Leilighetsdiktning, i videste forstand all litteratur fremkalt av en ytre foranledning, som hyllingsdikt til betydelige menn og kvinner, vers ved festlige anledninger, lyriske eller satiriske innlegg i dagens strid osv.

For så vidt har leilighetsdiktningen vært dyrket til alle tider. I snevrere forstand henvender leilighetsdiktningen seg til en mindre eller privat krets. Den hadde sin egentlige gullalder på 1600- og 1700-tallet. Betydelige diktere som Ambrosius Stub og Johannes Ewald måtte for pengenes skyld produsere mengder av leilighetsdikt; C. B. Tullin så denne virksomheten som en selskapelig plikt. Dessuten ble det skrevet søknader på rim, «bindebrev» (dvs. vennskapserklæringer), vers til selskapelig underholdning, «platevers» (dvs. inskripsjoner på støpte gravplater), bl.a. mange kuriøse hos Johan Nordahl Brun. I mange klubber hørte viser og impromptuer med til sammenkomstene. Enkelte foreninger, f.eks. Det Norske Selskab, hadde til og med sin særskilte «versprotokoll». Noen få leilighetsdikt, skrevet enten på bestilling eller foranlediget av en ytre hendelse i forfatterens liv, hører til det beste i sjangeren: Wergelands Skaaltale for et godt Aar, Bjørnsons Kantate ved Hundreårsfesten for Norges Vel, Olaf Bulls Ignis Ardens, Hjalmar Gullbergs Död amazon.

I våre dager er leilighetsdiktning som erverv overtatt av profesjonelle byråer som leverer på grunnlag av gitte opplysninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.