Faktaboks

Gunnar Heiberg
Gunnar Edvard Rode Heiberg
Født
18. november 1857, Christiania (nå Oslo)
Død
22. november 1929, Oslo, begr. på Vestre Gravlund
Virke
Forfatter og teatermann
Familie

Foreldre: Byråsjef, senere stiftsoverrettsassessor Edvard Omsen Heiberg (1829–84) og Vilhelmine («Minna») Augusta Rode (1836–1917).

Gift 1) 1.4.1885 med skuespiller Didrikke («Didi») Tollefsen (26.7.1863–5.2.1915; se NBL1, bd. 5 (Didrikke Heiberg)), datter av maskinist Hans Tollefsen (1837–1908) og Jacobine Nygaard, ekteskapet oppløst 1896; 2) 15.4.1911 med Birgit Friis Stoltz Blehr (25.6.1880–1933 (begr. 23.10.)), datter av redaktør Theodor Christopher Blehr (1838–90) og Birgitte Christine Friis Stoltz (1853–1936).

Bror av Inge Heiberg (1861–1920) og Jacob Vilhelm Rode Heiberg (1860–1946; se NBL1, bd. 5); farbror til Hans Dedichen Heiberg (1904–78); fetter av Gustav Adolf Lammers Heiberg (1875–1948; se NBL1, bd. 5) og Kristofer Hansteen (1865–1906); firmenning av Jean Heiberg (1884–1976); svoger til Sigurd Bødtker (1866–1928).

Gunnar Heiberg
Av /Nasjonalmuseet.
Gunnar Heiberg
Foto ca. 1885.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Gunnar Heiberg

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Gunnar Heiberg var en norsk forfatter, teatersjef og journalist. Han var sin generasjons betydeligste dramatiker og en fremragende essayist. Hans skuespill dreide seg om sentrale temaer innenfor erotikk og politikk; de var ofte kontroversielle. Sitt gjennombrudd fikk han med det sosiale og politiske tendensdrama Tante Ulrikke (1884). Som teaterleder og instruktør på Den Nationale Scene i Bergen og var han dristig og nyskapende. Han var senere virksom som regissør for sine egne stykker på Nationaltheatret.

I essayene og artiklene utfolder han en rikt variert ordkunst, og holdningen er preget av respekt og respektløshet i omtalen av teater, litteratur og politikk. Hans grunnholdning var kulturradikal og samtidig aristokratisk. Gjennom artikler og taler kjempet han 1905 mot Karlstadforliket og for en republikansk forfatning.

Bakgrunn

Heiberg vokste opp i et kultivert, borgerlig hovedstadshjem. Moren var dansk, og lyrikeren Helge Rode var hans fetter. Faren var med i direksjonen for Christiania Theater, og Gunnar Heiberg fikk tidlig et nært forhold til teateret. Han ønsket selv å bli skuespiller, men fikk høre at han var for stygg – han kunne til nød spille Shakespeares Richard 3, ble det sagt.

Gunnar Heiberg tok examen artium 1874 og skulle egentlig studere jus. På hybelen til en venn traff han bergenseren Gerhard Gran, og det utviklet seg et livslangt vennskap mellom dem. De reagerte begge på professor Lochmanns immatrikuleringstale med krigserklæringen mot de moderne ideer, de representerte en ny tankeverden basert på Darwins og Brandes’ ideer.

Lyrikkdebut (1878)

Dette avspeiler seg i Heibergs originale debut: et større dikt, Menneskets Genesis, som ble trykt i Nyt norsk Tidsskrift 1878. Diktet handler om Adam og Eva i Paradisets hage, og betegner Heibergs brudd med kristendommen. Det ender med en bekjennelse til Kain i Byrons ånd – der Kains læremester Lucifer er Georg Brandes. Brandes og Johan Sverdrup var Heibergs idealer i ungdomstiden. Samme år ble hans dikt En soiree dansante trykt anonymt sammen med Hans Jægers «Kants Fornuftskritik»; her forkynnes livsgleden og friheten, og troen på fornuften og «sandheds Gud».

