I 1897 flyttet Arne og Hulda Garborg til gården Labråten på Hvalstad i Asker, hvor de bodde resten av livet.

. fri

Hulda og Arne Garborg som nygifte i slutten av 1880-årene.

. fri

Arne Garborg, født på gården Garborg i Time, Jæren, norsk forfatter. Han vokste opp mens det gamle bondesamfunnet på Jæren fremdeles eksisterte. De første barndomsårene var en lykkelig tid, men da han var i 9-årsalderen, ble hans hjem radikalt forandret, idet faren kom inn i en religiøs krise. Farens strenghet og pietistiske religiøsitet gjorde barndomshjemmet uutholdelig for odelsgutten Arne. 1866 gikk han på lærerskole i Time, og i skolens håndskrevne blad Mellemstunden skrev han om pedagogiske og religiøse spørsmål og forsøkte seg også som dikter. 1866–68 var han lærer i Hetland ved Stavanger. Så gikk han på Holt seminar (ved Tvedestrand) 1868–70. Her opplevde han i slutten av februar 1870 det han har kalt for det mørkeste i sin livshistorie, da faren, som var blitt mer og mer tungsindig, særlig etter at han solgte gården 1869, selv gjorde ende på sitt liv. Garborg kjente det som om han hadde skyld i farens sørgelige skjebne; det var mot farens vilje han hadde reist fra ættegården, og denne skyldfølelsen har satt dype merker i hans diktning.

Garborg var lærer i Søndeled ved Risør 1870–71. Han startet 1871 et blad for lærere, først kalt Seminaristen, senere Lærer-standens avis. Fra 1872 redigerte han også Tvedestrandsposten. I februar 1873 reiste han til hovedstaden for å «studere eller døy». Våren 1873 sendte han ut sin første bok, Smaa-stubber af Alf Buestreng. Om høsten skrev han en oppsiktsvekkende studie over Ibsens Kejser og galilæer. Han hadde i flere år vært sterkt betatt av Ibsens diktning; nå hadde han begynt å frigjøre seg fra Ibsen, og man kan merke en svingning hos ham over mot Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.

Han gikk på Heltbergs studentfabrikk og ble student 1875. Fra nyttår 1876 ble han medarbeider i Aftenbladet. Her skrev han bl.a. en artikkel hvor han forsvarte Universitetet som 1876 nektet Brandes auditorium. Samme sted skrev han også noen kvasse innlegg i målstriden som kom i bokform under tittelen Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse (1877). Samme år begynte han å gi ut bladet Fedraheimen. Her trykte han fortellingene Av laak Ætt, Hemn og Seld til den vonde. Garborg kom nå inn i en religiøs krise. Brandes hadde gjort sitt til det; men særlig sterkt virket Bjørnsons tale om å være i sannhet. Året etter denne talen skrev Garborg sin første roman, Ein Fritenkjar (trykt i Fedraheimen 1878, bokform 1881). Samtidig som Garborg fjernet seg fra kristendommen, nærmet han seg de radikale ideene i tiden, og fra ca. 1880 står han sammen med menn som Bjørnson og Johan Sverdrup i kampen for demokrati og åndsfrihet. Alt 1882 vakte hans navn strid i Stortinget, da han hadde søkt om et reisestipendium. Stipendiet ble nektet ham; han ble regnet som en farlig mann.

I 1883 gav han ut sin første betydelige roman, Bondestudentar, en av de viktigste sosial- og kulturhistoriske skildringer i norsk diktning, en bok om den norske fattigdommen og åndsarmoden, men skrevet for å egge bonden til mot. Han kom i strid med teologene (J. C. Heuch, Fr. Petersen), og gjorde 1884 i fortellingen Ungdom narr av Bjørnsons «hanskemoral». Men hans største innlegg i moraldebatten var romanen Mannfolk (1886), en av de første norske naturalistiske romaner. I 1888 samlet han noen innlegg i debatten i bokform under tittelen Fri Skilsmisse. Han hadde vært statsrevisor fra 1883; i 1887 ble han ikke gjenvalgt. Reaksjonen meldte seg i politikk og åndsliv. Den nye radikale regjering med Johan Sverdrup i spissen ble en skuffelse for Garborg, noe han gav uttrykk for i skuespillet Uforsonlige (1888). Om denne perioden kan man også lese i Kolbotnbrev (bokform 1890).

Garborg giftet seg 1887 med Hulda Bergersen (Hulda Garborg) og flyttet til Kolbotnen i Østerdalen. I Kolbotnbrevene, som han skrev til Fedraheimen, kom en ny side av Garborg frem: hans sterke naturfølelse og hans evne til å skildre naturen. Vinteren 1889–90 og 1890–91 var han i Tyskland. For romanen Hjaa ho Mor (på dansk Hos Mama, 1890), fikk han en tysk pris. I 1891 kom Trætte Mænd, som ble en stor suksess. Den ble av mange tatt for å være en omvendelsesbok, men Garborg protesterte flere ganger mot det. I grunnen gjorde han her et forsøk på å frigjøre seg fra trettheten og «dekadanse»-stemningen som han bar i sitt eget sinn, men som også var et tidsfenomen (se dekadenter). En frigjøringsbok var også romanen Fred, der han gjorde opp med det pietistiske Jæren og skildret farens tragiske skjebne.

I 1894 startet han sammen med Rasmus Steinsvik målbladet Den 17de Mai og kastet seg igjen inn i målstrid og unionsstrid. Hans nye livstro møter man i artikkelen Troen paa livet (Samtiden 1895) og enda mer i diktsyklusen Haugtussa (s.å.). Boken om Veslemøy gir et bilde av hans egen strid mot «trollmaktene», og gir uttrykk for hans tro på det gode i mennesket. Samtidig skildrer det et lysere Jæren enn det han hadde skildret i Fred, et Jæren bak «det mørke fastland», det gamle, før-pietistiske Jæren som han hadde opplevd og hørt om i sin første, lykkelige barndom. Han var i denne unionsstridens tid på jakt etter det gode grunnlaget i folket. Han pekte på dette i Haugtussa, men trakk det enda mer frem i skuespillet Læraren (1896) og i prosadiktet Den burtkomne Faderen (1899). Han bar på en drøm om å gjenreise det gamle friske bygdelivet og frigjøre bonden både fra pietismen og kapitalismen. Sin etikk bygde han nå på kristendommen, men det var en praktisk kristendom han forkynte. Sitt nye livssyn utviklet han videre i visjonsdiktet I Helheim (1901), som er en fortsettelse av Haugtussa. I slutten av 1880-årene hadde han stått mot Bjørnson i målstriden (Norsk eller dansk-norsk? Svar til Bjørnson, 1888). I 1899 begynte en ny strid mellom dem om målsaken. I de nærmeste årene før 1905 var Garborg også svært aktiv i den politiske strid. I denne tid gav han ut Fjell-Luft og andre Smaastykke (1903) og Knudaheibrev (1904), en selvbiografisk skildring. Også i disse understreker han styrken og friskheten i folket. Men i bunn og grunn svingte han sterkt mellom tvil og tro på at den nasjonale striden ville føre frem.

Etter 1905, som ble et skuffelsens år for ham som republikaner, var det særlig jordspørsmålet som interesserte ham. Han er inne på det i Jesus Messias (1906), som ellers var et voldsomt angrep på kirken og teologene, og vakte stor oppsikt og strid, men enda mer kommer han inn på jordspørsmålet i Heimkomin Son (1908). Løsningen på dette spørsmålet hadde han funnet hos Henry George. Georgeismen forkynte han også i en rekke artikler og foredrag (f.eks. Vaknande spursmaal, 1915), og i dagboken som han førte fra 1905 til sin død og ble utgitt av Hulda Garborg 1924–27, kommer han stadig inn på georgeismen; det var den som gav ham mest håp i denne tid. I sine senere år oversatte Garborg, dels alene, dels sammen med andre, en rekke klassiske verker til nynorsk: Faust, Odyssevs-kvædet, Ramakvædet, komedier av Ludvig Holberg m.m. Han hadde 1898 fått statslønnen som Ivar Aasen hadde hatt, og det gjorde sitt til at han tok dette oversettelsesarbeidet, likesom arbeidet for nynorsken i det hele, så grundig og alvorlig.

Til 70-årsdagen fikk han en hedersgave av det norske folk på henimot 100 000 kroner, innsamlet særlig blant ungdommen. En jubileumsutgave av hans skrifter kom i 7 bind 1921–22, en utgave i 12 bind kom 1980. Et utvalg av hans artikler er kommet i 2 bind, Politik. Bladinnlegg fraa 1870-aari til riksretten (1919) og Straumdrag. Literære utgreidingar fraa aatti- og nitti-aari (1920). En større utgave artikler kom 1950 under tittelen Tankar og utsyn (2 bd.) ved J. A. Dale og R. Thesen, som også har gitt ut 2 bind under tittelen Mogning og manndom (1954); Artiklar ved J. A. Dale kom 1967. Hans skrifter gir et bilde av en allsidig begavelse og en betydelig dikter. Hulda og Arne Garborg bosatte seg i 1897 på Labråten i den såkalte Kunstnerdalen i Asker.

I forbindelse med 150-årsjubileet for Garborgs fødsel i juli 2001 ble det avduket en statue av ham i Time, utført av billedhuggeren Fritz Røed.

Smaa-stubber af Alf Buestreng 1873
Kejser og Galilæer. En kritisk Studie 1873
Gud signe Norigs Land (fedrelandssang) 1878
Ein Fritenkjar (roman), i bokform 1881
Bondestudentar (roman) 1883
Forteljingar og Sogur 1884
Mannfolk (roman) 1886
Fri Skilsmisse (essaysamling) 1888
Uforsonlige (skuespill) 1888
Kolbotnbrev, i bokform 1890
Hjaa ho Mor (roman) 1890
Trætte Mænd (roman i dagboksform) 1891
Fred (roman) 1892
Haugtussa (episk diktring) 1895
Læraren (skuespill) 1896
Den burtkomne Faderen (i dagboksform) 1899
I Helheim (visjonsdikt) 1901
Fjell-luft og andre Smaastykke 1903
Knudaheibrev 1904
Heimkomin Son 1908
Dagbok 1905-1923 (6 bd.), utgitt posthumt

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.