vikingtiden

Vikingtiden, i Norden betegnelse på tidsrommet ca. 800–1050 (tidlig middelalder). Perioden har fått navn etter vikingferdene. Det første kjente vikingangrepet ble foretatt mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793.

Den tradisjonelle oppfatningen har vært at vikingaktiviteten i vest var preget av plyndring, mens vikingferdene østover i langt høyere grad var handelsferder. Nyere forskning har modifisert dette synet.

På grunn av sine plyndrings- og handelsferder og sine koloniseringsfremstøt, kom vikingene til å sette et sterkt preg på europeiske forhold i mer enn 200 år. Det var flere forutsetninger som gjorde dette mulig. En av disse var nordboenes skipsbyggingskunst.

I århundrene før vikingtiden var havgående fartøyer blitt utviklet. Et særtrekk ved vikingskipene var at kjølen stakk svært grunt, slik at skipene ikke var avhengige av havner, men kunne bli trukket opp på strendene. En annen og trolig vel så viktig grunn til at vikingene kunne operere relativt fritt langs strender og elver, var den svake politiske organiseringen i mange europeiske stater.

Etter Karl den stores tid (død 814) var det indre oppløsning i Frankerriket. På de britiske øyene fantes ennå ikke noe samlet angelsaksisk rike, og irer og slavere hadde en meget svak politisk organisasjon.

Utviklingen av nye handelsveier førte også til at nordboene lettere kunne delta i fjernhandelen. Ved arabernes ekspansjon i middelhavsområdet ble de vesteuropeiske rikenes forbindelse med Østen gjennom Middelhavet sterkt svekket. Dette ser ut til å ha ført til åpning av nye fjernhandelsruter mellom Østen og Vest-Europa. De russiske elvene og Østersjøen var slike ruter, og her kom nordboene til å spille en viktig rolle i handelssamkvemmet.

Men også indre forhold i Skandinavia var av vesentlig betydning for å forklare vikingtidens ekspansjonstendenser. I Norge kan man ut fra en kombinasjon av arkeologiske funn, gravfunn, gravminner og stedsnavnforskning påvise et indre landnåm; rydding av nytt land innenlands, i indre strøk av Østlandet, på Møre og i Nord-Norge. I Vest-Norge og i Trøndelag var derimot den beste jorden tatt i bruk allerede i eldre jernalder, og nye gårder ble til ved en oppdeling av eldre gårder og nyrydding i utkantstrøk.

I Sverige hadde en lignende ekspansjon i bosetningen funnet sted i Dalarna, Medelpad og Jämtland. Trolig var befolkningsøkningen også hovedårsaken til et ytre landnåm; rydding av nytt land på øyene i vest.

Arkeologisk materiale tyder på at nordmenn, trolig fra Sør-Vestlandet, hadde slått seg ned på Orknøyene i ca. år 800. Utover på 800-tallet kom innvandringen i gang også på Shetland, Hebridene, Man, Færøyene og Island. De skotske øyene tjente nok som baser for skip som deltok i de første plyndringstoktene mot England og Irland, der kirker og klostre utgjorde et lett bytte.

Mens angrepene på England de første tiår av 800-tallet var sporadiske, satte nordmennene seg derimot fast langs kysten av Irland, der de herjet i stor stil. I ca. 840 grunnla de Dublin, som ble hovedsete i et vikingrike som hadde sin glanstid 920–970.

Fra 840-årene ble det større tyngde i vikingenes angrep. De samlet seg nå i store flåter. Dorestad i Friesland ble plyndret flere ganger i 830-årene, og i 845 ble Paris inntatt for første gang. Det ble nå også vanlig for vikinghærene å overvintre i utlendighet.

Perioden fra ca. 870 kan betegnes som kolonisasjonstiden. I Normandie hadde nordboere bosatt seg i et stort antall, og etter at vikingen Rollo var blitt frankerkongens lensmann og landevernsmann, ble det stort sett slutt på angrepene mot dette området.

I England så det en stund ut til at hele landet skulle bli hærtatt, men ved kong Alfreds anstrengelser (konge 871–899) ble norrøn bosetning begrenset til et område som fikk navnet Danelagen; området der danenes lov gjelder. Innenfor dette området er det en sterk konsentrasjon av skandinaviske stedsnavn. Ingen historiker benekter at det her har skjedd en norrøn bosetning, men det er uenighet om omfanget. Danelagen bevarte sin selvstendighet frem til 954, da kong Edred gjorde seg til herre over hele England.

Nordboene søkte også ubygd land. I perioden 870–920 ble Island kolonisert, vesentlig av nordmenn eller nordboere bosatt i Irland og på Hebridene. Island ble så utgangspunkt for oppdagelsen av og bosetningen på Grønland.