Høsten 1878 drog Heiberg ut på sin første store utenlandsreise. I Roma omgikkes han Henrik Ibsen og den danske dikter J. P. Jacobsen. «Jeg omgaas en del en letsindig ung Nordmand Heiberg som har skrevet et ugudeligt Digt om Adam og Eva,» skriver Jacobsen til Edvard Brandes. Samværet med Ibsen har Heiberg skildret i den morsomme artikkelen Ibsen-minder (1911).

1880–82 var Heiberg journalist i Dagbladet; her hentet han stoffet til aviskomedien Harald Svans mor (1899). Etter et besøk i København 1882–83 tok han med stor glød del i en pipekonsert mot den konservative teatersjef Hans Schrøder ved Christiania Theater, som ikke ville sette opp Ibsens Gjengangere .

Første skuespill: Tante Ulrikke (1884)

Helt fra 1877 hadde Heiberg arbeidet med sitt første skuespill. Det skulle opprinnelig hete «Ministerskifte», men ble 1884 trykt i København under tittelen Tante Ulrikke. Dramaet griper rett inn i det moderne gjennombrudds kampverden og rommer en vittig satire over det konservative regime. Hovedskikkelsen er den radikale, modige, snurrige og forfulgte tante Ulrikke; «det halvgale fruentimmer» holder en tale for sosial frigjøring og for rettferdighet, båret av varme og ømhet – et høyepunkt i Heibergs diktning. Modellen er tydelig: kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Skuespillet ble refusert ved Christiania Theater og først oppført 1901; rollen som tante Ulrikke ble deretter et av Johanne Dybwads glansnumre.

Teaterleder i Bergen (1884-1888)

1884 ble Heiberg ansatt som artistisk leder ved Den Nationale Scene i Bergen. Halvparten av stykkene som ble satt opp i hans sjefstid, instruerte han selv, med krav om naturlig diksjon – «tidens tale». Han vant her ry som en ypperlig instruktør, og innførte den psykologiske realismen som teaterstil ved teateret. En støttespiller ble den unge skuespilleren Didi Tollefsen, som året etter ble hans første hustru. Engasjementet i Bergen ble avsluttet 1888, da ekteparet sa opp sine stillinger etter at teaterets direksjon hadde nektet Heiberg å sette opp Bjørnsons skuespill Kongen.

Han var senere virksom som regissør for sine egne stykker på Nationaltheatret, og bidrog på den måten til å forsterke den psykologiske realismens posisjon i norsk teater. I sin sjefstid ved Den Nationale Scene var det også han fant frem til sin særegne dramatiske form.

Kong Midas (1890)

Heibergs neste skuespill, det upolitiske Kong Midas, ble oppfattet som et angrep på Bjørnsons «sannhetsforkynnelse» og vakte strid og sensasjon. Stykket ble forkastet av Christiania Theater, i manges øyne av respekt for Bjørnson. Det førte til pipekonsert i teateret: «Ned med det Bjørnsonske regimente! Opp med Kong Midas!» Men på Det Kongelige Theater i København ble skuespillet oppført 17. januar 1890. Det var Heibergs første premiere, og en stor suksess. Stykket spilt rundt om i Skandinavia med forfatterens hustru, Didi Heiberg, i den kvinnelige hovedrollen.

En fiasko på scenen ble komedien Kunstnere, en sorgløs lek omkring det å være kunstner, men interessant ved sin analyse av kunstnernes psykologi. Også Gerts have er en munter liten komedie hvor lettsindig erotikk blir skildret vittig og stemningsfullt.

Konflikt mellom natur og kultur

Balkonen (1894)

Et stort alvor og en sterk patos karakteriserer Balkonen (1894). I tre poetiske bilder presenteres en hyllest til kjærlighetsdriften som naturmakt, men også en skremmende fremstilling av erotisk egosentrisitet. Skuespillet bryter med Ibsen-tradisjonen i sin stilisering og forenkling; personene er medier for krefter, uten individualisering. Den kvinnelige hovedperson Julies vandring fra mann til mann utløste forbitrelse hos litteraturhistorikeren Christen Collin, og Balkonen – «forfaldskunst» – ble utgangspunktet for denne Bjørnson-elevens voldsomme angrep på tidens kunst, striden mellom kunst og moral.

Kjærlighedens tragedie (1904)

10 år senere tok Heiberg det erotiske temaet opp igjen i skuespillet Kjærlighedens tragedie, som egentlig skulle ha hett «Kjærlighedens hjemsøgelse». For den kvinnelige hovedpersonen Karen er kjærligheten hevet over hverdagen, en voldsom naturdrift. Hun føler seg sveket av ektemannen som opplever kjærligheten som en livgivende impuls i arbeidet; uten barn, uten yrke krever hun at kjærligheten skal være en evig berusning. Hennes drøm tåler ikke møtet med virkeligheten, og hun tar sitt eget liv. Kommentatoren Hartvig Hadeln, som opptrer sporadisk, har lånt trekk fra Sigbjørn Obstfelder.

Mellom de to skuespillene der konflikten dreier seg om natur mot kultur, opplevde Gunnar Heiberg å være diktervennenes ledende representant ved kunstnernes fest for Henrik Ibsen på 70-årsdagen. Det sier noe om hans førerstilling blant de yngre, at det var selvsagt at han skulle tale. «Vor fest hadde bare ett punkt paa programmet,» skriver Nils Kjær, «Gunnar Heiberg skulde holde festtalen.» Han priser Ibsen først og fremst fordi han har maktet bare å være kunstner, at han aldri brukte sin kunst som propagandamiddel, han følte nytelsen og smerten ved å være menneske. Med sin «individfølelse» kjente Gunnar Heiberg seg i slekt med den store mester.

Politisk engasjement og dramatikk

Det store lod (1895)

Også når det gjelder den annen pol i Heibergs dramatikk, den politiske, spiller «individfølelsen» en stor rolle. I Det store lod (1895) er stoffet hentet fra arbeiderbevegelsen, men denne lå egentlig utenfor Heibergs horisont. Det er et kraftig samfunnsdrama skrevet under inntrykket av tidens anarkistiske bevegelse, og skildrer rikdommens demoraliserende innflytelse på en proletarleder.

Unionspolitikken og Folkeraadet (1905)

Det som fikk ham til å gløde, var unionspolitikken. Stortingets tilbaketog overfor Sverige i unionsstriden 1895 avfødte den viltre, muntre og satiriske aristofaniske komedien Folkeraadet – skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri. I 1905 trådte Heiberg frem for offentligheten som agitator; i februar holdt han en sterk tale til støtte for opprustningens representant Georg Stang som ble hans nære venn. Han holdt flere taler ved offentlige møter for «Norges rett» og reagerte voldsomt mot nedleggelsen av grensefestningene og innføring av et norsk monarki. Mottoet var: «En hederlig krig er adskillig mindre lummer enn en uhederlig fred.»

Jeg vil værge mit land (1912)

Denne holdningen avspeiler seg i dramaet Jeg vil værge mit land (1912), et kamuflert angrep på Christian Michelsen, i skuespillet kalt statsminister Berger. Mot ham står forfatterens talerør, erkenasjonalisten Karsten Skogstad. Heiberg satte selv skuespillet i scene på Nationaltheatret. Det utløste voldsomme debatter i pressen. Heibergs taler og artikler fra det store år ble utgitt i samlingen 1905 (1923).

Paradesengen

Heibergs siste skuespill, Paradesengen (1913), er moderne i sitt motiv og frekt i sin tendens. I skuespillet ligger den store dikter Jørgen Ulfsøn ligger for døden, og hans tre sønner lar en rik forretningsmann få filme dødsøyeblikket. Dette ble med rette oppfattet som et angrep på Bjørnson-familien og hendelser rundt Bjørnsons bortgang i 1910. Stykket skapte debatt og fremkalte pipekonserter.

Etter hans død kom (1929) I frihetens bur.

Essays

Mens Gunnar Heibergs omfattende dramatikk er bundet til sin tid og dens synsmåter, har hans artikler og essays bevart sin sjarm. Han var fast knyttet til Verdens Gang som artikkelskribent 1896–1903, og 1897–1901 var han avisens korrespondent i Paris, en lykkelig tid, ikke minst på grunn av det nære forholdet til Oda Krohg. Han forteller om Dreyfussaken, og skildrer folkelivet og kunsten i den by han elsket høyest ved siden av Kristiania.

En rekke av artiklene ble gitt ut i bokform, Pariserbreve (1900) og Franske visitter (1919). Artiklene er båret av en aldri sviktende inspirasjon, stilen er preget av en utsøkt sans for de rette ordene, Heiberg elsket det poengterte og treffsikre uttrykk. Han skildrer gleden ved å flanere i den skjønne byen, og han dveler ved «den grønne time» – absintens, fredens, ettertankens time i storbyens travelhet. Den annen pol, Norge, dominerer i hans essays om norske forfattere, ikke minst Ibsen og Bjørnson: Ibsen og Bjørnson på scenen (1918).

Gunnar Heiberg var en av de skarpeste teaterkritikere Norge har hatt. Hans nyanserte skuespillerportretter har teaterhistorisk interesse. Han skriver muntert og elegant Om det vanskelige ved at være tilskuer. Heiberg hadde stor innsikt i arkitektur og skulptur. Essayene om Rodin og Vigeland hører til toppene i hans prosa. Idealet var kunst med «avveide proporsjoner». Heiberg viser i Hildegunn en fin innlevelse i den islandske sagaverden. De beste av artiklene ble samlet i bokform mot slutten av hans liv. Heiberg mottok statens diktergasje fra 1923.

Gunnar Heiberg høyaktet kunsten som noe absolutt og enestående i menneskenes liv. Ellers var han tilhenger av det en av skikkelsene i Kong Midas kaller «den hellige relativitet».

Portretter

  • Tegning (brystbilde) av Erik Werenskiold, 1878; gjengitt i Skavlan 1950, s. 54
  • Maleri (hoftebilde) av Christian Krohg, ca. 1889; Den Nationale Scene, Bergen
  • Maleri (halvfigur) av Oda Krohg, 1900; Nationalmuseum, Stockholm
  • Maleri (halvfigur) av Hans Heyerdahl, 1901; NG
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1905; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (knestykke) av Henrik Lund, ca. 1920; H. Aschehoug & Co., Oslo

Utgivelser

Skuespill

  • Tante Ulrikke, København 1884
  • Kong Midas, København 1890
  • Kunstnere, København 1893
  • Balkonen, København 1894
  • Gerts have, København 1894
  • Det store lod, København 1895
  • Hs. Majestæt, 1896
  • Folkeraadet, København 1897
  • Harald Svans mor, København 1899
  • Kjærlighed til næsten, København 1902
  • Kjærlighedens tragedie, København 1904
  • Jeg vil værge mit land, 1912
  • Paradesengen, 1913
  • Samlede dramatiske verker, 4 bd., 1917–18

Artikler og essays

  • Pariserbreve, 1900
  • Set og hørt, 1917
  • Ibsen og Bjørnson på scenen, 1918
  • Franske visitter, 1919
  • Norsk teater, 1920
  • 1905, 1923
  • Salt og sukker, 1924
  • I frihetens bur, 1929
  • Hugg og stikk. Artikler i utvalg, red. av E. Skavlan, 1951
  • Artikler om mange ting, utg. av H. Heiberg, 1972
  • Artikler om teater og dramatikk, utg. av H. Heiberg, 1972
  • Essays og artikler, red. av H. Nordahl, 1995

Annet (et utvalg)

  • Menneskets genesis, i Nyt norsk Tidsskrift 4, 1878, s. 68–80
  • En soirée dansante, (anonymt) i Kants Fornuftskritik og En soirée dansante, 1878

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Studentene av 1874, utgitt 1899 og 1924
  • Hvem er hvem 1912
  • E. Skavlan: biografi i Norsk Biografisk Leksikon 1, bd. 5, 1931
  • E. Skavlan: Gunnar Heiberg, 1950
  • L. Longum: To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960
  • K. Nygaard: Gunnar Heiberg. Teatermannen, Bergen 1975
  • A. Groven Michaelsen: En plassering av Gunnar Heibergs ungdomslyrikk, Tangen 1983
  • L. B. Haaland: «Tiden tærer ikke på dem». Gunnar Heibergs etterliv som dramatiker, hovedoppgave. Universitetet i Bergen, 1994
  • Haaland, Lars B.: 'Gunnar Heibergs etterliv som dramatiker' i Norsk Litterær Årbok 1999, 68-78

Faktaboks

Gunnar Heiberg
Historisk befolkningsregister-ID
pf01053295021646

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg