maoisme

Mao Zedong var Kinas statsleder fra 1949 til sin død i 1976. Foto fra 1965.
Av /NTB Scanpix.

Naxalittene er en maoistisk bevegelse i India. Bildet viser naxalitter på et møte i delstaten Chattisgarh i april 2007.

Av /AP Photo/NTB.

Artikkelstart

Maoisme, variant av den kommunistiske ideologien som bygger på Mao Zedongs skrifter om samfunnsteori og revolusjonær strategi, og hans instituering av revolusjonær praksis.

Faktaboks

Uttale
maoˈisme

Maoismen står i gjeld til Karl Marx, Vladimir Lenin og Josef Stalin, skjønt Mao selv aldri kom på god fot med den siste av disse. De ideer og impulser som maoismen har hentet utenfra, er omformet etter Kinas behov, og den er, ifølge Maos eget utsagn, verken ment eller egnet for eksport. Maoismen har umiskjennelige elementer av gammel kinesisk tenkning og kulturarv, for eksempel i dens sosialetiske krav om å «tjene folket», men med den forskjell at fra å gjelde embets- og tjenestemenn er det utvidet til et universelt bud.

Maoismens tankeverden spenner over et stort register fra brutal realisme til sart humanitet, med innslag av svermeriske ideer.

Hovedpunkter

Maos tanker om geriljastrategi var lenge regnet som maoismens mest originale bidrag til revolusjonsteorien, men den har også hatt innflytelse på økonomisk teori. I korte trekk er hovedpunktene i maoismen at revolusjonen må fortsette, fordi det foregår en klassekamp også under sosialismen: borgerlige elementer vil være latent til stede og må tynes i en årvåken kamp. I klassekampen under partiets ledelse må de middels velstående og fattige bønder gjøre felles sak med det revolusjonære borgerskap og arbeiderne. Venstre- og høyreavvik er alltid en aktuell fare, som må overvinnes ved å øve kritikk og selvkritikk.

Det overordnede prinsipp er demokratisk sentralisme som grunnlag for proletariatets diktatur. Dette prinsippet overlater betydelig myndighetsutøvelse til de lavere nivåer, men forutsetter at minoriteten adlyder majoriteten, og at hele partiet adlyder sentrum.

Den økonomiske utvikling

Den økonomiske utviklingen har i maoismen vært fremstilt dels som en spirallignende utvikling, dels som bølgelignende fremskritt, dels som et spørsmål om utjevning av stadig nydannede regionale ulikheter og spenninger. Jordbruket har avgjort første rang, mens industrien (i det minste store deler av den) sees som en støttenæring.

Nasjonal, regional og lokal selvhjulpenhet er et grunnleggende prinsipp, og derfor har maoismen frarådd investeringer i mekanisering og modernisering utover det som kan skje ved egenfinansiering. Bondemassene betyr mye som landets viktigste resurs, med en iboende kreativitet som kan lokkes frem og utnyttes, ved selvreformering heller enn ensretting.

Kulturrevolusjonen

Kulturrevolusjonen: Partistrid var antakelig grunnen til at Mao i 1966 lanserte Kulturrevolusjonen, som skaffet ham kontroll over partiet og staten igjen. Den lille røde bok med Maos tanker ble studert av millioner av kinesere. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Av /NTB Scanpix ※.

Kulturrevolusjonen må sies å være innebygd i maoismen, ettersom formålet var å inspirere til et sterkere folkelig etisk engasjement og en fornyelse av den revolusjonære heroisme. Ingen av delene ble oppnådd, men hendingene under den perioden gjenspeiler den vilje til eksperimentering som kjennetegner maoismens sosialfilosofi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg