Alf Larsen

Alf Larsen var en norsk forfatter. Som ung oppholdt han seg et par år ved en folkehøyskole i Lyngby utenfor København, og bodde også et par år i Frankrike. Han vendte hjem for godt i 1920 og slo seg ned på Tjøme.

Larsen debuterte under pseudonymet Alf Ingebrekt med diktsamlingen Vinterlandet i 1912. Tre år senere utgav han under eget navn Indgangen; senere kom blant annet samlingene Billeder fra den gamle stue (1916), I Vindens sus (1927), Med vår under vingen (1928), I jordens lys (1946), Stemninger ved Okeanos' bredder (1949) og En tangkrans (1959). Særlig de siste rommer lyrikk av stor verdi selv om de er ujevne.

Utvalgte dikt (1956) befestet Larsens posisjon som en av våre betydeligste diktere. Han begynte som typisk fin-de-siècle-dikter; de tidlige samlingene er fylt av undergangsstemning og livslede. Etter at han sluttet seg til Rudolf Steiners antroposofi, ble hans diktning preget av naturfrom livstro.

Larsen utgav i 1948 en samling av sine beste essayer, Den kongelige kunst, og i 1964 I kunstens tjeneste. I 1951 kom en samling poetiske Nattetanker. I Den jordiske vandringsmann (1968) sammenfattet han sin livserfaring i poetisk form. Årene 1933–1941 redigerte han Janus, et tidsskrift med sterkt personlig preg, og etter 1945 var han medarbeider i tidsskriftet Spektrum.

Larsen hadde kunstnerlønn fra 1960 og fikk Doblougprisen i 1961. I 1969 utkom etterlatte dikt, Siste strofer. Utvalgte verker I-IV utkom i 1985.