Andreas Haukland

Faktaboks

Andreas Haukland
Andreas Elias Haukland
født:
10. oktober 1873, Mosjøen i Vefsn, Nordland
død:
9. oktober 1933, Capri, Italia

Andreas Haukland var en norsk forfatter. Han blir ofte regnet for å være vår første proletar- og rallardikter.

Sin egentlige debut fikk han i litteraturen med Bonsaks fortællinger (1902). Her viser han seg som en stor naturlyriker og språkkunstner. Den halvveis selvbiografiske romanen Ol-Jørgen, som kom i fire deler, Ol-Jørgens barndom (1902), Udve (1903), Hvide nætter (1904) og Hjemve (1905), vakte atskillig forargelse ved sin sensualisme, men står høyt ved sine naturskildringer, som er gitt i en knapp og malende stil. Hans mennesker er enkle, helt ureflekterte, med sterke, lett vakte følelser og drifter.

Svært høyt nådde han i de to småfortellingene De store skoge (1905) og Havet (1906) og i samlingen Nybyggerhistorier (1907). Her viser han også evne til å skildre dyreliv. Fargerike fortellinger er Eli Svartvatnet (1909), Vildmarkens barn (1911), Ormungerne (1912) og Elg (1921). Med Nornene spinder (1923) begynte han en rekke romaner fra sagatiden. Romanen ble fulgt av Helge den unge (1924), Vikingefærden (1925) og Svik og sverd (1926).

Av natur- og folkelivsskildrende innhold er Ane Marie Arnaas (1927), Flo og fjære (1929) og de gode skildringene fra barndomstraktene, Navar-Nils (1930) og Landeveiens folk; av en eventyrers roman (1933).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hanseth, Tor: Andreas Haukland: liv og diktning, 1972
  • Jacobsen, Kjell: «Forfatteren Andreas Haukland som lokalhistoriker» i Ottar (Tromsø) 103 (1978), 36-48

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg