Sigmund Freud

KF-arkiv. fri

Sigmund Freud var en østerriksk nevrolog og psykolog, kjent som grunnlegger av psykoanalysen. Freud har hatt stor innflytelse langt utenfor sitt eget fagfelt; mange av hans ideer og begreper har gått inn i språket, og mange forfattere og kunstnere har latt seg inspirere av hans teorier om drømmer, fortrengning og seksualitet.

Han praktiserte som lege i Wien fra slutten av 1800-tallet til 1938, da han på grunn av sin jødiske avstamning måtte flykte til London.

Freud grunnla psykoanalysen rundt 1900 og utviklet blant annet teorien om ødipuskomplekset. Freud mente at psykiske problemer kunne spores tilbake til fortrengte opplevelser i barndommen, særlig til fortrengte seksuelle tanker og ønsker. Han hevdet også at drømmer gir ledetråder til problemenes årsaker. Gjennom hans teorier ble blant annet begrepene jeg-et (ego) og overjeg-et (superego) innført i psykologisk terminologi.

Et av Freuds viktigste arbeider er boken Die Traumdeutung (Drømmetydning) fra 1899. Hovedbudskapet i boken er at drømmer er ønskeoppfyllelser, for eksempel at et barn drømmer om en kake eller at en voksen drømmer om ære og berømmelse. Imidlertid gjør drømmesensuren (som skal beskytte oss mot angst) innholdene i drømmene utydelig. For at drømmer skal kunne forstås, må de tolkes etter en viss oppskrift.

Freud analyserer prosessene som former drømmene, eksempelvis «overdeterminering». Den innebærer at en person fra en drøm kan være en sum av mange forskjellige personer fra vårt liv. En kvinne fra en drøm kan etter denne logikken være en representant for både vår sjef, vår mor og vår datter samtidig. Andre prosesser som former drømmene er fortetning og forskyvning.

Han gjennomfører også en rekke analyser av egne og andres drømmer, der den mest kjente er drømmen om «Irmas injeksjon».

Mange tror Freud utelukkende tolker drømmer skjematisk, som at en tunnel alltid er en vagina. Men Freud skriver selv at det er pasientens assosiasjoner og tanker som er viktigst for drømmetydningen, ikke fastlagte symboler.

Ubehaget i kulturen er en kulturfilosofisk avhandling av Sigmund Freud (1930, norsk oversettelse i 1966). Den grunnleggende påstanden i verket er at kampen mellom individ og samfunn ikke har noen tilfredsstillende løsning og at denne konflikten aldri vil ta slutt. Samfunnet tvinger individet til å undertrykke mange av dets naturlige drifter; det normale mennesket takler dette, mens nevrotiske og psykotiske personer ikke gjør det.

Eros (livsdriften eller libido) er drivkraften bak opprettelsen av det kulturelle fellesskapet, men eros møter motstand i aggresjonen, som er kulturens motstander. Menneskets aggressive instinkter er avledet av Thanatos (dødsdriften), og kulturen er en kamp mellom Eros og Thanatos, mellom kjærligheten og døden. Ubehaget i kulturen skyldes ikke bare de begrensningene som må legges på libido, men også kravet om å legge demper på aggresjonen.

Freud begynte sitt vitenskapelige arbeid som fysiolog og hjerneanatom, spesialiserte seg som lege på nervesykdommer og offentliggjorde flere studier av organiske nervelidelser. Hans interesse gikk imidlertid mer og mer over til behandling av nevrotiske lidelser og utforskning av deres sjelelige årsaker. Han studerte hos Jean-Martin Charcot i Paris i 1885 og arbeidet senere en tid sammen med den østerrikske legen Josef Breuer.

Til å begynne med anvendte Freud hypnose, men han utarbeidet etter hvert sin egen metode til studium av det såkalte ubevisste sjelsliv og ble derved grunnleggeren av psykoanalysen. Resultatene han kom frem til ved å anvende den psykoanalytiske metoden, førte ham til en helt ny oppfatning av sjelslivets utvikling og struktur, og fikk på den måten betydning langt ut over psykiatrien. Ikke minst på grunn av den avgjørende betydning han tilla seksuelle faktorer, ble hans arbeid møtt med skepsis og motstand. Særlig vakte hans lære om barneseksualiteten forargelse og kritikk. I årene etter første verdenskrig vokste imidlertid hans ry sterkt, og han må fortsatt regnes som det mest kjente navn i psykologiens historie, selv om mange av hans teorier har vist seg å være feilaktige eller å ha begrenset gyldighet.

Freud har øvd stor innflytelse, ikke bare på klinisk psykologi og psykiatri, men på åndslivet i det hele, ikke minst på skjønnlitteraturen. En særlig betydningsfull rolle spilte hans synsmåter i diskusjoner om oppdragelse og om seksualmoral.

I 1930 ble Freud tildelt Goetheprisen. Etter Østerrikes «Anschluss» i 1938 emigrerte han til Storbritannia, hvor han døde i 1939.

  • Studien über Hysterie (sammen med Josef Breuer, 1895, norsk oversettelse: Bruddstykke av en hysterianalyse, 2007)
  • Die Traumdeutung (1899, norsk oversettelse: Drømmetydning, 1969, 1985 (i to bind) og 1999)
  • Zur Psychopathologie des Alltagslebens (1901, norsk oversettelse: Dagliglivets psykopatologi, 1968)
  • Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie (1905, norsk oversettelse: Seksualteorien, 1966)
  • Totem und Tabu (1913, norsk oversettelse: Totem og Tabu, 2013).
  • Vorlesungen zur Einführung in die Psychoanalyse (1916, norsk oversettelse: Forelesninger til innføring i psykoanalyse, 1929, 1957, 1980, 1991, 1999, 2006 og 2010)
  • Jenseits des Lustprinzips (1920, norsk oversettelse: Hinsides lystprinsippet, 2011)
  • Das Ich und das Es (1923, norsk oversettelse: Jeget og detet i tidsskriftet Agora i 2014)
  • Die Zukunft einer Illusion (1927)
  • Das Unbehagen in der Kultur (1930, norsk oversettelse: Ubehaget i kulturen, 1966, 1992)
  • Neue Folge der Vorlesungen (1933, norsk oversettelse: Nytt i psykoanalysen, 1934, 1967 og 1992)
  • Moses und der Monotheismus (1939, norsk oversettelse: Moses og monoteismen, 2015).
  • Brev 1873–1939 utgitt i norsk oversettelse i 1971
  • Mellom psykoanalyse og litteratur (2011), artikler i utvalg med etterord av Atle Kittang.
  • Vitsen og dens forhold til det ubevisste (1994), med forord av Tor Ulven.
  • Hinsides lystprinsippet (2011), etterord av Eivind Tjønneland.
  • Drøm og okkultisme (1996). Et fragment av Nytt i psykoanalysen, første norske utgave fra 1934.
  • Psykoanalysen slik den var – og slik den ble (1985), med forord av Harald Schjelderup.
  • Ulvemannen. Historien om en barnenevrose (1974), innledning av Muriel Gardiner, forord av Anna Freud.
  • Freud (1950), artikler i utvalg med forord av Nicolay Milberg Stang.
  • Psykoanalysen i praksis. Et utvalg mindre arbeider. (1930).

Freud grunnla også tidsskriftene Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse og Imago (fra 1939 slått sammen til ett tidsskrift, som utgis i London). Freuds Gesammelte Werke utkom i London i 1940–1952 i 18 bind, og foreligger også i engelsk oversettelse som The Standard Edition of the Complete Psychological Works of Sigmund Freud (1953 i 24 bind).

  • Grønlie, Espen: Hinsides kunst og vitenskap. (Bokanmeldelse av «Mellom psykoanalyse og litteratur» og «Hinsides lystprinsippet»). Le Monde diplomatique, 1. desember 2011. Les artikkelen
  • Schjerven Mollerin, Kaja: Dikterens sensur (bokanmeldelse av «Mellom psykoanalyse og litteratur» og «Hinsides lystprinsippet»). Klassekampen, 15. oktober 2011. Les artikkelen
  • Informativ innføringsartikkel om Sigmund Freud i The Philosophers' Mail (på engelsk). Les artikkelen
  • Tidsskriftet Agora nummer 1–2 fra 2014 har Sigmund Freud som tema.
  • Hall, Calvin S.: En grunnbok i Freuds psykologi, 1966.
  • Jones, Ernest: The life and work of Sigmund Freud, 1953–1957, tre bind.
  • Kittang, Atle: Sigmund Freud, 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.