Johan Bojer

Faktaboks

Johan Bojer
født:
6. mars 1872, Orkdal
død:
3. juli 1959, Oslo

Johan Bojer

Johan Bojer
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Johan Bojer

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Johan Bojer var en norsk forfatter. Han skrev romaner, skuespill, eventyr og folkelivsskildringer.

Romaner

Bojer levde størsteparten av sin barndom i Rissa. Hans første bok var Unge Tanker, utgitt under pseudonymet J. K. Hansson (1893). I 1895 fulgte skuespillet En Moder. Gjennombruddet kom i 1896 med samfunnsromanen Et folketog. Her søkte han å vise at den herskende politiske interesse var en fare for folkets åndelige sunnhet, mens sympatien ligger hos jevne, arbeidende mennesker.

Sosiale romaner med samme moraliserende tendens er Den evige krig (1899) og Moder Lea (1900). I den gripende fortellingen En pilgrimsgang (1902) er fremstillingen mer dikterisk og psykologisk, men dypere når han i romanen Troens magt (1903). Denne ble dramatisert og oppført på Nationaltheatret i 1910 og Det Norske Teatret i 1929.

Bojer gav også ut en del eventyrsamlinger, Paa kirkevei (1897), Rørfløiterne (1898), Hvide fugle (1904), men svært høyt nådde han ikke på dette feltet. Mindre betydelige er romanene Vort rige (1908) og Liv (1911), men i Fangen som sang (1913) er det stor fantasistyrke; her skildrer han en åndsfrende av Peer Gynt.

Første verdenskrig satte sterke merker i Bojers diktning. Etter artikkelsamlingen Den franske fane (1915) fulgte romanen Den store hunger (1916), som bæres av en religiøs stemning og tendens. Den samme religiøse og nasjonale forkynnelse preger de langt svakere Verdens ansigt (1917) og Det nye tempel (1927). Gode folkelivsskildringer inneholder Dyrendal (1919), og Den sidste viking (1921), en roman om trøndere på lofotfiske en menneskealder tilbake i tiden, vant stor popularitet, også internasjonalt. I Vor egen stamme (1924) behandles norske utvandreres landnåm i Nord-Dakota i 1880-årene.

Bojers bøker er meget lest i utlandet. I Norge har kritikken ofte stått kjølig til hans verker. Han kan vise stor språklig usikkerhet, og har lett for å virke overfladisk og skjematisk i sin forkynnelse. Men han har ofte også gitt verdifull menneskeskildring og fremragende fortellerkunst, som i folkelivsskildringen Folk ved sjøen (1929). I novellesamlingen Gård og grend (1933) er stilen friskere enn i hans tidligere bøker.

Læregutt (1942; ny utgave 1947) er hans barndoms- og ungdomsminner, og ble fulgt av et nytt bind, Svenn (1946). Disse bøkene gir et levende bilde av den unge Bojers oppvekst og utvikling, og av det litterære og politiske miljøet i samtiden. I 1948 kom romanen Skyld og etter hans død en samling artikler, taler og minner, Glimt og gleder (1960).

Skuespill

Bojers skuespill Theodora (1902), Brutus (1904), Sigurd Braa (1916, filmatisert i 1943 som Sangen til livet) og Marie Walewska (1932) inneholder gode scener, men virker lite overbevisende på grunn av sitt abstrakte preg.

Bojer var medlem av den departementale komité til utarbeidelse av rettskrivningen av 1938.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gad, C.: J.B.: en studie, 1917
  • La Chesnais, P.G.: J.B.: hans liv og verker, 1932
  • Ræder, T.: J.B. og heimbygda Rissa, 1972, isbn 82 05 00602 4, Finn boken
  • Aas, L.: Trønderne i moderne norsk diktning, 1942, 23–61 (bibliografi: 243-44)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg