Jotunheimen

Jotunheimen, fjellmassiv i det sentrale Sør-Norge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Fjellene er de høyeste i Nord-Europa og tilhører Den skandinaviske fjellkjeden.

Det er ingen skarpe grenser for det egentlige Jotunheimen. Vanligvis regner man med de øvre deler av Heimdalen, Sikkilsdalen og Sjodalen i øst og fjelltraktene mellom Sognefjellet og Fortundalen/Middalen i vest til Jotunheimen. Grensen er noe fastere mot sør og sørvest, der fjellsjøene Vinstra, Bygdin og Tyin, samt Rv. 53 Tyin–Øvre Årdal og veien Øvre Årdal–Turtagrø danner grensene. I nordvest avgrenses Jotunheimen av Bøverdalen, i nord av Ottavatn/Vågåvatn og i nordøst av Tessa og Sjodalen. I alt omfatter Jotunheimen etter denne avgrensningen ca. 3500 km², og innen dette området finnes landets 26 høyeste topper.

Jotunheimen omfatter etter dette deler av kommunene Lom, Vågå,  Vang og Øystre Slidre i Oppland, Årdal og Luster i Sogn og Fjordane. Mindre områder av Skjåk og Nord-Fron i Oppland ligger også innenfor den ovennevnte avgrensningen.

I 1980 ble Jotunheimen nasjonalpark på 1151 km² opprettet. Den omfatter de sentrale delene av Jotunheimen, samt Hurrungane med alle de høyeste partiene.

Jotunheimen er en del av den kaledonske fjellkjede og er bygd opp av et stort flak av magmatiske bergarter, som fra nordvest ble skjøvet over underliggende sedimentbergarter. Se artikkel om Den skandinaviske fjellkjeden.

Sedimentbergartene, vesentlig kambrosiluriske leirskifere som i kaledonsk tid ble omdannet til fyllitter, danner berggrunnen i Sjodalen og stikker frem overalt i utkantene av Jotunheimen. De magmatiske bergartene er for størstedelen gabbro og nærstående bergarter, for en mindre del granitt og syenitt.

Det er mange forekomster av jernrik olivinstein, som ved forvitring får rustrød farge, derav mange navn på rau-. Disse bergartene er seige, harde og motstandsdyktige mot erosjon og danner berggrunnen i de høyeste områdene i Jotunheimen.

Se også artikkel om Norges geologi og landformer.

Landskapet i Jotunheimen er formet av breer og elver. Breene har gravd botner i fjellsidene, og mange steder har de gravd seg innover fra flere sider slik at fjellene har fått spisse, alpine former. Der hvor breene har gravd fra motsatte dalsider mot samme rygg, kan det være igjen bare en smal egg mellom dalene.

Jo lenger vest man kommer, desto fuktigere er klimaet, og i kjølvannet av dette får breene og elvene større kraft i vest. Derfor er tindene gjennomgående spissere, eggene skarpere, dalene dypere og dalsidene brattere i Vest- enn i Øst-Jotunheimen.

Systematiske brefrontmålinger har vært drevet i området siden ca. 1900. Det er ingen store breer i Jotunheimen, men de utgjør likevel i alt 10 prosent av arealet i Norges isbreer. De fleste av Jotunheimens breer er botnbreer.

Fra 1948 startet Norsk Polarinstitutt målinger av volumendringer på Storbrean i den nordøstre del av Smørstabbtindan. Breene har stort sett gått tilbake, men med enkelte kortere vekstperioder. Jotunheimen var sannsynligvis helt isfri i den milde klimaperioden i yngre steinalder, men breene er kommet tilbake senere i perioder med kjøligere og fuktigere klima. De hadde store fremstøt i første halvpart av 1700-tallet og har også senere hatt mindre fremstøt, senest i begynnelsen av 1920-årene. Den store klimaforandringen med varme somrer fra omkring 1930 har medført en betydelig tilbaketrekning av breene, noe som har etterlatt store områder av naken ur og morene. Etter 1988 har tilbakegangen stagnert. Enkelte breer har vist en svak volumøkning, men ingen brefronter har rykket fremover. Etter 2000 har breene igjen minket.

Vassdragene i Jotunheimen har avløp dels vestover til Sognefjorden (Årdalsfjorden og Lustrafjorden) og dels nordover og østover til Gudbrandsdalslågen (Glommavassdraget). Vannskillet går mellom Bygdin og Tyin over Langeskavlen og Mjølkedalsbreen og følger herfra stort sett fylkesgrensen mellom Sogn og Fjordane og Oppland over Snøhøltinden, Raudalseggje, Høgvagltindane og Stetinden. Herfra går vannskillet øst–vest over Smørstabbrean og dreier så nordover på Sognefjellet og går over Krosshøe mot Høydalen.

De høyeste partiene vest for hovedvannskillet i Jotunheimen er Hurrungane, der det er fem topper over 2300 moh. Høyest når Store Skagastølstind (Storen, 2405 m). Største vassdrag er Utla/Årdalselva med utløp i Årdalsfjorden. I Utladalen er det ville Vettisgjelet. Mellom Skagastølstindane og Fannaråken fører Helgedalen, lenger nede kalt Bergsdalen, ned i Fortundalen, og Fortundalselva faller ut i Lustrafjorden.

