Mehren har også deltatt i tverrestetiske prosjekter, for eksempel «Nedstigningen» i samarbeid med komponisten Arne Nordheim og «Rosevinduet» sammen med komponisten Ståle Kleiberg. Ketil Bjørnstad har tonesesatt flere av Mehrens dikt. Mehren har også samarbeidet med billedkunstnere som Kai Fjell, Kåre Tveter og Frans Widerberg.

Utvalgte priser

Utgivelser

DIKT

  • Gjennom stillheten en natt, 1960
  • Hildring i speil, 1961
  • Alene med en himmel, 1962
  • Mot en verden av lys, 1963
  • Gobelin Europa, 1965
  • Tids Alder, 1966
  • Vind Runer, 1967
  • Aurora Det Niende Mørke, 1969
  • Dikt for enhver som våger, 1973
  • Menneske bære ditt bilde frem, 1975
  • Det trettende stjernebilde, 1977
  • Vintersolhverv, 1979
  • Nedstigningen, 1980 (sammen med Arne Nordheim)
  • Den usynlige regnbuen, 1981
  • Galakse, 1982 (sammen med Kaj Fjell)
  • Timenes time, 1983
  • Farger. Stemmer, 1984 (sammen med Franz Widerberg)
  • Corona. Formørkelsen og dens lys, 1986
  • Fortapt i verden. Syngende, 1988
  • Jord. Liv. Himmel, 1988 (sammen med Franz Widerberg)
  • Det andre lyset, 1989
  • Flak av lyset, 1989 (sammen med Kåre Tveter)
  • Skjul og forvandling, 1990
  • Nattsol, 1992
  • Dikt i bilder, 1993 (antologi med dikt og bilder)
  • Evighet, vårt flyktigste stoff, 1994
  • Hotel Memory, 1996
  • Kjærlighetsdikt, 1997 (antologi med dikt og bilder)
  • Nattmaskin, 1998
  • Ark, 2000

Romaner

  • De utydelige, 1972
  • Titanene, 1974
  • BLANDET GENRE:
  • Maskinen og menneskekroppen, 1970
  • Kongespillet. Avviklingen av en myte, 1971
  • Den store frigjøringen, 1973

Drama

  • Narren og hans hertug, 1968
  • Den store søndagsfrokosten, 1976

Essays

  • Samtidsmuseet og andre tekster, 1966
  • Kunstens vilkår og den nye puritanismen, 1974
  • En rytter til fots, 1975
  • Myten og den irrasjonelle fornuft I–II, 1977 og 1980
  • 50 60 70 80, 1980
  • Her har du mitt liv, 1984
  • Vår tids bilde, 1987
  • Det forseglede budskap, 1992

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Andersen, Per Thomas: Stein Mehren – en logos-dikter, 1982, isbn 82-03-10851-2
  • Karlsen, Ole, red.: Som du holder mitt hjerte i din ømhet : om Stein Mehrens forfatterskap, 2004, isbn 82-7477-166-4
  • Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg