vikingtiden

Vikingtiden er en betegnelse brukt på tidsrommet fra omkring 800 til omkring 1050, særlig i Norden og til dels i andre regioner, som på de britiske øyer. Perioden har navn etter vikinger og vikingferder, men betegnelsen «vikingtid» ble først tatt i bruk mot slutten av 1800-tallet.

I europeisk historie er denne perioden en del av tidlig middelalder, mens arkeologer ofte bruker betegnelsen yngre jernalder. Vikingtiden kjennetegnes av befolkningsvekst, landnåm, økt handel med Europa, sentralisering av makt og overgangen fra norrøn religion til kristendom.

Begynnelsen på vikingtiden knyttes gjerne til angrepet mot klosteret Lindisfarne i Nord-England i 793. Det er likevel vanlig å trekke periodens begynnelse tilbake til cirka 750, slik at forutsetningene for vikingferdene også inkluderes. Dette gjelder både indre forhold, som utviklingen av havgående skipsteknologi, og ytre faktorer, som etableringen av karolingerdynastiet i Frankerriket i 753 og abbasidekalifatet i 751. I Danmark regnes store byggeprosjekter, for eksempel Danevirke og Kanhave kanalSamsø, som tegn på økt sentralmakt og sosial organisering, behov for forsvarsverk og kontakt med kontinentet.

Avslutningen av vikingtiden settes vanligvis til midten av 1000-tallet. Dette har å mindre å gjøre med enkelte slag, hendelser eller konger å gjøre, enn sammenfallet av mer langsiktige prosesser. Dette gjelder etableringen av kirkeorganisasjonen, byvekst, og integreringen av de skandinaviske kongedømmene i det kristne Europa.

Den viktigste institusjonen for enkeltmenneskene var gården, eller husholdet. Alle enkeltmennesker skulle tilhøre et hushold. Husholdet var et sosialt fellesskap, men det var også sentralt økonomisk og produksjonsmessig, i og med at medlemmene arbeidet og levde av overskuddet fra jordbruk.

Husholdet kunne bestå av det gifte ekteparet, deres barn, friller (elskerinner) med sine barn, slektninger av dem, arbeidsfolk og treller (slaver). Ekteparet hadde per definisjon fri status, det vil si rett til eiendom, beskyttelse av loven, og til å ha ære. For å gifte seg og etablere en gård var fri status og et minimum av eiendom (ofte tilsvarende to kyr) en forutsetning. Dette var også knyttet til rett til barnas arverett i neste generasjon.

De fleste hushold ville ha medlemmer utover kjernefamilien, som andre familiemedlemmer, arbeidsfolk og treller. Treller var en viktig del av arbeidskraften; så mange som en fjerdedel, eller kanskje helt opp mot en tredjedel, av befolkningen var treller. Disse var ufrie, det vil si manglet egne rettigheter og ære, og ble behandlet som eiendom.

Vikingtidssamfunnet ble av forskere tidligere karakterisert som et ættesamfunn, men er nå oftere kalt et nettverksamfunn. Dette endrede synet kommer delvis av at slektskapssystemet var bilateralt, altså at individet regnet slekta med både mors- og farssiden. Dette gjør at individets hadde relasjon til for eksempel fettere eller onkler på begge sider av familien, og styrken av båndene kunne variere avhengig av situasjonen.

Dessuten var det mange andre sosiale bånd enn slekten som spilte inn. Inngåelse av ekteskap skapte nye relasjoner til andre familier, det samme gjorde skikken med å fostre opp andres barn eller inngå fostbrorskap i voksen alder. Vennskap gjennom gjensidig gavegivning kunne virke sterkere enn slektskap, siden det var inngått frivillig.

Ved siden av ekteskapet finner vi dessuten langvarige frilleforhold. Friller kunne være kvinner av en litt lavere sosial status enn hustruen, men som levde sammen med mannen i et ekteskapslignende forhold. Frilleforhold skapte alliansebånd mellom frillens familie og mannen som hadde henne hos seg. En bonde kunne få en mektig alliert ved å plassere datteren sin som frille hos en høvding.

Alt dette formet ulike og ofte kryssende relasjoner i samfunnet, som gjorde det mindre åpenbart hvordan individet skulle stille seg i konflikter og inngåelse av nye allianser.

