urnordisk

Urnordisk er et nordisk språk som vi kjenner fra innskrifter med runer fra ca. 200–700 evt. Urnordisk er det eldste språket vi kjenner i Norge, Sverige og Danmark.

De urnordiske runeinnskriftene er skrevet i den eldre runerekka, og de eldste innskriftene kan kanskje dateres så langt tilbake som før 200 evt. Noen urnordiske ord er dessuten lånt inn i samisk og i finsk, som for eksempel kuningas ('konge', urnordisk kuningaR).

De urnordiske ordene er nokså lange sammenlignet med moderne nordiske språk.  Det skyldes hovedsakelig de såkalte stammevokalene, vokaler som tilhørte ordstammen, men som senere falt bort: laukaR, løk, horna, horn, satido, satte.

Kjennskap til urnordisk har vært av stor vitenskapelig betydning, og dette språket har kastet lys også over andre germanske språks historie og utvikling.

Omkring år 600 viser språket i runeinnskriftene overgang til en nyere språkform fordi de gamle stammevokalene begynte å falle bort (synkopetiden). Språket på Eggjasteinen, visstnok fra bortimot år 700, har flere ord uten disse vokalene, som fiskR, stain og partisippformen skorin i stedet for de urnordiske formene fiskaR, stainaR og skorinaR. Sammen med vokalbortfallet trengte forskjellige slag omlyd og brytning igjennom og gav språket en annen karakter enn før.

Samtidig som endelser falt vekk, ble bøyningssystemet ofte mer skiftende, i og med at det oppstod indre bøyninger med veksling av kasus med og uten omlyd og brytning. Avledninger fikk dessuten ofte en annen vokal enn grunnordet, for eksempel lengd (germansk langiþō), substantiv til adjektivet langr.

Et godt eksempel på språkutviklingen mellom urnordisk og norrønt er det urnordiske ordet bernuR, 'bjørn', med e som rotvokal i alle kasus. Det utviklet seg i nominativ til norrønt bjǫrn ved at stammen først ble utsatt for brytning og deretter u-omlyd. (Stammevokalen ble så synkopert bort og endelseskonsonantene assimilert.) I genitiv var den trykklette endelsesvokalen a, og brytningen fikk derfor ikke omlyd i denne formen i norrønt (bjarnar).

Alt før vikingtiden må norsk ha tatt opp lånord som katt (senlatin cattus), øre (mynt; gammelnorsk eyrir, fra latin aureus, gyllen). Også fra keltisk og fra frisisk tok norsk tidlig opp ord.

• Norrønt (år 700–1350)
• Mellomnorsk (1350–1525)
• Moderne norsk (1525–)