Gunnar Heiberg

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Gunnar Heiberg, født i Oslo, norsk forfatter. Var en tid journalist i Dagbladet og skrev et par større filosofiske dikt, Menneskets genesis (i Nyt Tidsskrift, bd. 4) og En soirée dansante (utgitt anonymt sammen med Hans Jægers Kants fornuftkritik, 1878). Sitt gjennombrudd fikk han med det sosiale og politiske tendensdrama Tante Ulrikke (1884), som ennå virker fullt levende. S.å. ble han sjef for Den Nationale Scene i Bergen og virket der til 1888. Han vant her ry som en ypperlig instruktør, og innførte den psykologiske realismen som teaterstil ved teateret.

Han var senere virksom som regissør for sine egne stykker på Nationaltheatret, og bidrog på den måten til å forsterke den psykologiske realismens posisjon i norsk teater. I sin sjefstid ved Den Nationale Scene var det også han fant frem til sin særegne dramatiske form. Stor sensasjon vakte hans neste dramatiske arbeid Kong Midas (1890), som reiste tvil om den menneskelige verdi i de bjørnsonske «sannhetskrav». Stykket ble ikke antatt på Christiania Theater, men ble spilt rundt om i Skandinavia med forfatterens hustru, Didi Heiberg, i den kvinnelige hovedrollen.

Heibergs følgende skuespill legger sterkere vekt på det psykologiske. Interessant ved sin analyse av kunstnerens psykologi er komedien Kunstnere (1893). I Gerts have (1894) blir lettsindig erotikk skildret vittig og stemningsfullt. I 1894 hadde han også gitt ut Balkonen, et symbolsk skuespill som i lyrisk form priser den frie kjærlighet. Stykket førte til en langvarig feide; her opptrådte Chr. Collin som den ivrigste angriper (Collin: Kunsten og moralen, 1894).

Den politiske og sosiale interessen som hadde særmerket Heibergs første drama, preger deretter en rekke skuespill. Det store lod (1895) er et kraftig samfunnsdrama skrevet under inntrykket av tidens anarkistiske bevegelse, og skildrer rikdommens demoraliserende innflytelse på en proletarleder. I komedien Folkeraadet (1897) blir de parlamentariske førere refset, og i lystspillene Harald Svans mor (1899) og Kjærlighed til næsten (1902) er det henholdsvis pressen og forloren menneskekjærlighet som er gjenstand for ironien. I 1904 vendte han seg igjen til det psykologiske. Kjærlighedens tragedie er en forherligelse av den store erotiske pasjon som ikke lar seg forene med ekteskapet.

Gjennom artikler og taler kjempet han 1905 mot Karlstadforliket og for en republikansk forfatning. På stemninger fra den tid bygger den vittige og malisiøse komedien Jeg vil værge mit land (1912). Hendinger ved Bjørnsons død og gravferd inspirerte komedien Paradesengen (1913). Begge vakte stor indignasjon og fremkalte pipekonserter. Etter hans død kom (1929) I frihetens bur (samtidig oppført på Det Nye Teater, skrevet 1910). Samlede dramatiske verker kom 1917.

Som journalist var Heiberg svært virksom, og som essayist er han sentral i sin samtid. Hans sans for det skarpt poengterte uttrykk, som stundom kan tre for sterkt frem i skuespillene, kommer fullt til sin rett i hans artikler og essays. Tørr skepsis, spillende vidd og språklig mesterskap særmerker ham som essayist. Avisartikler er samlet i Pariserbreve (1900), Set og hørt (1917), Franske visitter (1919), Ibsen og Bjørnson paa scenen (1918), Norsk teater (1920), Salt og sukker (1924). Dessuten kom hans innlegg i norsk politikk som taler og skribent under tittelen 1905 i 1923. Et lite utvalg av hans artikler ble 1951 gitt ut av Einar Skavlan under tittelen Hugg og stikk; to samlinger av hans artikler, redigert av Hans Heiberg, ble utgitt i 1972, Artikler om mange ting og Artikler om teater og dramatikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.