Øst og nord for hovedvannskillet har Jotunheimen fire avgrensede massiver med topper over 2300 moh. I dette området samler elvene seg enten i Otta, ikke minst i dens tilløp Bøvra (se Bøverdalen), Sjoa eller Vinstra. 

Mellom Leirdalen og Visdalen i nordvest ligger Galdhøpiggmassivet med 9 topper over 2300 moh., blant annet Galdhøpiggen (2469 moh. Norges høyeste fjell). Galdhøpiggmassivet har i sin helhet avløp enten direkte til Bøvra eller til dens to tilløp Leira og Visa.

Øst for Visdalen og nord for Veodalen/Skautflye ligger Glittertindmassivet med to topper over 2300 moh. Høyest er Glittertinden (2466 moh., herav fast berg 2452 moh.). Glittertindmassivet danner vannskillet mellom Visa i vest, Smådøla i nord (som renner til Vågåvatnet) og Veo i sør og øst (som renner til Sjoa). Sjoa er Gjendes avløp, og det meste av massivet mellom Gjende og Veodalen/Skautflye har avløp til denne elven.

Mellom Skautflye/Veodalen og Gjende ligger et stort fjellområde med i alt sju topper over 2300 moh., blant annet Hellstugutindan (Store Hellstugutinden, 2345 m), Memurutindan (Store Memurutinden 2364 m) og Surtningssue (2368 m).

Endelig har tindene mellom Gjende og Bygdin to topper over 2300 moh. (Store Knutsholstinden, 2341 m, og Tjønnholstinden, 2331 m). Dette området ligger på vannskillet mellom Gjende (Sjoa) og Bygdin (Vinstra).

Som Jotunheimens «oppdagere» regnes gjerne botanikeren Christen Smith og de to naturvitenskapsmennene Baltazar Keilhau og Christian Peter Boeck, som henholdsvis 1813 og 1820 foretok de første forskningsferder hit.

Norges Geografiske Oppmålings første trianguleringer i Jotunheimen ble foretatt 1826-27, og først etter målinger i begynnelsen av 1840-årene fikk man nærmere kjennskap til områdets topografi. Jotunheimen er nå mest kjent som et turistområde, men egentlig turistferdsel begynte først i annen halvdel av 1800-tallet.

På et kart over Gudbrandsdalen fra 1786 står nevnt flere navn fra utkanten av Jotunheimen hvor bøndene hadde setrer. I de sentrale delene har det neppe noensinne vært setergrender, bare enkelt-setrer i flere av dalene både i øst og vest. Beitene i de indre strøk ble imidlertid først og fremst nyttet av driftekarer med sine fedrifter, og dessuten var Jotunheimen et rikt jaktterreng. Særlig viktig var villreinjakten. Den mest berømte reinjeger var Jo Gjende.

Felægrer og jakt- og fiskebuer var de eneste overnattingssteder i Jotunheimen inntil Den Norske Turistforening (nå DNT Oslo og Omegn) begynte å reise husvære for turistene. Turistforeningens første hytte i Jotunheimen ble åpnet 1871 (Tvindehougen på Tyins østbredd, nedlagt 1901). Den eldste av DNTs nåværende hytter her er Gjendebu, innviet 1871. DNT har 13 hytter i Jotunheimen, dessuten er det 28 private turisthytter og hoteller.

De mest populære rutene går over Besseggen (melom Gjendesheim og Memurubu) og opp til Galdhøpiggen (fra Juvasshytta eller Spiterstulen). For fjellklatring er Hurrungane i Vest-Jotunheimen mest benyttet.

Se også artikkel om Norges turisme.

I nordvest går Fv. 55 Lom–Bøverdalen–Sognefjellet–Skjolden, i sørvest Fv. 53 mellom Tyinkrysset (på E 16 over Filefjell) og Årdal langs Tyins sørbredd. Fra denne går Fv. 252 fra sørenden av Tyin til Eidsbugarden.

I øst går Fv. 51 fra Øystre Slidre til østenden av Bygdin og videre over Valdresflye til Gjendesheim ved østenden av Gjende. Herfra følger den Sjoas dalføre til Randsverk, hvor den fører over fjellet til Randen i Vågå. Det fører private bilveier fra Gudbrandsdalen til setertraktene i Jotunheimens østligste deler, likeledes fra Randsverk til Glitterheim. Denne er stengt med bom noe utenfor nasjonalparken.

Private veier finnes ellers fra Bøverdalen inn Visdalen til Spiterstulen, inn Leirdalen til Leirvassbu og fra Galdesand til Juvasshytta (1841 moh.) oppunder Galdhøpiggen, Norges høyest beliggende bilvei. Fra Øvre Årdal fører vei vest for Hurrungane (i Fardalen og Berdalen) til Turtagrø på Fv. 55.

Både Gjende og Bygdin trafikkeres av motorbåt i sommermånedene.

¹ Glittertinden med bre: 2466 (varierer)

Se også artikkel om Norges høyeste fjelltopper.

Navnet er et litterært navn. B. M. Keilhau foreslo i 1823 betegnelsen Jotunfjeldene, en oversettelse av det tyske Riesengebirge mellom Schlesien og Böhmen. Aa. O. Vinje brukte første gang Jotunheimen 1862, men dette ble ikke enerådende før flere tiår etter. Jotun betyr kjempe; dvs. kjempenes hjem.

• Kraftutbygging i Jotunheimen