I vikingtiden fantes ikke juridiske institusjoner som ligner på stater med en sentral rettshåndhevelse. Lovene var muntlige og gjaldt som regel konkrete saker, enten påføring av sår, drap, ærekrenkelser, arv, giftermål og eiendom. Lovene medførte ingen forestilling om at det fantes en allmenngyldig, objektiv rett som sto over alle. Det handlet i større grad om en rekke gjensidige avtaler som kunne forhandles om, eller til og med brytes, dersom det fantes andre hensyn å ta.

Tinget var likevel en viktig institusjon i vikingtidens samfunn. På de større regionale tingene (lagtingene) ble man enige om og kjent med lover, forsøkte å løse konflikter og hyllet konger. I tillegg var tingene sosiale og økonomiske møtesteder, der midlertidige markedsplasser kunne oppstå, avtaler om ekteskap ble inngått og konkurranser (som for eksempel hestekamper) ble avholdt.

Opprinnelig skulle alle frie hushold være representert på tingene, men fra midten av 900-tallet ble representanter fra de lokale bygdelagene, senere kalt nemndemenn, sendt til de større regionale tingene. I tillegg til disse større tingene var det også lokale ting. Kildene nevner for eksempel manndrapsting, kongsting (ting som kongen innkalte til) og manntallsting (for å skaffe oversikt over leidangsmannskap), men det kunne også være andre typer lokale tingsamlinger når det var behov for det.

Konflikter kunne bli løst med betaling av bøter eller at den anklagede ble dømt til fredløshet. En som var blitt dømt fredløs mistet retten til beskyttelse av loven og kunne i prinsippet blir drept uten at hans familie kunne få kompensasjon. Mye tyder på at bøter ikke var spesielt ærefullt å motta som kompensasjon for ærekrenkelse eller drap, mens hevn i større grad ble sett på som legitim reaksjon.

De fleste saker ser ut til å ha blitt løst utenfor tinget, der rettsoppgjør ofte ble dominert av høvdingene. Høvdingene kunne også få voldgift i en sak, altså tvinge fram en løsning som partene måtte forholde seg til. Derfor var det viktig å ha være del av et nettverk av frie bønder og høvdinger for å fremme og få løst sin sak.

De største lagtingene i Norge var Gulating på Vestlandet og Frostating i Trøndelag.

Æren var en viktig for et individs, og for husholds, status i samfunnet. Æren er gjerne definert som den verdi en har i sine egne og sine omgivelsers øyne. Man måtte vise at man var klar til å forsvare sin ære og svare på ærekrenkelse. Ære i vikingtiden blir i blant omtalt som et nullsumspill – det er en konstant mengde ære i samfunnet, og man kan bare vinne ære og status ved å ta dette fra andre. Men dette kunne også virke avskrekkende, slik at ærekrenkelser ikke var noe som man bare kunne kaste etter andre uten å forvente at det ble gjengjeldt.

Fra Gulatingsloven kan vi se hvordan dette kommer til uttrykk: Der heter det at den som tre ganger har unnlatt å hevne en krenkelse, har mistet sine rettigheter og aktelse. Dette betyr at man mente at hevnen var en nødvendig bestanddel av samfunnets orden.

Ære og dets kobling til sosial status kunne bli tydeliggjort ved forhandlinger om ekteskapsinngåelse, alliansedanning, eller ved noe så synlig som bordplassering ved fester: den med den beste plassen under gjestebudet var gjerne den med størst respekt i forsamlingen. Da var ofte ens evne til å forsvare sin plass, både fysisk og sosialt, et viktig element i kampen om ære og status.

Kvinner ble ofte omtalt som ærens voktere. De hevnet sjeldnere enn menn med våpen i hånd, men gjennom egging kunne de få sine ektemenn eller mannlige slektninger til å forsvare sin og sin families ære. Det er et typisk trekk ved vikingsamfunnets at kvinners ære ikke er tett forbundet med seksualitet og jomfruelighet i seg selv, slik man finner i mange andre såkalte æresamfunn. Idealet var likevel at kvinner ikke skal ha seksuelle relasjoner eller gifte seg med menn som har lavere status enn dem selv. Derimot var ferdigheter og egenskaper som storsinnethet, driftighet i gårdsdriften, det å holde storslåtte gjestebud og ikke tåle ærekrenkelser av seg selv eller sitt hushold, noe som kunne bidra til å gi kvinner status.

På grunn av sine plyndrings- og handelsferder og sine koloniseringsfremstøt, kom vikingene til å sette et sterkt preg på europeiske forhold i mer enn 200 år. Det var flere forutsetninger som gjorde dette mulig. En av disse var skipsbyggingskunsten. I århundrene før vikingtiden var havgående fartøyer blitt utviklet. Et særtrekk ved vikingskipene var at kjølen stakk svært grunt, slik at skipene ikke var avhengige av havner, men kunne bli trukket opp på strendene.

En annen og trolig vel så viktig grunn til at vikingene kunne operere relativt fritt langs strender og elver, var den svake politiske organiseringen ellers i Europa. Etter Karl den stores tid (død i 814) var det indre oppløsning i Frankerriket. På de britiske øyene fantes ennå ikke noe samlet angelsaksisk rike, og irer og slavere hadde en svak politisk organisasjon.

Utviklingen av nye handelsveier førte også til at skandinaver lettere kunne delta i fjernhandelen. De russiske elvene og Østersjøen var slike ruter, og her kom skandinavene til å spille en viktig rolle i handelsforbindelsene.

Det første vikingangrepet på klosteretLindisfarne i 793 er et eksempel på de tidlige overraskelsesangrepene. Plyndringen kan ha gitt store ressurser og økt maktgrunnlag til de som vendte tilbake til Skandinavia med kostbarheter og slaver. Samtidig antyder kildene at skandinavene tidlig inngikk samarbeid med lokale aktører. Alkuin av York, som omtaler Lindisfarne-angrepet, antydet at det hadde vært fredeligere samkvem mellom engelskmenn og skandinaver forut for plyndringen.

Da Nantes i det nordvestlige Frankrike ble angrepet i 843, var omfanget større og mer organisert; kildene forteller at de allerede hadde anlagt en base på øya Noirmoutier og plyndret klostre i området. Noirmoutier hadde en betydelig saltproduksjon, en vare som var ettertraktet i Skandinavia. Mye tyder på at vikingene samarbeidet med en lokal makthaver som rivaliserte med Nantes i denne tiden. Dette angrepet peker mot en ny fase i vikingferdene, der de skandinaviske styrkene ble involverte i lokale maktkamper og i økende grad slo seg ned utenfor Skandinavia.

Indre forhold i Skandinavia er av vesentlig betydning for å forklare vikingtidens ekspansjonstendenser. I Norge kan man ut fra en kombinasjon av arkeologiske funn, gravfunn, gravminner og stedsnavnforskning påvise en betydelig befolkningsvekst. Dette førte til et indre landnåm; det vil si rydding av nytt land og nye gårder i indre strøk av Østlandet, på Møre og i Nord-Norge. I Vest-Norge og i Trøndelag var derimot den beste jorden tatt i bruk allerede i eldre jernalder, og nye gårder ble til ved en oppdeling av eldre gårder og nyrydding i utkantstrøk.

I Sverige hadde en lignende ekspansjon i bosetningen funnet sted i Dalarna, Medelpad og Jämtland. Trolig var befolkningsøkningen også hovedårsaken til et ytre landnåm; det vil si at vikinger bosatte seg utenfor Skandinavia, særlig merkbart på øyene i vest.

Arkeologisk materiale tyder på at nordboere, trolig fra Sør-Vestlandet, hadde slått seg ned på Orknøyene omkring år 800. Utover på 800-tallet kom innvandringen i gang også på Shetland, Hebridene, Man, Færøyene og Island. De skotske øyene tjente trolig som baser for skip som deltok i de første plyndringstoktene mot England og Irland, der kirker og klostre utgjorde et lett bytte.

Mens angrepene på England de første tiårene av 800-tallet var sporadiske, satte nordmennene seg derimot fast langs kysten av Irland, der de herjet i stor stil. Rundt 840 grunnla de Dublin, som ble hovedsete i et vikingrike som hadde sin glanstid i årene 920–970.

Fra 840-årene ble det større tyngde i vikingenes angrep. De samlet seg nå i store flåter. Dorestad i Friesland ble plyndret flere ganger i 830-årene, og i 845 ble Paris inntatt for første gang. Det ble nå også vanlig for vikinghærene å overvintre i utlendighet.

Perioden fra rundt 870 kan betegnes som kolonisasjonstiden. I Normandie hadde nordboere bosatt seg i et stort antall, og etter at vikingen Rollo var blitt frankerkongens lensmann og landevernsmann, ble det stort sett slutt på angrepene mot dette området.

I England så det en stund ut til at hele landet skulle bli hærtatt, men ved kong Alfreds anstrengelser (konge 871–899) ble norrøn bosetning begrenset til et område som fikk navnet Danelagen; området der danenes lov gjelder. Innenfor dette området er det en sterk konsentrasjon av skandinaviske stedsnavn, selv om det er noe uenighet om omfanget av norrøn bosetning her. Danelagen bevarte sin selvstendighet frem til 954, da kong Edred gjorde seg til herre over hele England.

Skandinavene søkte også ubygd land. I perioden 870–920 ble Island kolonisert, vesentlig av nordmenn eller nordboere bosatt i Irland og på Hebridene. Island ble så utgangspunkt for oppdagelsen av og bosetningen på Grønland.

I denne urolige tiden var det likevel ikke bare plyndringstokt eller koloniseringsferder skandinavene la ut på. Skriftlige kilder beretter om hålogalendingen Ottar som med eget skip eksporterte pelsverk og tauverk, hvalrosstenner med mer fra Nord-Norge til Sør-Skandinavia. Han besøkte tettstedet Kaupang i Vestfold og Haithabu (Hedeby) i Slesvig, før han reiste til England og fortalte sin historie til kong Alfred den store av Wessex.

Handelen var viktig i denne perioden, og det er ofte ikke mulig å trekke et skarpt skille mellom vikingen og handelsmannen. Lettvint bytte har nok fristet vikinger som ved andre anledninger kunne bære handelsmannens kappe. Handel forutsetter en viss spesialisering der overskuddsprodukter fra primærnæringene kan byttes/handles mot spesialprodukter.

Arkeologiske utgravninger i vikingtidens handelssentra, i Norden gjelder det først og fremst Ribe, Birka, Haithabu og Kaupang, i England York og i Irland Dublin, vitner om håndverk og omsetning. Mange skålvekter fra graver utenfor Kaupang og Birka forteller om at handel foregikk også utenfor byene. Sølvet har vært tidens verdimåler. Funn av opphakket sølv viser at det ble vurdert etter vekt. Men i handelen har dessuten varebytte vært vanlig praktisert.

I Norge var Kaupang den viktigste byen, kanskje grunnlagt rundt 800, muligens av den danske kongen Godfred, som er kjent fra skriftlige kilder. Flere varer ble fraktet ut fra Norge gjennom Kaupang, særlig jern, brynestein og kleberstein. Ottar fra Nord-Norge (se over) førte sine varer fra det arktiske nord gjennom Kaupang og videre sørover. Handelsveien langs kysten kan ha bidratt til at Lade i Trøndelag og Avaldsnes på Karmøy vokste som maktsentra i vikingtiden.

Importvarer inkluderte keramikk, som ikke ble produsert i Norge i vikingtiden, glassperler, smykker, våpen av høy kvalitet og slaver, selv om det siste er vanskelig å dokumentere i kildene. De siste årenes avdekking av en handelsplass på Heimdalsjordet, rett ved Gokstadhaugen i Vestfold, og et bryggeanlegg ved Borre litt lengre nord, understreker betydning av handelen for høvdingmakt.

De ulike nordiske landene synes å ha hatt forskjellige interessesfærer. Folk fra dagens Sverige har i særlig grad «dratt i østerled», det vil si til dagens Øst-Europa. Blant annet vitner runesteiner, som er funnet i et stort antall i Uppland, om slike ferder mot øst. Arkeologiske funn peker ut to særlig viktige ferdselsveier, den ene over LadogaOnega langs elvene til Volga og videre til Bulgar, den andre langs Dnepr til Svartehavet og Bysants (det østromerske riket).

Arabiske kilder forteller at «rus» (det russiske navnet på folk av svensk herkomst) særlig handlet med pelsverk, slaver og frankiske sverd. Tilbake har de ført eksotiske varer, men først og fremst sølv – vesentlig i form av mynt. De mange myntfunnene i Skandinavia vitner om dette. Funnene fra begynnelsen av 800-tallet til midten av 900-tallet er nesten utelukkende av kufisk (arabisk) mynt. Etter 970 synes importen av kufisk mynt å opphøre, og sølvet kommer i økende grad fra sølvgruver i Tyskland og fra den omfattende engelske utmyntningen.

