Peter Andreas Munch – historiker

Brev til Herr Justitiarius Berg

Peter Andreas Munch/NTNU UB. CC BY-SA 4.0

Peter Andreas Munch (1810–63). Daguerrotypi fra ca. 1850.

Anon. Begrenset gjenbruk

Peter Andreas Munch var en norsk historiker, språkforsker og geograf. Han var farbror til Edvard Munch

Munch ble utdannet Cand.jur. i 1834. Fra 1837 var han lektor i historie ved Universitetet i Oslo, og ble forfremmet til professor i 1841. Senere var han konstituert riksarkivar i perioden 1861–63.

Munch arbeidet i noen år som Rudolf Keysers assistent med utgivelsen av Norges gamle Love. Deres del av lovutgaven, bind 1–3, kom ut i årene 1846–1849. Før den tid hadde Munch utgitt flere andre kildeskrifter, noe han også fortsatte med. I alt ga han ut 14 kildeskrifter, blant annet Den eldre Edda, Speculum regale (Kongespeilet), Munkelivs jordebok, Historia Norvegiae og Chronica Regum Manniae et Insularum, til dels ukjente eller ubrukte kilder. I årene 1845 til 1854 foretok han flere utenlandsreiser, blant annet til Normandie og Skottland. Der skrev han av en rekke viktige diplomer og håndskrifter.

Munchs interesser var fra først av meget omfattende, men hans vitenskapelige produksjon ligger stort sett innenfor rammen av norsk middelalder, hvor han kastet lys over blant annet politisk historie, språk, viser og sagn, lov og rett, religion, fortidsminner, geografi og topografi.

Med Munch begynte den norrøne språkvitenskapen i Norge, og hans navn ble også kjent langt utenfor de lærdes krets gjennom hans innlegg i språkspørsmålet og i diskusjonen om skandinavismen. Allerede i 1832 i tidsskriftet Vidar skrev han Norsk Sprogreformation, som var rettet mot Wergelands fornorsking av skriftspråket. Ivar Aasen ble i noen grad påvirket av Munch, og Munch roste Aasens grammatikk og ordbok i sterke vendinger.

Munch arbeidet bevisst for Norges kulturelle selvstendighet. Han angrep det danske oldskriftselskap for dets tendens til å gjøre den «islandske» litteratur til «oldnordisk» felleseie og fortie dens særlige forbindelse med Norge. Han overtok og utdypet Rudolf Keysers teori om at nordmennene hadde vandret inn fra nord og etter seierrik kamp med tyske germanere lagt under seg Sør-Sverige og Danmark; den såkalte innvandringsteorien («den norske historiske skole»).

I 1851 begynte Munch å utgi sitt hovedverk, Det norske Folks Historie. Han ble opptatt med det til sin død, og det nådde frem til 1397. I årene 1858 til 1861 oppholdt han seg i Roma, hvor han oppnådde å få direkte adgang til Vatikanets arkivskatter og tillatelse til å ta avskrifter. Hans Oplysninger om det pavelige Archiv ble trykt i 1876.

Munch hadde ikke sin styrke i å trekke opp de store linjer. Hans Norgeshistorie har sin verdi i det veldige stoffet som er samlet og gjennomarbeidet med en sporsans og en kombinasjonsevne som ofte fører til overbevisende resultater. Hans arbeid hadde stor betydning for norsk nasjonalfølelse.

Munch døde av slag under en reise i Italia og ble gravlagt på den protestantiske kirkegården i Roma. En minnestøtte på graven ble avduket i 1865, med tale av Henrik Ibsen. Stinius Fredriksens statue av Munch ble avduket på Universitetsplassen i Oslo i 1933. En bygning på Universitetet i Oslo (Blindern), der blant annet Historisk institutt har holdt til, bærer navnet P. A. Munchs hus.

  • Amundsen, Arne Bugge 2013. "Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet" i Rogan, Bjarne og Eriksen, Anne (red.) Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, 2013, isbn 978-82-7099-723-7, 51-54

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.