Stein Mehren

Aschehoug. Begrenset gjenbruk

Stein Mehren, norsk forfatter. Debuterte i 1960 med diktsamlingen Gjennom stillheten en natt, som ble fulgt av blant annet Hildring i speil (1961), Alene med en himmel (1962), Mot en verden av lys (1963, Kritikerprisen), Gobelin Europa (1965), Tids Alder (1966), diktsyklusen Aurora Det Niende Mørke (1969), Dikt for enhver som våger (1973), Menneske bær ditt bilde frem (1975), Det trettende stjernebilde (1977), Vintersolhverv (1979), Den usynlige regnbuen (1981), Timenes time (1983), Corona. Formørkelsen og dens lys (1986), Det andre lyset (1989), Nattsol (1992), Evighet, vårt flyktigste stoff (1994), Hotel Memory (1996), Nattmaskin (1998), Ark (2000), Den siste ildlender (2002), Imperiet lukker seg (2004), Anrop fra en mørk stjerne (2006), I stillhetens hus (2007), Ordre (2008) samt Samlede dikt 1960–67 (1982).

Mehren var også aktiv som billedkunstner. Dikt i bilder, illustrert med egne malerier, utkom i 1993, og i 1997 kom et utvalg Kjærlighetsdikt, også med egne malerier. Samme praksis er fulgt i en diktbok hvor tidligere dikt er illustrert med nye bilder (Nye bilder, tidlige dikt (2005)).

Som lyriker utmerker Mehren seg ved stor fantasikraft, billedrikdom og musikalitet. Det er et sterkt filosofisk og intellektuelt drag i hans poesi, ikke minst er han opptatt av forholdet mellom språk, opplevelse og erkjennelse, av ordkunstens egen problematikk og av vårt forhold til historie og samtid.

Som modernist forsøker Mehren å overskride modernismen. I sitt forsvar for den unike individualitet og forestillingen om en transcendental virkelighet blir han stadig mer lidenskapelig utover i forfatterskapet. Røttene tilbake til romantikken blir også tydeligere, blant annet fremhever Mehren dikteren som visjonær og det poetiske prosjekt som en søken etter tingenes sanne vesen.

Til høydepunktene i hans diktning hører en rekke kjærlighetsdikt. En mer personlig tone preger diktsamlingene i 1980- og 1990-årene. Død og liv stilles i skarp kontrast, likeledes evighetslengsel og glede ved nuet. Han må regnes som en av de ypperste lyrikere i norsk etterkrigslitteratur.

Mehren var også en betydelig og meget produktiv essayist. Mange av hans essayer kan leses som kommentarer til hans egne diktprosjekter, men her drøftes også aktuelle kultur- og samfunnsspørsmål. Han var en sterkt tidskritisk forfatter som søkte å avsløre tidens myter og intellektuelle motefenomener. I Samtidsmuseet og andre tekster (1966) setter denne kulturkritikken for alvor inn. Maskinen og menneskekroppen (1970) er et oppgjør med tidens overfladiske seksualisme. Av hans senere essayer kan nevnes Kunstens vilkår og den nye puritanismen (1974), En rytter til fots (1975), Myten og den irrasjonelle fornuft (del I 1977, del II 1980), Her har du mitt liv (1984), Vår tids bilde (1987) og Det forseglede budskap (1992).

I 1972 debuterte han som romanforfatter med den omdiskuterte De utydelige (omarbeidet utgave 1975), og i 1974 kom Titanene, som tar opp kunstens og kunstnerens problem på nytt. Mehren er også dramatiker, og Narren og hans hertug (1968, oppført på Nationaltheatret) er et av de mer interessante eksperimenter i moderne norsk dramatikk.

Tidfareren (2010) er festskrift som ble utgitt i forbindelse med Mehrens 75-årsdag.

Mehren er blitt tildelt en rekke priser, blant annet Doblougprisen 1971 og Gyldendalprisen 2004. Han er blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris flere ganger enn noen annen norsk forfatter, men har ikke oppnådd å få prisen.

  • Andersen, Per Thomas: Stein Mehren - en logos-dikter, 1982, isbn 82-03-10851-2, Finn boken
  • Karlsen, Ole, red.: Som du holder mitt hjerte i din ømhet : om Stein Mehrens forfatterskap, 2004, isbn 82-7477-166-4, Finn boken
  • Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.