urnordisk

Omkring år 600 viser språket i runeinnskriftene overgang til en nyere språkform fordi de gamle stammevokalene begynte å falle bort (synkopetiden). Språket på Eggjasteinen, visstnok fra bortimot år 700, har flere ord uten disse vokalene, som fiskR, stain og partisippformen skorin, i stedet for de urnordiske formene fiskaR, stainaR og skorinaR. Sammen med vokalbortfallet trengte forskjellige slag omlyd og brytning igjennom og gav språket en annen karakter enn før.

Samtidig som endelser falt vekk, ble bøyningssystemet ofte mer skiftende i og med at det oppstod indre bøyninger med veksling av kasus med og uten omlyd og brytning. Avledninger fikk dessuten ofte en annen vokal enn grunnordet, for eksempel lengd (germansk langiþō), substantiv til adjektivet langr.

Et godt eksempel på språkutviklingen mellom urnordisk og norrønt er det urnordiske ordet bernuR (bjørn) med e som rotvokal i alle kasus. Det utviklet seg i nominativ til norrønt bjǫrn ved at stammen først ble utsatt for brytning og deretter u-omlyd. (Stammevokalen ble så synkopert bort og endelseskonsonantene assimilert.) I genitiv var den trykklette endelsesvokalen a, og brytningen fikk derfor ikke omlyd i denne formen i norrønt (bjarnar).

Alt før vikingtiden må norsk ha tatt opp lånord som katt (senlatin cattus), øre (mynt; gammelnorsk eyrir, fra latin aureus, gyllen). Norsk tok også tidlig opp ord fra keltisk og frisisk.

• norrønt (700–1350)
• mellomnorsk (1350–1525)
• moderne norsk (fra 1525)