Mysterier er en roman av Knut Hamsun, utgitt i 1892. Boken er den midterste av Hamsuns tre sentrale nyromantiske romaner fra perioden 1890–94. Sult, Mysterier og Pan har alle en følsom eksentriker i hovedrollene, og Johan Nilsen Nagel er antagelig den underligste av de tre: En dag stiger han gulkledd og avstikkende i land i en småby på Sørlandet, “en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen likeså plutselig som han var kommet”.

 Mysterier er en av Hamsuns mest forvirrende, innholdsrike og underholdende romaner, like mye en romantisk-symbolsk fantasi som en realistisk roman, med et vell av historier og eventyr inne i historien, de fleste fortalt av Nagel selv. Den snevre småbyvirkeligheten som er Nagels scene boken igjennom, later først til å være et lett bytte for hans gjøglerier og manipulasjoner, men det er Nagel som til slutt går til grunne, ikke byen. Dette nederlaget synes i første rekke å være knyttet til hans fatale og “forbudte” kjærlighet til den nyforlovede prestedatteren Dagny Kielland: Også Dagny blir fanget inn av Nagel og hans mange forførelseskunstner, hans merkelige atferd og pirrende historier. Etter hvert er det imidlertid hennes opphøyde uoppnåelighet som får overtaket på ham, og han mister taket på sitt eget liv.

Forholdet mellom Dagny og Nagel inngår i Hamsuns lange serie av forhold der en hovedperson fra et lavere sosialt sjikt forelsker seg i en kvinne fra et høyere, og der han selv kan synes vel så interessert i selve forelskelsen som i fullbyrdelsen. De andre viktige personene i boken er: 1) Minutten, en grotesk skikkelse som er fullstendig tilpasset i sin rolle som byens eksentriker, og som fungerer som en forvridd dobbeltgjenger for Nagel, og 2) Den hvithårede og middelaldrende Martha Gude, som Nagel frir til når han føler seg avvist av Dagny.

Boken hører til Hamsuns morsomste. Nagel provoserer og erter til alle kanter og forakter først og fremst alt det som i dag kalles politisk korrekthet. Av og til fører dette ham ut også i en menneskeforakt som berører de mørkere sidene av Hamsuns forfatterperson, men som regel er det stor lystighet over provokasjonene, som når tidens store menn – Gladstone, Tolstoj, Ibsen, etc. – utsettes for grovkornet satire som ligger tett opp til innholdet i de foredrag Hamsun turnerte med i 1891. Bjørnson får imidlertid en voldsom hyllest:

 “Bjørnsons indre er som en skog i storm, han strider, er på færde overalt og skader herligen sine affærer hos publikum på Grand. Han er anlagt en masse, han er en bydende ånd, en av de få befalere. Han kan stå på en tribune og stanse en begyndende pipning med en håndbevægelse. Han har en hjerne som det uavlatelig spirer og myldrer i; han seirer kraftig og feiler grovelig, men begge deler gjør han med personlighet og ånd. Bjørnson er vor eneste dikter med inspiration, med gudegnisten. [...] Sammenlignet med Bjørnsons er for eksempel Ibsens diktning det rene mekaniske kontorarbeide. Ibsens vers består i høi grad i at rim træffer rim så det smælder; de fleste av hans skuespil er dramatiseret træmasse.”

Mysterier er også blant Hamsuns mest fortolkede. Jan Marstrander (1959) ser Nagel i forlengelsen av Hamsun selv: Hamsuns bøker og helter er “et middel til selvhevdelse, en organisert nevrose båret oppe av angsten for å gå under i en virkelighet som ikke kjente noen barmhjertighet”, skriver han. Nagel blir i dette perspektivet en mann som “helt har mistet evnen til å nærme seg mennesker med tillit og naturlighet. Han skyter en mur av forvrengninger mellom seg og andre for bedre å beherske sitt forhold til dem og stå gardert mot slag.”

Rolf Nyboe Nettum (1970) analyserer romanen ved hjelp av et verdiladet skille mellom kultur og natur: Nagels panteistiske erfaringer og monologer ute i naturen viser hans positive og autentiske sider, mens det er småbylivet som fører ham på avveie, slik at han ikke lenger finner frem til noe egentlig jeg bak alle sine roller og masker.

Atle Kittang (1984) bidrar med en mer modernistisk lesning, der Nagels gåtefulle eksistens beveger seg bort fra alle positive budskap og utlegninger, mens Erik Bjerck Hagen (2012) skiller mellom Nagels opposisjonelle og vitale romantikk på den ene side og hans selvoppløsende desillusjonsromantikk på den andre.

 Når det gjelder bokens kvalitet har det vært litt ulike syn. Flere av de første leserne mente at Hamsun bare fråtset i menneskelige underligheter, og også siden har det vært innvendt at Nagel forsvinner for mye inn i sin egen tomme subjektivitet. Mer nylig har den vært kalt “en temmelig mislykket bok (Kirkegaard 1975) og “ikke […] blant Hamsuns beste romaner” (Knausgård 2009). Andre ser Nagel som en av Hamsuns mest komplekse personer og hele romanen som et vedvarende overflødighetshorn av inspirerte utfall, som kanskje det mest kreative uttrykk for Hamsuns utforskning av et moderne sjeleliv ved inngangen til modernismens tidsalder.

Hagen, Erik Bjerck (2012) Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og -kritikk 1920–2011. Oslo: Universitetsforlaget.

Kirkegaard, Peter (1975) Knut Hamsun som modernist. København: Medusa.

Kittang, Atle (1984) Luft, vind, ingenting. Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet. Oslo. Gyldendal.

Knausgård, Karl Ove (2008) “Om Mysterier” i Stig Sæterbakken og Janike Kampevold Larsen (red.) Norsk litterær kanon. Oslo: Cappelen Damm.

Marstrander, Jan Fr. (1959) Det ensomme mennesket i Knut Hamsuns diktning. Betraktninger omkring “Mysterier” og et motiv. Oslo: Det Norske Studentersamfunds Kulturutvalg.

Nettum, Rolf Nyboe (1970) Konflikt og visjon. Hovedtemaer i Knut Hamsuns  forfatterskap 1890–1912. Oslo: Gyldendal.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.