Den eldre Edda. En side av Codex Regius med en del av Sigerdrivamål. Arnamagnæanske institutt, Reykjavík.

Fri. fri

Den eldre Edda, diktsamling i norrøn språkform om de hedenske guder og helter. Storparten av disse diktene er overlevert i et håndskrift på pergament (GkS 2365 4to) som er laget og skrevet på Island i siste halvpart av 1200-tallet. Skálholtbiskopen Brynjólfur Sveinsson kom over denne boken og sendte den i 1662 til kong Frederik 3 i København, som lot den innlemme i sin boksamling (derfor navnet Codex Regius, Kongeboken). I 1971 ble boken sendt tilbake til Island og er nå oppbevart i Islands Arnamagnæanske Samling i Reykjavík. Brynjólfur Sveinsson trodde at diktene i Codex Regius var nedskrevet av den berømte islandske lærde Sæmund Frode (død 1133), og gav boken navnet Sæmundar Edda. Fordi det ikke var noen grunn til å knytte verket til Sæmund, ble det kalt Den eldre Edda eller Den poetiske Edda for å skille det fra Snorres Edda. I Codex Regius er diktene delt i to avdelinger. De første 11 diktene er gudedikt, resten heltedikt. Til eddadiktene regnes tradisjonelt også 5–6 andre dikt av samme type, som finnes i andre håndskrifter fra middelalderen og senere tid. Blant de diktene som ikke står i Codex Regius er diktene Balders drømmer, Rigs-tula, Hyndluljod og Grottesangen.

I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy, Heimdall. Men i mange tilfeller opptrer gudene også som gruppe eller samfunn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende (Trymskvadet Þrymskviða, Hymeskvadet Hymiskviða). Odinsdiktene er på den annen side oftest visdomsdiktning, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne (Voluspå Vǫluspá) eller verdens innretning (Vavtrudnesmål Vafþrúðnismál, Grimnesmål Grímnismál), mens Håvamål Hávamál gir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap. Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islandske. Volundkvadet Vǫlundarkviða, som innholdsmessig står for seg selv, er i Codex Regius plassert blant gudediktene, enda hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Volundssagnet var kjent også utenfor Norden.

Storparten av heltediktene bygger derimot på fellesgermansk sagnstoff med historisk rot i hendinger i folkevandringstiden (diktningen om Sigurd Fåvnesbane, Brynhild, Atle, Gudrun) og har tilknytning til germansk diktning utenfor Norden (f.eks. Nibelungenlied). Heltediktene kan sees som en «ættesaga» både i innhold ved at personene i diktene er familiært forbundet og strukturelt ved at fremstillingen veksler mellom dikt og prosa (jf. Volsungesagaen Vǫlsunga saga).

Eddadiktene har i prinsippet bare to versemål. Vanligst er varianter (fornyrdislag, målahått) av det fellesgermanske versemålet, med to trykktunge og et ubestemt antall lettere stavinger i hver kortlinje, og kortlinjene sammenknyttet parvis ved bokstavrim. Motsatt annen gammelgermansk diktning er verselinjene også mer eller mindre regelmessig gruppert i strofer, oftest på 8 linjer (som i skaldediktningen). Kjent bare fra norrøn overlevering er det andre versemålet, ljodahått, med strofer på seks linjer. Det er brukt i en rekke samtaledikt og i Håvamål. Språkføringen og stilen i eddadiktene er oftest forholdsvis enkel, men kan stundom være smykket med stilistiske figurer, kjenninger og heiti. Enkelte dikt har en poetisk pregnans og monumentalitet som gjør dem til perler i verdenslitteraturen.

Alle eddadiktene er anonyme. De fleste finnes i overlevering fra 1200-tallet. Av språklige grunner kan ingen av dem være eldre enn begynnelsen av den norrøne språkperioden, ca. 700. Dateringen av de enkelte diktene innen disse grensene er usikker og omstridt. Det samme gjelder stedfestelsen. I eldre tid ble eddadiktene regnet for urgamle og fellesnordiske. Nyere forskning er tilbøyelig til å mene at en vesentlig del av dem, særlig de som regnes for relativt nye, er blitt til i islandsk kulturmiljø, minst ett til og med på Grønland. Noen av de eldste heltediktene, med nær tilknytning til annen gammelgermansk diktning (Atlekvadet Atlakviða, Hamdesmål Hamðismál), og også f.eks. deler av Håvamål, kan derimot være blitt til i Norge. Andre deler av det norrøne kulturområdet kan også komme på tale.

Eddadiktene har vært utgitt mangfoldige ganger. Særlig viktig er Sophus Bugges utgave fra 1867, som er blitt gjenopptrykt flere ganger, og Hugo Gerings utgave med kommentarer og ordbok, i 4 bind, fullført av B. Sijmons (1888–1931). Det finnes også en rekke oversettelser til nyere språk av enkelte dikt eller av hele samlingen. Oversettelsen til bokmål av Ludvig Holm-Olsen fra 1975 følger nøye originalteksten, men utelater tre dikt. Ivar Mortensson-Egnunds gjendiktning til nynorsk fra begynnelsen av 1900-tallet står noe friere til den norrøne teksten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.