Sverre – norsk konge

Sverre Sigurdsson var norsk tronpretendent fra 1177 og konge 1184–1202.

Sammen med birkebeinerne nedkjempet Sverre kong Magnus Erlingsson i 1184. Etter at Magnus var falt, ble Sverre enekonge i Norge, men måtte helt til sin død kjempe mot utfordrere om kongemakten. Sverres mest kjente motstandere er baglerne.

Sverre var også i konflikt med kirken, spesielt erkebiskop Eirik Ivarsson, noe som førte til at Sverre ble ekskommunisert. Denne situasjonen gav bakgrunnen for Sverres En tale mot biskopene, et programskrift som hevder kongens makt over kirken.

Sverre ble etterfulgt av sin sønn Håkon Sverresson.

Ifølge Sverres saga var Sverre født i Norge og oppvokst på Færøyene fra femårsalderen. Hans mor Gunnhild ble, visstnok i Bergen, gift med Unas kammaker. Sverre ble så sendt til broren til Unas, biskop Roe på Færøyene. Færøysk tradisjon hevder at han også var født der.

Sverre fortalte selv at han 24 år gammel fikk vite av sin mor at han var sønn av Sigurd Munn. Dette kan verken bevises eller motbevises, men det er lite sannsynlig. Hvorvidt han selv trodde det, eller bare søkte å legitimere sitt krav på kongemakten, er et sentralt spørsmål i Sverre-forskningen.

Sverres egen historiefremstilling og kongegjerning vitner sterkt om troen på et guddommelig kall. I 1176 reiste han til Norge og ble leder for en liten flokk skoggangsmenn, i dag kjent som birkebeinerne. De tok ham til kongsemne i 1177, da de var blitt uten fører etter nederlaget på Re. Med denne flokken kjempet Sverre seg frem til Nidaros, hvor de beseiret kong Magnus Erlingssons lendmenn. Sverres saga forteller om jærtegn og under som kom ham til hjelp i dette slaget.

Sverre lot seg hylle på Øreting sommeren 1177, men levde fortsatt på krigsfot de neste to årene. Den 19. juni 1179 kjempet og seiret han ved slaget på Kalvskinnet like ved Nidarosdomen. Erling Skakke falt, og Magnus Erlingsson flyktet. Året etter led Kong Magnus et nytt nederlag på Ilevollen og måtte dermed oppgi Trøndelag. Til tross for dette hadde han fortsatt mektig støtte fra vest og sør i landet, i tillegg til fra Danmark.

Slaget ved Fimreite den 15. juni 1184 avgjorde skjebnen til kong Magnus. Sammen med en rekke lendmenn mistet han livet, og mannefallet var stort. Dette resulterte i at Sverre var enekonge, men striden var enda ikke over. Nye grupper reiste seg, blant annet kuvlunger, vårbelger, øyskjegger og ikke minst de som var ansett som de farligste; baglerne som var under ledelse av oslobiskopen Nikolaus Arnesson.

Storparten av det gamle lendmannsaristokratiet som hadde fulgt Magnus var falt i kampene, og dermed rykket birkebeinerhøvdingene inn som kongens lendmenn og sysselmenn. Da Sverre tok over kongedømmet, skjedde det altså ikke noe systemskifte, kun et skifte i personene som styrte. Likevel ble embetsverket langt mer sentralisert enn før, fordi de nye mennene var fastere knyttet til kongen og løsere forankret i det gamle bygdesamfunnet.

Under kong Sverre ble sysselmannsembetet utbygd, de første lagmennene trådte i funksjon, og den første kansleren utferdiget kongebrev. Det er vanskelig å se om disse endringene kun var et naturlig følge i fotsporene til den forrige kongen eller om dette ble utviklet på kong Sverres eget initiativ.

Kirken hadde stått bak kong Magnus i striden, og ble derfor kong Sverres motstander. Erkebiskopen bannlyste ham i Lund domkirke, og biskopene som selv hadde vært med på å krone kong Sverre i Bergen i 1194, reiste fra landet. I 1198 lyste pave Innocens 3 interdikt over landet. På denne tiden var biskop Nikolaus leder for en regulær hær i kampen for kirkens gregorianske friheter mot kong Sverres nasjonalkirkelige politikk. Denne situasjonen gir bakgrunnen for kong Sverres Tale mot biskopene, et programskrift som hevder kongens makt over kirken.

Med dansk støtte vant baglerne herredømmet i Viken, og mens kong Sverre residerte i Bergen i perioden 1197–1198, dro de inn i Nidaros. Sommeren 1198 kom de til Bergen, ødela kongens skip og drev han på flukt oppover landet mot Trøndelag. Også her fulgte baglerne etter, men de led et stort nederlag i sjøslaget på Strindfjorden i 1199. Nå kunne kong Sverre vende seg mot Sør-Østlandet. En baglerhær som han lot omringe på Slottsfjellet i Tønsberg, overgav seg etter 20 ukers beleiring.

Ikke lenge etter, den 9. mars 1202, døde kong Sverre i Bergen uten en fullstendig seier over baglerne og uten forsoning med kirken.

Sverre er en av de mest omstridte og gåtefulle personer i norsk historie. Både hans bakgrunn og egenskaper har vært gjenstand for omfattende analyser. Sverre har også inspirert diktere, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, Kåre Holt og Peder Cappelen. I 1976–1977 kom TV-serien Kong Sverre i tre episoder (regi ved Stein Ørnhøi).

Blant den omfattende litteraturen kan nevnes biografier av Fredrik Paasche (1920), Halvdan Koht (1952) og Claus Krag (2005); G. M. Gathorne-Hardy: A Royal Impostor (1956) og Erik Gunnes: Kongens ære (1971); samt Kåre Lunden i Norges historie, bind 3 (1976) og Knut Helle i Aschehougs Norges historie bind 3 (1995).

• Om Sverre Sigurdsson i Norsk biografisk leksikon
• Liste over Norges monarker

• Digitaltfortalt.no: en dramatisert fortelling om «Kong Sverre Sigursson»

• Krag, Claus: Sverre : Norges største middelalderkonge, 2005, isbn 82-03-23201-9, Finn boken