Den eldre Edda

Håndskriftet Codex Regius inneholder Den eldre Edda.
Den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson (1605–1675) samlet inn flere middelalderhåndskrifter, blant annet Codex Regius, som inneholder Den eldre Edda.

Den eldre Edda. En side av Codex Regius med en del av Sigerdrivamål. Arnamagnæanske institutt, Reykjavík.

.
Lisens: fri

Den eldre Edda er en diktsamling i norrøn språkform om norrøne guder og helter. Diktene stammer fra en muntlig fortellertradisjon, kanskje fra så langt tilbake som 700-tallet evt., men ble først skrevet ned på 1200-tallet.

Overlevering

Storparten av eddadiktene er overlevert i et håndskrift på pergament (GkS 2365 4to) som er laget og skrevet på Island i siste halvdel av 1200-tallet. Skálholtbiskopen Brynjólfur Sveinsson kom over denne boken og sendte den i 1662 til kong Frederik 3 i København, som lot den innlemme i sin boksamling. Det er derfor håndskriftet med eddadiktene har navnet Codex Regius (Kongeboken). I 1971 ble boken sendt tilbake til Island og er nå oppbevart i Islands Arnamagnæanske Samling i Reykjavík.

Brynjólfur Sveinsson trodde at diktene i Codex Regius var nedskrevet av den berømte islandske lærde Sæmund Frode (1056–1133) og gav boken navnet Sæmundar Edda. Siden det ikke var noen grunn til å knytte verket til Sæmund, ble det kalt Den eldre Edda eller Den poetiske Edda for å skille det fra Snorres Edda.

I Codex Regius er diktene delt i to avdelinger. De første elleve diktene er gudedikt, og resten er heltedikt. Til eddadiktene regnes tradisjonelt også fem–seks andre dikt av samme type, som finnes i andre håndskrifter fra middelalderen og senere tid. Blant de diktene som ikke står i Codex Regius er diktene Balders drømmer, Rigstula, Hyndluljod og Grottesangen.

Gudediktene

I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy eller Heimdall. I mange tilfeller opptrer derimot gudene også som gruppe eller samfunn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende, som i Trymskvadet (Þrymskviða) og Hymeskvadet (Hymiskviða). Odinsdiktene er på den andre siden oftest visdomsdiktning, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne, som i Voluspå (Vǫluspá), eller verdens innretning, som i Vavtrudnesmål (Vafþrúðnismál) og Grimnesmål (Grímnismál), mens Håvamål (Hávamál) gir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap.

Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islandske. Volundkvadet (Vǫlundarkviða), som innholdsmessig står for seg selv, er i Codex Regius plassert blant gudediktene selv hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Volundssagnet var kjent også utenfor Norden.

Heltediktene

Storparten av heltediktene bygger på fellesgermansk sagnstoff med historisk rot i hendinger i folkevandringstiden, blant annet diktningen om Sigurd Fåvnesbane, Brynhild, Atle og Gudrun. Heltediktene har også tilknytning til germansk diktning utenfor Norden, for eksempel Nibelungenlied.

Heltediktene kan sees som en «ættesaga», både i innhold ved at personene i diktene er familiært forbundet, og strukturelt ved at fremstillingen veksler mellom dikt og prosa, som i Volsungesagaen (Vǫlsunga saga).

Versemål

Eddadiktene har i prinsippet bare to versemål. Vanligst er varianter av det fellesgermanske versemålet, fornyrdislag og målahått, som har to trykktunge og et ubestemt antall lettere stavinger i hver kortlinje. Kortlinjene er sammenknyttet parvis ved bokstavrim. I motsetning til annen gammelgermansk diktning er verselinjene i eddadiktene også mer eller mindre regelmessig gruppert i strofer, oftest på åtte linjer (som i skaldediktningen). Det andre versemålet som er brukt i eddadiktene, ljodahått, har strofer på seks linjer. Ljodahått er bare kjent fra norrøn overlevering. Det er brukt i en rekke samtaledikt og i Håvamål.

Språkføringen og stilen i eddadiktene er oftest forholdsvis enkel, men kan noen ganger være smykket med stilistiske figurer, kjenninger og heiti. Enkelte dikt har en poetisk pregnans og monumentalitet som gjør dem til perler i verdenslitteraturen.

Datering og opprinnelse

Alle eddadiktene er anonyme, det vil si at vi ikke kjenner til hvem som har diktet dem. De fleste finnes i overlevering fra 1200-tallet. Av språklige grunner kan ingen av dem være eldre enn begynnelsen av den norrøne språkperioden, cirka 700 evt. Dateringen av de enkelte diktene innen disse grensene er usikker og omstridt.

Det samme gjelder stedfestelsen. I eldre tid ble eddadiktene regnet for urgamle og fellesnordiske. Nyere forskning er tilbøyelig til å mene at en vesentlig del av dem, særlig de som regnes for relativt nye, er blitt til i islandske kulturmiljø og minst ett til og med på Grønland. Noen av de eldste heltediktene, med nær tilknytning til annen gammelgermansk diktning, som Atlekvadet (Atlakviða), Hamdesmål (Hamðismál) og deler av Håvamål, kan derimot ha blitt til i Norge. Andre deler av det norrøne kulturområdet kan også komme på tale.

Utgivelser

Eddadiktene har vært utgitt mangfoldige ganger. Særlig viktig er Sophus Bugges utgave fra 1867, som er blitt gjenopptrykt flere ganger, samt Hugo Gerings utgave med kommentarer og ordbok i fire bind, fullført av B. Sijmons (1888–1931).

Det finnes også en rekke oversettelser til nyere språk av enkelte dikt eller av hele samlingen. Oversettelsen til bokmål av Ludvig Holm-Olsen fra 1975 følger nøye originalteksten, men utelater tre dikt. Ivar Mortensson-Egnunds gjendiktning til nynorsk fra begynnelsen av 1900-tallet står noe friere til den norrøne teksten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg