Jan Erik Vold under opplesning av egne dikt
Jan Erik Vold er en norsk forfatter, oversetter, litteraturformidler, essayist og artist. Han er mest kjent for sin lyrikk og sine diktfremføringer i jazz & poetry-sjangeren sammen med musikere som Jan Garbarek, Chet Baker og Egil Kapstad. Han har mottatt flere priser, inkludert Brageprisens hederspris. Han er statsstipendiat siden 1991, og han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 2000.
Vold er en av sin generasjons mest kjente lyrikere. Han har imidlertid også en nesten overveldende produksjon i andre sjangre, oftest knyttet til engasjementet som litteraturformidler. Volds lyriske produksjon bærer et generasjonsbevisst preg, men de enkelte utgivelsene fremstår likevel som ulike prosjekter med hvert sitt særpreg. Motivene i Volds dikt er ofte hverdagsnære og konkrete ting, furukongler og vondt i ryggen, Oslo-trikken og mer vidløftige ledemotiver som det hvite og «ingenting». Mest kjent er Vold likevel for selve språkføringen i sine dikt, «toneleiet», diksjonen, som på flere måter ligner hverdagsspråket. Det er blitt sagt at Vold innførte «pratestemmen» i norsk poesi. Vold har hentet inspirasjon fra blant annet amerikansk beatpoesi, fra Samuel Becketts absurdisme og fra japansk mystikk.
Vold debuterte i 1965 med diktboken Mellom speil og speil, som blant annet handler om identitetsproblematikk og et innesluttet jeg. Samtidig benytter Vold grafiske virkemidler og konkrete speilvendinger i oppsettet av enkelte dikt. Allerede i neste bok, Blikket (1966), eksperimenterer imidlertid Vold med et helt annet prosjekt, nemlig med en form for systemdiktning. Han tar et kort dikt fra debutsamlingen og kjører det gjennom en permuteringsmaskin. På den måten fremkommer det en rekke ulike muligheter og varianter med hensyn til ordrekkefølge og grafiske oppsett.
Samme år kom også HEKT, en diktbok der tingene selv fikk tale på en konkret måte, tilsynelatende uten innblanding fra et observerende subjekt. Her er dikt om å skru i en skrue, men også om den aktuelle krigen i Vietnam. Så igjen lanserte Vold et helt annerledes prosjekt med fra rom til rom SAD & CRAZY (1967), som består av en rekke korttekster i tradisjon fra Becketts absurdisme.
Volds store gjennombrudd kom med Mor godhjertas glade versjon. Ja fra 1968. Mange av diktene har tilknytning til dikterens eget lokalmiljø på Briskeby, til personlige venner og dikterkollegaer. Formen i mange av diktene er ekspansiv og assosiativ, men motivene er ofte hverdagsnære og konkrete, og holdningen er livsbejaende. Det er her vi finner Volds kanskje mest kjente dikt, «Tale for loffen», som viser den karakteristiske poetiseringen av trivielle ting. Her finner vi også «Trikkeskinnediktet», som demonstrerer en motsatt, anti-symbolistisk impuls ved at en stor metaforisk forestilling påbegynnes, men avbrytes. Først heter det: «Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner». Men så henviser diktet til det konkrete: «Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke / byen fast [...] Nei trikkeskinner er til å legge femøringer på.»
Den siste samlingen fra det meget aktive 1960-tallet introduserer igjen et ganske annerledes prosjekt, Kykelipi (1969). Her møter vi en mer anti-poetisk, humoristisk, av og til ironisk, ja, fandenivoldsk dikter, som for eksempel i «Faen i helvete diktet» og «Kulturuke»-diktet. Formen er denne gang mye strammere, mange av diktene er svært korte, og leken med linjedelingen blir stadig mer raffinert.
Det ser man også i den neste samlingen spor, snø fra 1970, som er direkte inspirert av japansk haiku-diktning. Alle tekstene er korte tre-linjede konstruksjoner, ofte med ekstramening innlagt i selve linjedelingen:
dråpen
henger der
ikke
Utover på 1970-tallet blir det stadig tydeligere at det fins en østlig, japansk impuls i forfatterskapet. Det viser seg ikke bare i bruken av haiku-lignende form, men også i direkte inspirasjon fra zen-tradisjoner i Bok 8: Liv (1973) og ikke minst i den store samlingen, langdiktet sirkel, sirkel. Boken om prins Adrians reise (1979). Det dreier seg dels om en reiseberetning, dels om en kjærlighetshistorie. Motivisk inneholder den både erindringer, barndomsminner og en rekke kunstnerportretter. Flere av disse har et anekdotisk preg som inneholder zen-preget visdom, for eksempel portrettene av Katsushika Hokusai og Ando Hiroshige. For samlingen S fra 1978 ble Vold innstilt til Nordisk råds litteraturpris.
Etter arbeidet med haiku-inspirasjonen i spor, snø ser man også at det utvikler seg en foretrukken kortform hos Vold. Det dreier seg om en firelinjet form som kan oppfattes som en slags grafisk «strofe», men som mangler den tradisjonelle strofens kjennetegn. Det firelinjede avsnittet består ofte av meget korte verselinjer som hele tiden bidrar til å bryte opp den tilsynelatende strenge formen ved å benytte linjedelinger og versbindinger meget aktivt, også mellom «strofene». Formen er tydelig på plass i bok 8: Liv, og her er den ganske strengt gjennomført, idet alle dikt består av to avsnitt.
I sirkel, sirkel er formen videreført, men i en friere, mer vekslende variant. I Sorgen. Sangen. Veien (1987) er den firelinjede formen igjen konsekvent gjennomført, denne gangen i kombinasjon med at alle diktene består av tre slike «strofer», altså 12 verselinjer. I En som het Abel Ek (1988) er den firelinjede «strofen» stadig dominerende, men veksler med tolinjede varianter.