Arkeologiske funn vitner om både handel og produksjon av ulike håndverk, som smykker og tekstiler. Fra gravgodset til høytstående personer fremgår det at perioden har vært ekspansiv og skapende også på kunstens og kunsthåndverkets områder. Nye stilretninger ble skapt (Borrestil, Jellingstil, Mammenstil og Ringeriksstil), med variasjoner over frodig dyreornamentikk i treskurd, smykke- og billedhuggerkunst.

Den nordiske religionen var en viktig del av vikingsamfunnet, men de typiske nordiske naturreligionene kan en med rett kalle amoralske i den forstand at moralen ikke hører inn under deres felt. Gudenes hovedrolle er å yte hjelp, først og fremst med å fremme grøden og fruktbarheten hos dyr og mennesker, og kan ha spilt en rolle i krigføring.

De mellommenneskelige forholdene angår i liten grad de guddommelige maktene. Gudene har makt, men de opptrer ikke som dommere overfor menneskene, de stiller heller ingen andre krav til menneskene enn at de bloter til dem og respekter deres helligdommer. Mange av de skriftlige kildene til norrøn religion er skrevet ned i kristen tid, først flere århundrer etter kristningen, men gir likevel et inntrykk av et samfunn med liten grad av teologiske dogmer og mer vekt på fortellingene om gudene (se norrøn mytologi). Dette er typisk for før-skriftlige samfunn, og gjør det mer sannsynlig at det var variasjoner i religionsforståelsen, både over tid og i ulike regioner innen Skandinavia.

Vikingtidens samfunn var et rangsamfunn, der høvdingene var sentrale i blotet. Det kan ha vært noen høvdinger som var nært knyttet til Odin, andre til Tor eller Frøya. Volver, kvinner med spesiell kunnskap om gudene og menneskers skjebne, kunne også ha en fremtredende rolle i samfunnet.

Gravskikkene kan fortelle en del om forestillingene, men er også vanskelige å koble sikkert til skriftlige kilder om den norrøne mytologien. Skipsgravene ved for eksempel Oseberg og Gokstad kan gi inntrykk av betydningen av hvordan de døde skulle fraktes til dødsriket, men kildene forteller også om at de døde ble værende i gravhaugene.

Vikingtiden førte med seg kraftige omveltninger i de skandinaviske landene, og ved slutten av 900-tallet vokste de svenske, danske og norske kongerikene fram.

De karolingiske (frankiske) annalene omtaler danske konger allerede fra 700-tallet. Danenes konger var sentrale aktører nord for det enorme karolingerriket som Karl den store bygde opp, og som omfattet det meste av dagens Frankrike, Tyskland, Sveits og Østerrike. Danene både angrep, handlet og forhandlet med sine mektige naboer i sør. Behovet for et forsvar mot karolingerne kan ha bidratt til en oppslutning om en konge fra lokale høvdinger. Dessuten ser kongemakten ut til å ha vært forbundet med en bevisst handelspolitikk gjennom en bytriangel, der Hedeby var rettet mot Østersjøen, Ribe mot Nordsjøen og Kaupang mot naturressursene fra Norge.

Fra midten av 800-tallet ble karolingerriket splittet og den politiske organiseringen og handelsstedene svekket. På samme tid forsvinner også det sterke danske kongedømmet fra kildene, slik at det er forholdsvis få arkeologiske spor etter sentralmakt i Danmark i hundreåret fra rundt 850 til 950. I Sverige var kongemakten særlig knyttet til de området rettet mot Østersjøen, der regionen rundt handelsstedet Birka og maktsentret Uppsala dominerte.

Denne svekkelsen av den danske kongeriket kan ha skapt et maktvakuum i Skagerraks-regionen, en rivalisering om makt i Viken, og åpnet for en sterkere maktoppbygning på Vestlandet. Tradisjonelt sies det at Norge ble samlet til ett rike under Harald Hårfagre, særlig knyttet til slaget i Hafrsfjord, som tradisjonelt dateres til 872. Det er likevel noe overdrevet å si at effekten av dette slaget var en første rikssamling, siden det ikke fantes institusjoner på slutten av 800-tallet som kunne holde en slik politisk sammen over lengre tid. Slaget kan likevel ha økt Vestlandskongens kontroll over regionale nettverk og økonomiske ressurser. Trøndelag og Nord-Norge, samt store deler av innlandet og Østlandet ville ha vært utenfor Harald Hårfagres domene. Dette overherredømmet var vanskelig å overføre til neste generasjon, der alle sønnene hadde arverett, og ble ikke varig.

Ved midten av 900-tallet flyttet det politiske tyngdepunktet i Skandinavia sørover til Danmark igjen. Gorm den gamle og sønnen Harald Blåtann bygde opp et maktsentrum i Jelling i perioden fra 950-980-årene. Harald Blåtann stod bak et nettverk av militære garnisoner, kalt trelleborger, rundt omkring i sitt rike. Ifølge sagaene ble blant andre ladejarlen Håkon Sigurdsson i Trøndelag og Harald Grenske i Viken Harald Blåtanns underordnede i Norge. Særlig regionen Skagerrak og Kattegat ser ut til å ha vært dominert av danskekongen, mens Håkon jarl kontrollerte Trøndelag nokså uavhengig av Harald Blåtand og hans sønn Svein 1 Tjugeskjegg. Dette var særlig etter at en stor dansk flåte ble slått tilbake av Håkon jarl i 986, i slaget i Hjørungavåg. Danskekongene fortsatte likevel å være en viktig alliansepartner for de som rivaliserte om kongemakten i Norge, også lenge etter vikingtiden var over.

Rikssamlingen i Skandinavia representerer sannsynligvis en vesentlig forutsetning for de organiserte toktene mot England på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. Under beleiringene av for eksempel London ble det betalt store løsesummer, kalt danegjeld, for at de engelske områdene skulle få fred for herjingene av skandinaviske, særlig danske, hærer. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson bygde opp økonomiske ressurser, krigerære og nettverk som deltakere i disse herjingene.

Angrepene kulminerte med danskekongen Svein Tjugeskjeggs erobring av England 1013–1014. Under sønnen Knut den mektige (engelsk konge 1016–1035) omfattet danenes rike et nordsjøimperium med Danmark, Norge og England – i en kort periode også med det svenske kongedømmet med sentrum i Sigtuna. Dette nordsjøimperiet gikk i oppløsning etter Knud den stores sønn, Hardeknud, døde i 1042 uten en arvtager. Hardeknuds engelske halvbror Edvard Bekjenneren ble da innsatt som engelsk konge, mens Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode, gjorde krav på Danmark.

Også de senere norske kongenes erobringsforsøk i vesterled – Harald Hardrådes forsøk på å erobre England i 1066 (slaget ved Stamford Bridge) og Magnus Berrføtts vesterhavstog i 1102–1103 – har ofte blitt sett på som en epilog til vikingtiden.

Slutten av vikingtiden karakteriseres ved innføringen av kristendommen, opprettelsen av byer og preging av den første nasjonale mynt.

Kristendommen med sin monoteistiske tro og sin sentraliserte, hierarkiske organisasjon, innebar en potensiell styrking av kongedømmet idet kongen inntok stillingen som kirkens overhode og beskytter. Under kongen stod biskopene, som igjen førte tilsyn med presteskapet. Kontakten med og kjennskapet til kristendommen går imidlertid tilbake til begynnelsen av vikingtiden. Gjennom handel og bosetning kom vikinger i kontakt med kristne, og mange skandinaver kan ha blitt primsignet (en forløper for dåpen) når de oppholdt seg ved kristne byer eller besøkte det karolingiske eller engelske hoffet.

Misjonering fra kontinentet forekom, og mest kjent er Ansgar, som fikk bygd en kirke i Ribe og dannet en liten menighet i Birka rundt 830. I siste halvdel av 900-tallet ble Harald Blåtann døpt, og skal også ha krevd at høvdinger og jarler han hadde overherredømme over, som Håkon jarl og Harald Grenske, lot seg døpe. Håkon jarl vendte seg senere tilbake til den norrøne religionen, men hans forståelse av hedendom ser ut til å ha blitt påvirket av kristendommen.

Det er en diskusjon om graden av tvang og vold fra kongemakten når kristningen ble innført, men den politiske og religiøse siden var nært forbundet. Kristningen i den tidlige fasen foregikk gjerne ved at regionale ledere ble tvunget til å la seg kristne som del av underkastelsen, og at stormennene fikk ansvar for kristningen lokalt. Den tidligste dokumenterte kristne gravfeltet er Faret i Skien, som kan dateres til midten av 900-tallet.

Mer allment og formelt ble kristendommen innført gjennom Olav Haraldssons kristenrett, som regulerte kirkebygging, forbød hedendom og påla alle å bli døpt og gå til messe. Den tradisjonelle religionen og kristendommen levde likevel side ved side en god stund inn på 1000-tallet, og lengst i innlandet. Ladejarlene skal for eksempel ha latt alle ha sin egen tro etter Olav Tryggvasons død ved Svolder i år 1000. I det sørlige Norge er de siste tradisjonelle gravene fra rundt 1070, mens det svenske kongedømmet, som hadde en levende kristen kultur fra slutten av 900-tallet, skal ha tillatt bloting lenger enn i resten av Skandinavia.

Kongemakten har både direkte og indirekte vært en sterk faktor i de eldste byenes oppkomst. Spiren til byene Nidaros og Oslo ser ut til å kunne føres tilbake til tidlig på 1000-tallet, muligens sent på 900-tallet. Trolig vokste også Skien, Borg (Sarpsborg) og Tønsberg fram som byer i denne tiden. Det samme gjelder Sigtuna i Sverige og Lund i det danske kongeriket. Her er kirker nye elementer i byene – kulten var tidligere knyttet mer til gården, høvdinghallen eller tingsteder.

Senere kom kongene, ved å etablere kirken, til å skape en bydannende faktor av stor betydning. Ut fra politiske, militære og administrative hensyn satset kongene på noen få sentra med spesielle bygninger og anlegg der den kongelige og kirkelige virksomheten direkte og ved sine ringvirkninger førte til en konsentrasjon av bosetningen. Slike sentra trakk til seg håndverks- og handelsvirksomhet. Trolig har kongene arbeidet bevisst for å gjøre handelsaktiviteten til en inntektskilde.

Utmynting ble i økende grad kontrollert og monopolisert av kongemakten. I Norge var Harald Hardråde den første som fikk preget en nasjonal mynt med lavt sølvinnhold. Denne mynten var dermed basert på kongelig autoritet snarere enn metallets renhet. Dette representerer dermed overgangen fra en sølvøkonomi med tyngdepunkt på vekt og varebytte, til noe mer urbanisert og sentralisert pengeøkonomi slik den vokste fram i middelalderens Europa.

  • Brink, Stefan, red.:The Viking World, Routledge, 2006, isbn 978-0-415-33315-3, Finn boken
  • Fitzhugh, William W. & Elisabeth I. Ward, red.: Vikings : the North Atlantic saga, 2000, isbn 1-56098-995-5, Finn boken
  • Forte, Angelo m.fl.: Viking empires, 2005, isbn 0-521-82992-5, Finn boken
  • Roesdahl, Else: Vikingernes verden : vikingerne hjemme og ude, 7. udg., 2001, isbn 87-00-75008-5, Finn boken
  • Sigurðsson, Jón Viðar: Skandinavia i vikingtiden, Oslo, isbn 978-82-530-3811-7, Finn boken
  • Winroth, Anders: The Age of the Vikings, Princeton, isbn 978-0-691-14985-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. desember 2013 skrev Daniel Gjelseth

Når ble denne artikkelen skrevet?

11. desember 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Heisann,Den opprinnelige artikkelen stammer fra Kunnskapsforlagets papirutgave 2005-2007, men det har vært gjort endringer i teksten siden da. 11. januar 2013 ble det gjort en større tekstendring, så jeg ville ha satt det som publiseringsdato. (Det er gjort en endring av teksten etter det, men det er bare en redaksjonell endring der litteraturlista er klippet inn i artikkelen). Du kan se oversikt over alle revisjoner her: http://snl.no/.versions/list/188150Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaksjonen

3. mai 2016 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Det står dessverre ikke noe om klesdrakter i vikingtiden i vår artikkel. Kanskje du kan finne informasjon hos Kulturhistorisk museum: http://www.khm.uio.no/
Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

20. oktober 2017 skrev Vladimir Kalugin

Hei, Dnepr-elven er betegnet ikke riktig. Denne elven heter Dnestr.
Mvh Vladimir

22. oktober 2017 svarte Ida Scott

Hei!
Takk for kommentar.Jeg regner med det er på kartet du mener? Det ser ut til at navnene har blitt forvekslet. Jeg skal se hva vi kan få gjort med saken.

Mvh Ida Scott, redaksjonen

22. oktober 2017 svarte Vladimir Kalugin

Hei, Ja, det er på kartet. Dnepr-elven går gjennom Kiev.
Mvh Vladimir

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.