Amtmandens Døttre er en roman av forfatteren og kvinnesakspioneren Camilla Collett, utgitt i to deler i 1854 og 55. Det er en kjærlighetsroman med ulykkelig slutt, og den betraktes som Norges første samfunnskritiske roman.

Amtmandens Døttre kan betraktes som et innlegg i debatten om kjærlighetsekteskap versus fornuftsekteskap. Romanen inneholder en kritikk av 1800-tallets kvinneideal, som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men konsentrere seg om oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Kvinner ble betraktet som utstyrt med en spesiell evne til kjærlighetsfull omsorg. Det talentet skulle de benytte seg av til familiens beste. Men kvinner skulle ikke avsløre sine følelser og måtte derfor innta en passiv rolle i forhold til valg av ektefelle. I Amtmandens Døttre demonstrerte Camilla Collett at et slikt kvinne- og kjærlighetssyn er dømt til å mislykkes fordi det verken er en verdsettelse av kvinner eller kjærlighet. I stedet fører idealet til at kvinner lærer å ofre seg for andres lykke.

Amtmandens Døttre betraktes som en av norsk litteraturs første romaner, men i Europa var ikke romanen noen ny sjanger. Collett leste tysk og fransk og var inspirert av blant annet Goethe, Rousseau og George Sands romaner. Men Amtmandens Døttre har også sine paralleller i engelsk litteratur gjennom søstrene Brontë, Jane Austen og George Eliot. Collett kan betraktes som en forløper til realismen, med Amtmandens Døttre brukte hun litteraturen til å sette problemer under debatt, slik Georg Brandes senere, i 1872, argumenterte for at forfatterene burde gjøre. Men Colletts litteraturpolitiske program kan best betegnes som poetisk realisme. Inspirasjonen kom fra den tyske filosofen Friedrich Schillers diskusjon av forholdet mellom etikk og smak, men ble videreført av så vel J.L. Heiberg som J.S.Welhaven, som begge argumenterte for at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom litteratur og samfunn. Litteraturen speiler samfunnet og har en didaktisk funksjon, den skal lede leserne til å bli bedre samfunnsborgere. Collett benyttet romansjangeren til å peke på de store motsetningene som preget kvinne- og kjærlighetsidealene.

Amtmandens Døttre har to sentrale personer, huslæreren Georg Cold, og den yngste amtmannsdatteren, Sophie Ramm. De forelsker seg, men selv om det fremstår som genuin kjærlighet, gifter de seg ikke med hverandre. Ved å skildre handlingen gjennom begges perspektiv, synliggjør forfatteren de ulike kjærlighetsvilkår som gjelder for kvinner og menn på denne tiden.

Romanen er formet i to deler. Første del utkom i Christiania i 1854, annen del i 1855. Romanens første del fikk gjennomgående en positiv mottakelse. Det er først med annen del, der romanhandlingen gjør et poeng av at det er tilfeldigheter som skiller de to elskende, at romanen blir oppfattet som provoserende. Anmelderne mente at skildringen var for dyster og at det ikke var troverdig at tilfeldigheter skulle spille en så stor og negativ rolle for kvinners skjebner.  Men Camilla Collett mente at hun hadde skrevet et sant tidsbilde.

Amtmandens Døttre kom ut i flere utgaver i Colletts levetid. Annen utgave utkom i København i 1860, tredje utgave i Christiania i 1879. Revisjonene stod hun for selv, noen av dem var av rent språklig art og avspeiler de raske endringene i det dansk-norske skriftspråket som norske forfattere forholdt seg til i annen halvdel av 1800-tallet. For eksempel blir Sophie og Georg Cold stavet på dansk i de to første utgavene. I tredjeutgaven heter de Sofie og Kold. Men Camilla Collett endret ikke sin analyse av kvinnenes stilling, og foretok ingen innholdsmssige endringer for å dempe kritikken. Likevel er det snakk om til dels omfattende endringer. Til tredjeutgaven skrev hun også et forord der hun argumenterte for at så lenge kvinner er henvist til å være passive er det nettopp tilfeldighetene som styrer deres liv. Hun hevdet at virkeligheten for kvinners kjærlighet var verre enn det Amtmandens Døttre viste. Det hadde hun erfart selv og og hun hadde hørt fortellinger fra andre om tilsvarende familietragedier. I dette forordet brøt Collett nok en gang med den forventede kvinnelige beskjedenhet idet hun brukte sine egne erfaringer som sannhetskilde når hun tilbakeviste den tidligere kritikken av romanen.

Ellisiv Steen (1947 og 1954) viser at Amtmandens Døttre ligger tett opp til Colletts egne erfaringer. Hun argumenterer også for at romanen er preget av estetisk ambivalens. På den ene siden er romanen tett knyttet til den poetiske realismen. På den andre siden bryter den med poetiske realismens krav til idealisert form og peker frem mot moderne realisme. Aarnes (1977) dokumenterer romanens tilblivelse og mottakelse. Torill Steinfeld (1985) og Elisabeth Møller Jensen (1987) har gitt psykoanalystisk inspirerte bidrag til forståelsen av Amtmandens Døttre, mens Jorunn Hareide (1998) viser hvordan Collett etablerer estetisk autoritet gjennom fortellerhandlingen. Unni Langås (2000) og Kristin Ørjasæter (2003) drøfter de myter som er skrevet inn i romanen og hvordan Amtmandens Døttre kan leses som en kommentar til Rousseau.

Jorunn Hareide 1998: ”’…Kun Oplevelsen selv giver Vidnet Ret til at vidne.’ Autoritet og personlig nærvær i Camilla Colletts estetikk”, i Jorunn Hareide (red.): Skrift, kropp og selv. Nytt lys på Camilla Collett

Elisabeth Møller Jensen (1987): Emancipation som lidendkab. Camilla Colletts liv og værk. En læsning i Amtmandens Døttre

Unni Langås 2000: ”Marmorkvinnen. Forsteningsbilder hos Camilla Collett og Amalie skram”, i Malan Marnersdóttir og Jens Cramer (red.): Nordisk litteratur og mentalitet

Ellisiv Steen 1947: Diktning og virkelighet. En studie i Camilla Colletts forfatterskap

Ellisiv Steen 1954: Den lange strid. Camilla Collett og hennes senere forfatterskap

Torill Steinfeld 1985:  ”Når kvinnehjertet får en historie. Amtmandens Døttre – nok en gang”, i Irene Engelstad (red.): Skriften mellom linjene. Syv bidrag om psykoanalyse og litteratur

Kristin Ørjasæter 2003: ”Innledning" til Camilla Collett: Amtmandens Døttre” (1854-55). Hos bokselskap.no

Sigurd Aa. Aarnes 1977: Søkelys på Amtmandens Døttre

  • Innledning til Amtmandens Døttre av Kristin Ørjasæter. Les hos bokselskap.no
  • Amtmandens Døttre. Førsteutgaven fra 1854-55 med kommentarer og ordforklaringer Les boken hos bokselskap.no
  • Amtmandens Døttre. Tredjeutgaven fra 1879. I denne utgaven skiftet Collett ut flere ord for å følge nye skrivenormer. Hun gjorde også flere innholdsmessige endringer.  Det er denne tredjeutgaven som ligger til grunn for de fleste nyere utgaver. Les boken hos bokselskap.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.