I denne urolige tiden var det likevel ikke bare plyndringstokt eller koloniseringsferder skandinavene la ut på. Skriftlige kilder beretter om hålogalendingen Ottar som med eget skip eksporterte pelsverk og tauverk, hvalrosstenner med mer fra Nord-Norge til Sør-Skandinavia. Han besøkte tettstedet Skiringssal (se Kaupang) i Vestfold og Haithabu (Hedeby) i Slesvig.

Handelen var viktig i denne perioden, og det er ofte ikke mulig å trekke et skarpt skille mellom vikingen og handelsmannen. Lettvint bytte har nok fristet vikinger som ved andre anledninger kunne bære handelsmannens kappe. Handel forutsetter en viss spesialisering der overskuddsprodukter fra primærnæringene kan byttes/handles mot spesialprodukter.

Utgravninger i vikingtidens handelssentra, i Norden Birka, Haithabu og Kaupang, i England York og i Irland Dublin, vitner om håndverk og omsetning. Skålvekter fra graver utenfor Kaupang og Birka forteller om handelsmenn. Sølvet har vært tidens verdimåler. Funn av opphakket sølv viser at det ble vurdert etter vekt. Men i handelen har dessuten varebytte vært vanlig praktisert.

De ulike nordiske landene synes å ha hatt forskjellige interessesfærer. Svenskene har i særlig grad «dratt i østervei». Blant annet vitner runesteiner, funnet i et stort antall i Uppland, om slike ferder mot øst.

Arkeologiske funn peker ut to særlig viktige ferdselsveier, den ene over LadogaOnega langs elvene til Volga og videre til Bulgar, den andre langs Dnepr til Svartehavet og Bysants.

Arabiske kilder forteller at «rus» særlig handlet med pelsverk, slaver og frankiske sverd. Tilbake har de ført eksotiske varer, men først og fremst sølv – vesentlig i form av mynt. Myntfunn i Skandinavia vitner om dette. Funnene fra begynnelsen av 800-tallet til midten av 900-tallet er nesten utelukkende av kufisk (arabisk) mynt. Etter 970 synes importen av kufisk mynt å opphøre.

Arkeologiske funn vitner om både handel og produksjon av ulike håndverk, som smykker og tekstiler. Fra gravgodset til høytstående personer fremgår det at perioden har vært ekspansiv og skapende også på kunstens og kunsthåndverkets områder. Nye stilretninger ble skapt (se dyreornamentikk), og det er et frodig liv både over treskurd, smykke- og billedhuggerkunst.

Vikingsamfunnet var et ættesamfunn. Selv om flere bygder fant en sentral rettshåndhevelse, var de ikke noe som ligner på stater med en sentral rettshåndhevelse. Det lovfellesskapet som ble skapt som et første trinn i retning av en mer omfattende samfunnsdannelse, var av meget begrenset karakter. Det medførte ingen forestilling om at det fantes en allmenngyldig, objektiv rett som sto over alle. I virkeligheten handlet det om en rekke gjensidige avtaler som man gjerne kunne bryte dersom det fantes høyere hensyn å ta.

Ofte ble oppgjør i feider løst med blodhevn eller betaling av bøter, og det var heller sjelden at noen offentlig instans kom inn i bildet ved rettsoppgjør De fleste sakene ble gjort opp mann mot mann, ætt mot ætt.

Forholdet til ætten og ættens medlemmer var noe man tok hensyn til. De måtte man hjelpe uansett. Sagaene er fulle av fortellinger om ætter som forsvarer sine egne, også om disse var ansvarlige for grove forbrytelser. Ætten kunne gjerne mislike personen som var ansvarlig for forbrytelsen, men allikevel føle seg forpliktet til å tre støttende til. Det spilte ingen rolle om det var rett eller galt. Ætten var én for alle og alle for én.

Æren var uten tvil det norrøne samfunnets høyeste verdi, og det var samfunnet som fortalte en hva en var verdt. Det er få tegn som viser at nordboene var i stand til å danne seg forestillinger om at mennesker kunne eie indre, skjulte egenskaper av verdier. Om en ikke var kar for å vise hvem han var, så var han slett ikke noen kar i det hele tatt. Det var altså viktig å bevare sin ære, og de sloss gjerne der det gikk på æren løs. Ærekrenkelse måtte bli besvart. 

I vikingsamfunnet ble dette sett på som et uttrykk for solidaritet. Fra Gulatingsloven kan vi se hvordan dette kommer til uttrykk: Der heter det at den som tre ganger har unnlatt å hevne en krenkelse, har mistet hva vi kan kalle borgerlige rettigheter og all medborgerlig aktelse. Dette betyr at samfunnet følte at hevnen var en nødvendig bestanddel av dets orden.

Religionen var også en viktig del av vikingsamfunnet, men de typiske nordiske naturreligionene kan en med rett kalle amoralske i den forstand at moralen ikke hører inn under deres felt. Gudenes hovedrolle er å yte hjelp, først og fremst med å fremme grøden og fruktbarheten hos dyr og mennesker.