De firelinjede konstruksjonene er blitt kalt for «Vold-strofen», men den er en direkte inspirasjon fra den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams. Hos ham snakker man om «stanzas to see» (Hugh Kenner), en visuell strofe. Det systemiske ved Volds form kulminerer med samlingene Tolv meditasjoner (2002), Drømmemakeren sa (2004) og Store hvite bok å se (2011), der diktene er organisert i tolv avdelinger, det er tolv dikt i hver avdeling, tolv linjer i hvert dikt, og alle diktene er organisert i tre «strofer». Formen er likevel ikke så streng som den kan høres ut, ettersom verslinjen behandles ganske fritt. Den kan variere fra én stavelse og én bokstav til en fullinje, noe dikteren oppnår ved sin velkjente lek med linjedelinger. I sum signaliserer formen både system og fleksibilitet.
Tematisk har det samfunnsengasjerte fått en ny plass i Volds poesi siden Sorgen. Sangen. Veien. Noen ganger fungerer slike «påminnelser om verden» som sjokk mellom de trivielle og hverdagslige observasjonene i andre dikt, for eksempel dikt om hvordan man koker frokostegget. En periode med politiske dikt innledes i 1989 med samlingen Elg, som inneholder 55 dikt og ni fotografier. Fotografiene er hovedsakelig dokumentariske og journalistiske, som en visuell måte å rapportere om verdens, og særlig Oslos, tilstand på. Diktene er samfunnsengasjerte, men her er også personlige og sensitive dikt til avdøde artister og forfattere.
Det politiske aspektet ble enda tydeligere i samlingen Ikke: Skillingstrykk fra nittitallet (1993), En sirkel is (1994) og Kalenderdikt (1995). Likevel er det nære sosiale forholdet mellom folk alltid viktig Volds diktbøker, og naturstemninger og landskapsobservasjoner er ofte en selvfølgelig, men uprangende del av Volds lyriske miljøer, enten det dreier seg om byskildringer eller større landskaper:
Skoger, åser, granvegg – en vegg
av lodne
grantrær med snø på
ned mot tjernet, han har stanset på isen
og ser på, tar seg en pust
over stavene og ser på
før han legger i vei på ny, tar med seg hele
åsen til senere bruk.
Volds virke som litteraturformidler, gjendikter, utgiver, redaktør, essayist og kritiker er omfangsrikt og vedvarende. Sentrale bokutgivelser er Entusiastiske essays (1976), Her. Her i denne verden (1984), Poetisk praksis (1990), Tydelig. 33 (1999) og Tolv diktere i blått. Fra Petter Dass til i dag (2019). Vold har gjendiktet og utgitt verk av blant annet William Carlos William, Robert Creeley, Frank Ohara, Wallace Stevens, Bob Dylan og Samuel Beckett. Dette er alle forfattere som har hatt betydning for Vold selv som forfatter.
Han har også samlet, presentert og utgitt verk av flere mer eller mindre «glemte» norske forfattere, blant annet Ernst Orvil, Sverre Udnæs og Kate Næss. I tillegg har Vold skrevet essay om og presentasjoner av en lang rekke av sine litterære helter, som Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo, Gunnar Ekelöf samt en lang rekke andre.
I en særstilling står arbeidet med Gunvor Hofmo og hennes kjæreste Ruth Maier som ble deportert og drept under andre verdenskrig. Boken Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo (2000) inneholder tidligere ukjente tekster av Hofmo, en biografisk skisse av Vold samt en samling fotografier. I 2005 ga han ut essaysamlingen God jul med Gertrude Stein og ander essays, i 2007 kom Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge og i 2016 Kánon/kannon/kanón, en bok med essays om en rekke forfattere og kulturpersonligheter, der Vold i tittel og i innhold aktualiserer spørsmålet om litterær kvalitet og en kanondebatt blant annet ved å anvende et utvidet poesibegrep. Dette er en utvidelse som vi trygt kan si at Vold har praktisert i store deler av sin karriere, blant annet i kombinasjonen av poesi og jazz.
Et av de mest særpregede sidene ved Volds kunstneriske virksomhet er hans performance-opptredener i jazz & poetry-sjangeren. I løpet av karrieren er det blitt en rekke plate- og CD-utgivelser. Artistkarrieren har forløpt i to ganske ulike faser. Den første fasen var samarbeidet med saksofonisten Jan Garbarek og hans kvartett. Her kan man høre Vold fremføre sine dikt ledsaget av de aller fremste musikere nordisk jazz har frembragt. Et høydepunkt var utgivelsen ingentings bjeller (1977), der Volds stemme inngikk i solistisk samspill med avansert modal jazzimprovisasjon. Man kan høre et utdrag på YouTube, der samspillet starter med en intim duett mellom stemme og sax og langsomt utvikler seg organisk til en rytmisk sekvens over et ostinat der hele orkesteret deltar.
Den andre fasen var et samarbeidsprosjekt sammen med den Bill Evans-inspirerte pianisten Egil Kapstad. I denne sammenhengen ble det brukt mer tradisjonelle komposisjoner, stort sett såkalte standardlåter fra jazzens store fellesrepertoar. Her skulle Volds frie vers integreres med strofiske komposisjoner. Her kan man høre Volds stemme «kore» som en solist i jazz-ensemblet, sammen med den verdenskjente trompetisten Chet Baker. Et eksempel kan være fremføringen av diktet «Koan for en kulturbyråkrat» til komposisjonen «How high the moon», hvor man kan høre hvordan Vold tilpasser seg komposisjonens strofiske struktur med en jazz-solists sans for timing.
Jan Erik Vold har mottatt flere litteratur- og kulturpriser, blant annet:
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.