Vigdis Hjorth

Hjorth debuterte med barnebøker som raskt skaffet henne en stor leserkrets og anerkjennelse. Pelle-Ragnar i den gule gården (1983) ga henne Norsk kulturråds debutantpris. Jørgen + Anne er sant (1984) ble tildelt Kritikerprisen og filmatisert i 2011. Hennes barne- og ungdomsbokforfatterskap omfatter også romanene Råtne Rikard (1985) og På hjørnet om kvelden (1987) samt de to novellene Tungekysset og Drømmen (1990). I Norsk barnelitteraturhistorie skriver Tone Birkeland: «Hjorth skriv om barn som forelskar seg så inderlig at sjølv ein voksen lesar snappar etter pusten.» I Norges litteraturhistorie (1998) holder Øystein Rottem frem forfatterens evne til «å gjenoppleve og formidle barns opplevelser» og det at bøkene er «helt blottet for moralske pekefingre», som store kvaliteter.

Hennes første bok for voksne, Gjennom skogen (1986), er et portrett av en ung jentes oppdagelse av sin egen seksualitet. Overgangen mellom barndom og ungdom og konfrontasjonen med voksenlivets verdier er også tema for Et dikt til mormor (1990). Bøkene ble hovedbok i hver sin bokklubb og nådde mange lesere.

I en serie romaner har Hjorth tematisert den moderne kvinnen i et felt av kryssende rolleforventninger, både egne og andres: Drama med Hilde (1987), Med hånden på hjertet (1989), Fransk åpning (1992), Død sheriff (1995), Hysj (1996) og Takk, ganske bra (1998). Alle er preget av humor, sanselighet og psykologisk innsikt.

Romanen Hva er det med mor (2000) skildrer forholdet mellom en alkoholisert, egosentrisk og kunstnerisk mor og hennes tenåringsdatter. Om bare (2001) er en sterkt erotisk roman som ser tilbake på et kjærlighetsforhold som er gått i oppløsning.

17.15 til Tønsberg (2003) er en stilsikker roman som tar opp grunnleggende spørsmål i menneskelivet. Hjulskift (2007) handler om en kvinnelig litteraturprofessor som forelsker seg i en bilselger; romanens utgangspunkt er at det egentlige klasseskillet er kulturelt basert.

Romanen Tredje person entall (2008) handler blant annet om å være til stede i eget liv – om ønske og forventning, begjær og moral, handlefrihet og tvang. I Snakk til meg (2010) følger vi en velstående og middelaldrende kvinne og hennes higen etter nærhet.

Sammen med Arild Linneberg har hun skrevet «underholdningsromanen» Ubehaget i kulturen (1995), en satirisk betraktning av norsk kulturliv i 1990-årene. Sammen med søsteren Lillian Hjorth gav hun i 2002 ut Lesebok for levende.

Romanen Arv og miljø fra 2016 er en sterk roman som tematiserer incest og fortielse. Rammen for romanen er et arveoppgjør hvor mor og fire søsken skal fordele to hytter på Hvaler etter farens død. To av søsknene har brutt med de andre, og romanens hovedperson Bergljot mobiliserer krefter og støtte for å konfrontere familiemedlemmene med at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Det sentrale er hennes ønske og behov for at de andre anerkjenner det hun har opplevd. Som hovedpersonen Bergljot et sted i romanen skriver til sin familie: «At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..»

Romanen igangsatte en stor debatt om litteraturens bruk av levende modeller. «Litteraturen er på villspor», skrev Aftenpostens kritiker Ingunn Økland. Hun viste til at boken lå tett på familiehistorien og mente Hjorth dermed indirekte anklaget sin far for kriminelle handlinger. Litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen forsvarte forfatterens rett til å skrive om egne traumer, allmenngjøre erfaringer og skape autentisitet: «Det er ingenting ved romanen som roman som svekkes ved at innholdet er sant.» Samtidig så han behov for at slike bøker ble møtt med kritikk og debatt som kunne styrke og svekke verket. Svar kom også fra familien da søsteren Helga Hjorth åre etter utga motromanen Fri vilje, hvor det fortelles en annen versjon, og hvor romanen gjennom avisintervjuer ble oppfordret til å bli lest biografisk. Et nytt hovedinnlegg i debatten kom i form av en samtalebok mellom Vigdis Hjorth og kritikeren Kaja Schjerven Mollerin. Her forklarer Hjorth hvordan hun balanserer roman og virkelighet, den personlige historien og familiehistorien: «(...) innenfor familien har vi ulike fortellinger om hva vi har vært med på. Det er også en av grunnene til at jeg sier det er en roman. Jeg tar ikke hevd på virkeligheten.»

Boken har appellert til mange og ulike lesere. Den ble en bestselger her til lands og er oversatt til en rekke språk. For romanen ble hun tildelt Bokhandlerprisen 2016 og Kritikerprisen 2016. Hun ble også nominert til P2-lytternes romanpris, Ungdommens kritikerpris og Nordisk råds litteraturpris.

Vigdis Hjorth mottok den høythengende Gyldendalprisen for 2010, og hun mottok Kritikerprisen 2012 for Leve posthornet. I 2014 ble hun tildelt Brageprisens hederspris. Vigdis Hjorth var festspilldikter ved Norsk Forfattersentrums De Litterære Festspill i 2017.

• arv
• selvbiografi
• nøkkelroman
• Karl Ove Knausgård
• Norges litteraturhistorie

• Cappelen Damms forfatterside om Vigdis Hjorth

• Rottem, Øyvind (1998). Bind 8 «Vår egen tid» i Norges litteraturhistorie, Cappelen