De mellommenneskelige forholdene angår ikke de guddommelige maktene. Gudene moraliserer ikke, og de er ikke moralske inspirasjonskilder for menneskene. Gudene har makt, men de opptrer ikke som dommere overfor menneskene, de stiller heller ingen andre krav til menneskene enn at de bloter til dem og respekter deres helligdommer.

Vikingtidens ættesamfunn var et rangsamfunn. Kjernegruppen i et slikt samfunn var menn som stammet direkte fra ættefaren. Ættene gjorde krav på naturressursene innen sitt eget område og ga sine ættemedlemmer adgang til det de trengte til livets opphold.

I dette rangsamfunnet ble man født til status. All makt var arvelig, men arbeidsdelingen var beskjeden. Også høvdinger arbeidet. Arbeidet ble fordelt etter kjønn og alder. Øverst i vikingtidens ættesamfunn fant man høvdingene, mens de ufrie trellene var av den laveste rang.

Vikingtiden førte også med seg kraftige omveltninger i de skandinaviske landene. Rikssamlingen i alle tre land fant sted i denne perioden. I Norge ble landet samlet til ett rike under Harald Hårfagre – trolig en gang i 880-årene. Denne samlingen ble riktignok ikke varig, og det kan være verdt å merke seg at flere av de kongene som førte samlingsverket videre, var tidligere vikingkonger. Danmark ble samlet til ett rike under Harald Blåtand, som døde 987.

Rikssamlingen i Skandinavia representerer trolig en vesentlig forutsetning for den tredje fasen av vikingtiden, karakterisert av organiserte tokt mot vest. Under beleiringene av for eksempel London ble det betalt store løsesummer, kalt danegjeld.

Disse angrepene kulminerte med danskekongen Svend Tveskægs erobring av England 1013/14. Under sønnen Knud den store (engelsk konge 1016–35) omfattet danenes rike et nordsjøimperium med Danmark, Norge og England.

Også de senere norske kongenes erobringsforsøk – Harald Hardrådes forsøk på å erobre England i 1066 og Magnus Berrføtts vesterhavstog i 1102-03 – må sees som en epilog til vikingtiden.

Slutten av vikingtiden karakteriseres ved innføringen av kristendommen, opprettelsen av byer og preging av den første nasjonale mynt. Kristendommen med sin monoteistiske tro og sin sentraliserte, hierarkiske organisasjon må ha representert en maktøkning for kongedømmet idet kongen inntok stillingen som kirkens overhode og beskytter. Under ham stod biskopene, som igjen førte tilsyn med presteskapet. Kongemakten har både direkte og indirekte vært en sterk faktor i de eldste byenes oppkomst.

Spiren til byene Nidaros og Oslo ser ut til å kunne føres tilbake til tidlig på 1000-tallet, muligens sent på 900-tallet. Senere kom kongene, ved å etablere kirken, til å skape en bydannende faktor av stor betydning. Ut fra politiske, militære og administrative hensyn satset kongene på noen få sentra med spesielle bygninger og anlegg der den kongelige og kirkelige virksomheten direkte og ved sine ringvirkninger førte til en konsentrasjon av bosetningen. Slike sentra trakk til seg håndverks- og handelsvirksomhet. Trolig har kongene arbeidet bevisst for å gjøre handelsaktiviteten til en inntektskilde.

Utmynting har også representert en kongelig inntektskilde. I Norge var Harald Hardråde den første som fikk preget en nasjonal mynt.

  • Allan, Tony: Vikingene : myter, kunst og levende symboler, 2002, isbn 82-02-21370-3, Finn boken
  • Fitzhugh, William W. & Elisabeth I. Ward, red.: Vikings : the North Atlantic saga, 2000, isbn 1-56098-995-5, Finn boken
  • Forte, Angelo m.fl.: Viking empires, 2005, isbn 0-521-82992-5, Finn boken
  • Roesdahl, Else: Vikingernes verden : vikingerne hjemme og ude, 7. udg., 2001, isbn 87-00-75008-5, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt, 1999, isbn 82-521-5544-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. desember 2013 skrev Daniel Gjelseth

Når ble denne artikkelen skrevet?

11. desember 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Heisann,Den opprinnelige artikkelen stammer fra Kunnskapsforlagets papirutgave 2005-2007, men det har vært gjort endringer i teksten siden da. 11. januar 2013 ble det gjort en større tekstendring, så jeg ville ha satt det som publiseringsdato. (Det er gjort en endring av teksten etter det, men det er bare en redaksjonell endring der litteraturlista er klippet inn i artikkelen). Du kan se oversikt over alle revisjoner her: http://snl.no/.versions/list/188150Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaksjonen

3. mai 2016 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Det står dessverre ikke noe om klesdrakter i vikingtiden i vår artikkel. Kanskje du kan finne informasjon hos Kulturhistorisk museum: http://www.khm.uio.no/
Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.