Andreas Haukland, født i Mosjøen, norsk forfatter. Haukland blir ofte regnet for å være vår første proletar- og rallardikter. Sin egentlige debut fikk han i litteraturen med Bonsaks fortællinger (1902). Her viser han seg som en stor naturlyriker og språkkunstner. Den halvveis selvbiografiske romanen Ol-Jørgen, som kom i fire deler, Ol-Jørgens barndom (1902), Udve (1903), Hvide nætter (1904) og Hjemve (1905), vakte atskillig forargelse ved sin sensualisme, men står høyt ved sine naturskildringer, som er gitt i en knapp og malende stil. Hans mennesker er enkle, helt ureflekterte, med sterke, lett vakte følelser og drifter.

Svært høyt nådde han i de to småfortellingene De store skoge (1905) og Havet (1906) og i samlingen Nybyggerhistorier (1907). Her viser han også evne til å skildre dyreliv. Fargerike fortellinger er Eli Svartvatnet (1909), Vildmarkens barn (1911), Ormungerne (1912) og Elg (1921). Med Nornene spinder (1923) begynte han en rekke romaner fra sagatiden; romanen ble fulgt av Helge den unge (1924), Vikingefærden (1925) og Svik og sverd (1926). Av natur- og folkelivsskildrende innhold er Ane Marie Arnaas (1927), Flo og fjære (1929) og de gode skildringene fra barndomstraktene, Navar-Nils (1930) og Landeveiens folk; av en eventyrers roman (1933).

Les bøker av Andreas Haukland i Nasjonalbiblioteket

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.