Alf Larsen, født på Tjøme, norsk forfatter. Oppholdt seg som ung et par år ved en folkehøyskole i Lyngby utenfor København, og bodde også et par år i Frankrike. Vendte hjem for godt i 1920 og slo seg ned på Tjøme. Han debuterte under pseudonymet Alf Ingebrekt med diktsamlingen Vinterlandet i 1912. Tre år senere utgav han under eget navn Indgangen; senere kom bl.a. samlingene Billeder fra den gamle stue (1916), I Vindens sus (1927), Med vår under vingen (1928), I jordens lys (1946), Stemninger ved Okeanos' bredder (1949) og En tangkrans (1959). Særlig de siste rommer lyrikk av stor verdi selv om de er ujevne.
Utvalgte dikt (1956) befestet Larsens posisjon som en av våre betydeligste diktere. Han begynte som typisk fin-de-siècle-dikter; de tidlige samlingene er fylt av undergangsstemning og livslede. Etter at han sluttet seg til Rudolf Steiners antroposofi, ble hans diktning preget av naturfrom livstro. Larsen utgav 1948 en samling av sine beste essayer, Den kongelige kunst, og 1964 I kunstens tjeneste. I 1951 kom en samling poetiske Nattetanker. I Den jordiske vandringsmann (1968) sammenfattet han sin livserfaring i poetisk form. 1933–41 redigerte han Janus, et tidsskrift med sterkt personlig preg, og etter 1945 var han medarbeider i tidsskriftet Spektrum. Larsen hadde kunstnerlønn fra 1960 og fikk Doblougprisen i 1961. I 1969 utkom etterlatte dikt, Siste strofer. Utvalgte verker I-IV utkom i 1985.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.