Johan Bojer

Johan Bojer av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Johan Bojer

Anon. begrenset

Johan Bojer, født i Orkanger, norsk forfatter, levde størsteparten av sin barndom i Rissa. Hans første bok var Unge Tanker, utgitt under pseudonymet J. K. Hansson (1893). 1895 fulgte skuespillet En Moder. Gjennombrudd 1896 med samfunnsromanen Et folketog. Her søkte han å vise at den herskende politiske interesse var en fare for folkets åndelige sunnhet, mens sympatien ligger hos jevne, arbeidende mennesker. Sosiale romaner med samme moraliserende tendens er Den evige krig (1899) og Moder Lea (1900). I den gripende fortellingen En pilgrimsgang (1902) er fremstillingen mer dikterisk og psykologisk, men dypere når han i romanen Troens magt (1903, dramatisert og oppført på Nationaltheatret 1910, Det Norske Teatret 1929).

Hans skuespill Theodora (1902), Brutus (1904), Sigurd Braa (1916, filmatisert 1943 som Sangen til livet) og Marie Walewska (1932) inneholder gode scener, men virker lite overbevisende på grunn av sitt abstrakte preg. Bojer gav også ut en del eventyrsamlinger, Paa kirkevei (1897), Rørfløiterne (1898), Hvide fugle (1904), men svært høyt nådde han ikke på dette felt. Mindre betydelige er romanene Vort rige (1908) og Liv (1911), men i Fangen som sang (1913) er det stor fantasistyrke; her skildrer han en åndsfrende av Peer Gynt. Den første verdenskrig satte sterke merker i Bojers diktning. Etter artikkelsamlingen Den franske fane (1915) fulgte romanen Den store hunger (1916), som bæres av en religiøs stemning og tendens. Den samme religiøse og nasjonale forkynnelse preger de langt svakere Verdens ansigt (1917) og Det nye tempel (1927). Gode folkelivsskildringer inneholder Dyrendal (1919), og Den sidste viking (1921), en roman om trøndere på lofotfiske en menneskealder tilbake i tiden; vant stor popularitet, også internasjonalt. I Vor egen stamme (1924) behandles norske utvandreres landnåm i Nord-Dakota i 1880-årene.

Bojers bøker er meget lest i utlandet. I Norge har kritikken ofte stått kjølig til hans verker. Han kan vise stor språklig usikkerhet, og har lett for å virke overfladisk og skjematisk i sin forkynnelse. Men han har ofte også gitt verdifull menneskeskildring og fremragende fortellerkunst, som i folkelivsskildringen Folk ved sjøen (1929). I novellesamlingen Gård og grend (1933) er stilen friskere enn i hans tidligere bøker. Læregutt (1942; ny utgave 1947) er hans barndoms- og ungdomsminner, og ble fulgt av et nytt bind, Svenn (1946). Disse bøkene gir et levende bilde av den unge Bojers oppvekst og utvikling, og av det litterære og politiske miljø i samtiden. 1948 kom romanen Skyld og etter hans død en samling artikler, taler og minner, Glimt og gleder (1960). – Bojer var medlem av den departementale komité til utarbeidelse av rettskrivningen av 1938.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.