Av /NTB Scanpix ※.
Sverre Anker Ousdal spiller Orgon, og hans kone Elmires spilles av Laila Goody i Molières Tartuffe i en oppsetning på Nationaltheatret i 2001
Av /SCANPIX.

Komedie er et skuespill som i motsetning til tragedien har en lykkelig slutt. Komedien er en av det europeiske teaterets urformer og var i antikkens Hellas sidestilt med tragedien, mens den under Romerriket var teaterets hovedform.

Faktaboks

uttale:
komˈedie
etymologi:
av gresk ‘lystig opptog’ og ‘sang’

I moderne tid brukes betegnelsen komedie om teaterstykker og filmer som hovedsakelig er morsomme og lattervekkende.

Historikk

Aristoteles (384–322 fvt.) sier i Poetikken, hvor han særlig omtaler tragedien, at han senere skal omtale komedien. Men hans komedieteori er gått tapt. Den greske komedien kjennetegnes både av omslaget fra ulykke til lykke og av at verken personer eller handling kan sies å være høyverdig, selv om temaene ofte er alvorlige nok. Aristofanes' (450–385 fvt.) komedier, for eksempel Lysistrata, tar for seg offentlige anliggender og er ofte å forstå som politiske satirer. Den såkalte ny-attiske komedien, representert ved Menander (342–291 fvt.), er mer basert på karaktertyper, enkle konflikter via misforståelser, situasjonskomikk og lignende. Fra denne komedieformen lånte den romerske komedien alle sine hovedtrekk, slik at den er karakterkomedie med faste typer. Enkelte karaktertrekk overdrives, og disse bærer gjerne komedienes lattervekkende konflikter. Plautus (250–184 fvt.) og Terents (190–159 fvt.) er de store navnene her, og det er fra den romerske komedien Molière (1622–1673) og senere Ludvig Holberg (1684–1754) låner sine intriger og tilpasser dem lokale forhold og en ny tid.

Komedietradisjonen har etter hvert fått mange avskygninger og utviklingslinjer, for eksempel farsen, salongkomedien, folkekomedien, opera buffa og operetten. En komedie er alltid et skuespill med en handlingstråd og må ikke forveksles med revyen. I verdenslitteraturen er ordet komedie brukt om flere store verk med lykkelig slutt, uten at dette betyr at verket er av humoristisk art, for eksempel Den guddommelige komedie av Dante Alighieri (1265–1321).

Mens tragedie i egentlig forstand er blitt sett på som en umulighet i vår tid og er blitt avløst av tragikomedien, er det fullt mulig å tenke seg varianter av komedieformen, som lystspill, satirisk skuespill, kanskje også innenfor det absurde teater, selv om en dypere mening ofte søkes her. En god del folkelige dramatekster, ofte fremført av amatørskuespillere, må kunne karakteriseres som komedier.

I dag regnes Jeppe på Bjerget fra 1723 som Ludvig Holbergs mest kjente og oftest oppførte komedie
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Helle Gannestad

Hei, Store Norske Leksikon! Jeg vet ikke om dere kan hjelpe meg med dette, men jeg forsøker likevel. Jeg skriver for tiden bacheloroppgave om humor, og i den forbindelse leste jeg denne artikkelen. Men jeg stusset litt over en ting. I artikkelen står det: "Aristoteles sier i Poetikken, hvor han særlig omtaler tragedien, at han senere skal omtale komedien. Men hans komedieteori er gått tapt." I flere av de engelske bøkene jeg har lest om humor referer flere til at Aristoteles skrev om komedien, hvor han blant annet så ned på sjangeren fordi den gjorde narr av mennesker som var "under gjennomsnittet". På den engelske Wikipedia-siden står også følgende: «Around 335 BCE, Aristotle, in his work Poetics, stated that comedy originated in Phallic processions and the light treatment of the otherwise base and ugly. He also adds that the origins of comedy are obscure because it was not treated seriously from its inception.[13] However, comedy had its own Muse: Thalia. Aristotle taught that comedy was generally a positive for society, since it brings forth happiness, which for Aristotle was the ideal state, the final goal in any activity. For Aristotle, a comedy did not need to involve sexual humor. A comedy is about the fortunate arise of a sympathetic character. Aristotle divides comedy into three categories or subgenres: farce, romantic comedy, and satire. On the contrary, Plato taught that comedy is a destruction to the self. He believed that it produces an emotion that overrides rational self-control and learning. In The Republic, he says that the Guardians of the state should avoid laughter, " 'for ordinarily when one abandons himself to violent laughter, his condition provokes a violent reaction.' " Plato says comedy should be tightly controlled if one wants to achieve the ideal state.» (https://en.wikipedia.org/wiki/Comedy) I Wiki-artikkelen er kun den første setningen med fotnote om kildehenvisning til Poetikken. Jeg har forsøkt å finne denne påstanden i norske oversettelser av Poetikken, men har kommet til kort. Er dette en vanlig misforståelse i tolkningen av Aristoteles? Finnes det belegg for å si at Aristoteles mente noe som helst om komedie? På forhånd takk for svar!

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg